kvann

Den vokser naturlig i Norge og nordlige deler av Europa, Nord-Asia og på Grønland.

Kvann blir 50–150 centimeter høy og har grov rot og stengel. Bladene er sammensatte, og småbladene er sagtannede. Blomstene danner en halvkuleformet skjerm og er små med gulgrønne kronblader. Fruktene er 5–8 millimeter lange.

Hele planten har, i motsetning til sløke, en sterk og stram lukt.

Det finnes to underarter: fjellkvann og strandkvann.

Det er først og fremst blomsterstenglene som brukes, men også unge blader og skudd benyttes. Smaken er aromatisk, skarp og krydret.

Kvannstengler kan spises rå, kokt eller stekt etter at det ytterste «skinnet» er fjernet. Den helt unge stengelen er en delikatesse før den begynner å strekke seg. Stilkene smaker godt sammen med for eksempel rabarbra eller stikkelsbær og kan tilsettes i grøt, suppe eller syltetøy. Kandiserte stilker blir brukt både som kakepynt og konfekt. Blader og stilk kan også kokes som grønnsak. I tillegg kan bladene tilsettes salater eller brukes til urtete.

Kvann blir også brukt til å krydre brennevin, som for eksempel likørene St. Hallvard og Bénédictine. Mikrobryggerier har brukt kvann for å krydre øl. Te fra kvannblader skal være bra mot hetetokter i overgangsalderen.

Kvann er en gammel norsk kulturplante og har siden vikingtiden blitt dyrket i spesielle hager, «kvanngardr». Dette pågikk helt fram mot slutten av 1800-tallet. At kvann var ansett som en verdifull plante i Norge, framgår av Frostatingslova fra 950-tallet, der det står at «tyveri av kvann skal straffes med bøter». Der er det også lovfestet at om man måtte forlate gård og grunn, hadde man likevel rett til å ta med seg halvparten av kvannplantene.

Vossakvannen har blitt dyrket og foredlet i århundrer på Voss og er den eneste kjente kulturformen av kvann på verdensbasis. Vossakvannen skiller seg fra vanlig fjellkvann ved at den har fylte stilker i stedet for hule. Den er også søtere i smaken.

Kvann nevnes i de norske kongesagaene. Den har fra gammel tid vært brukt som både nytteplante og medisinplante, og dessuten som fruktbarhetssymbol. Den ble dyrket i kvanngarder ved tunet, en skikk som har holdt seg til nyere tid på Voss og andre steder på Vestlandet. Roten (angelikarot) ble blant annet brukt som erstatning for tobakk, og stengel og bladskaft ble spist rå.

De unge fruktene og småbladene på planten inneholder en betydelig mengde vitamin C (henholdsvis cirka 100 og cirka 55 milligram per 100 gram) ifølge eldre litteratur, mens stilkene inneholder cirka 10 milligram per 100 gram. Planten kan således hatt en viktig funksjon for å forebygge skjørbuk i befolkninger som hadde dårlig tilgang på C-vitaminrike matvarer, for eksempel samene, og inuittene på Grønland. Ellers har den i folkemedisinen vært brukt mot forstoppelse, hemoroider, som nerveberoligende middel og som svettedrivende og vanndrivende middel.

Kvannrota ble også benyttet medisinsk for å øke appetitten og bedre fordøyelsen. Den ble regnet som et godt pestmiddel, og store mengder ble eksportert fra Norge til resten av Europa ved pestutbrudd. På denne måten ble planten utryddet flere steder i landet.

• skjermplantefamilien
• grønnsaker

• Hødnebø, Finn og Magerøy, Hallvard (1979). Snorres kongesoger 1. Det Norske Samlaget.