blodomløpet

I systemkretsløpet fordeler blodstrømmen seg på mange mindre arterier som leder blodet til de forskjellige organene. Hvor mye blod som hvert minutt går til hvert enkelt organ, er avhengig av organets størrelse og dets aktivitet.

Fordelingen reguleres ved at små motstandsarterier (arterioler) forandrer innvendig lumen og dermed strømningsmotstanden. Det skjer ved at glatte muskler i arterioleveggen trekker seg sammen eller slapper av. Både impulser fra det autonome nervesystemet og substanser produsert lokalt påvirker sammentrekningen av disse musklene på en måte som gjør at blodstrømmen fordeles etter organenes oksygenbehov.

Huden er et unntak fra denne regelen. Blodgjennomstrømningen i huden inngår i kroppens temperaturregulering, og kan i varme omgivelser bli mye større enn hva hudens metabolske krav skulle tilsi. Blodet transporterer varme fra organene og ut til hudens kapillarer hvor varme avgis til omgivelsene, både ved ledning og ved stråling.

Gjennom kapillarene i magen og tarmene tar blodet opp næringsstoffer, og i indresekretoriske kjertler tar blodet opp hormoner, som så transporteres til målorganer andre steder i kroppen. Blodet transporterer også substanser som er nødvendige for å begrense blødninger, sammen med celler og proteiner (antistoffer) som deltar i immunsystemet.

Når blodet har passert gjennom kapillarene, strømmer det først gjennom små vener (venoler) som deretter går sammen i større vener og videre til de store hulvenene som leder blodet tilbake til hjertets høyre forkammer. Dette venøse blodet kommer fra alle kroppens organer. På sin vei har blodet avgitt oksygen og tatt opp karbondioksid. Fra høyre hjertekammer pumpes det så på ny gjennom lungekretsløpet.

Lungekretsløpet er på flere måter annerledes enn systemkretsløpet. Hele det utpumpede blodvolumet må til enhver tid passere gjennom lungene. En høy strømningsmotstand i lungenes blodårer ville bare gjort høyre hovedkammers pumpearbeid tyngre. Motstanden i det lille kretsløpet er da også lav, slik at det gjennomsnittlige blodtrykket i lungearteriene bare er omtrent en femdel av blodtrykket i systemkretsløpets arterier.

I lungekretsløpet finner vi heller ikke utpregede motstandsblodårer. Motstanden er mer symmetrisk fordelt på arterier, kapillarer og vener. Lungekapillarene har en annen funksjon enn kapillarer i systemkretsløpet. I lungene tjener kapillarene hele kroppens behov fordi oksygen blir tatt opp og karbondioksid avgitt, mens kapillarene i systemkretsløpet først og fremst tjener det enkelte organs behov for oksygen- og næringsopptak.

I lungene bringes luft ned til de enkelte lungeblærer (alveoler) ved at vi puster. For at utveksling av oksygen og karbondioksid skal bli effektiv, må fordelingen av luft og blod i lungene tilpasses hverandre. Fordelingen av blodstrømmen inne i lungene påvirkes av tyngdekraften, av oksygentrykket og av autonome nerver. «Matchingen» mellom luft og blod er ikke helt ideell, men blir bedre under muskelarbeid, ved opphold i stor høyde og under vektløs tilstand. Ved flere typer lungesykdommer blir forholdet mellom blodstrøm og alveoleluft (ventilasjon/perfusjonsforholdet) forstyrret slik at lungene fungerer dårligere som gassvekslere.

• Les mer om lungene
• Les mer om respirasjon

Hos fosteret fungerer morkaken som lunge. Det avspeiler seg i fordelingen av blodstrømmen. Gjennom lungene går bare rundt ti prosent av den blodmengden hjertet pumper ut per minutt.

Høyre og venstre hjertekammer pumper hos fosteret i parallell, og ikke i serie slik som etter fødselen. Dette er mulig fordi fosteret har tre åpne åresegmenter: ductus arteriosus, ductus venosus og foramen ovale. Ductus arteriosus fører blod direkte fra lungearterien til aorta, utenom lungene. Ductus venosus fører oksygenrikt blod fra placenta direkte til nedre hulvene, gjennom leveren, men utenom kapillarnettet. Foramen ovale er en åpning i skilleveggen mellom hjertets to forkamre. Det meste av det oksygenrike blodet fra nedre hulvene går gjennom denne åpningen, fra høyre til venstre hjerteside. Derved får hjernen oksygenrikt blod fra morkaken.

Fostershuntene lukker seg normalt i løpet av ett til to døgn etter fødselen.

• Les mer om føtalt kretsløp
• Les mer om foster

Oldtidens forståelse av blodkretsløpet var stort sett basert på filosofiske betraktninger. Man trodde at arterier og vener var to adskilte systemer og at blodets bevegelse skyldtes en usynlig «spiritus». Den berømte gresk-romerske legen Galenos hevdet at det venøse blodet hadde sitt opphav i leveren, mens det arterielle blodet utgikk fra hjertet. Arteriene var angivelig fylt med luft (gresk: aer, derav navnet) som skulle føre livsåndene ut i kroppen. Han mente også at det i hjertets skillevegg var porer som blodet strømmet gjennom. Galenos ble lenge sett på som ufeilbarlig blant Europas lærde og hans dogmer sett på som evige sannheter man ikke ville sette spørsmålstegn ved.

Den arabiske legen Ibn al-Nafis beskrev på 1200-tallet en teori om lungekretsløpet, og hevdet at det ikke finnes noen forbindelse mellom den høyre og venstre delen av hjertet. Hjertets høyre og venstre side som adskilte ble i vesten først fastslått 300 år senere av den flamske anatomen Andreas Vesalius. Versalius hadde dog neppe noen forståelse av lungekretsløpet.

Den første reelle oppfattelse av dette tillegges spanjolen Michael Servetus (1511-1553). Severtus var i utgangspunktet teolog, men studerte også medisin. I et lite avsnitt i boken Christianismi Restitutio (1553) hevder han at blodet føres fra lungearterien til lungevenen via lungene og at det derved får sin lyserøde farge. For andre påstander i boken ble for øvrig Servetus anklaget for kjetteri av reformatoren Calvin, og i Geneve brent på bål bygget av hans egne skrifter.

Den italienske anatomen Realdo Colombo presenterte i boken De re anatomica («Om anatomi») fra 1559 — som Servetus — teorien om at blodet fikk sin lysere farge gjennom lungene, men uten å ha noen dypere forståelse av kretsløpet i seg selv.

I 1603 utkom en bok som for første gang beskrev veneklaffene (De venarum ostiolis), skrevet av den italienske anatomen og kirurgen Girolamo Fabrizio ab Aquapendente. Selv om han misforsto klaffenes funksjon — han trodde de skulle forhindre at ekstremitetene fikk for mye blod — fikk boken stor betydning for ettertiden. En av hans elever var den engelske William Harvey, som regnes som blodomløpets oppdager — det vil si den som først forsto at det arterielle og det venøse blodet var det samme, og at det sirkulerte i kroppen ved hjelp av hjertet. En stor del av denne oppdagelsen var basert på tidligere studier av vene- og hjerteklaffene, som overbeviste ham om at blodet fløt i bare én retning.

Harveys bok De Motu Cordis («Om hjertets bevegelse») fra 1626 kom til å revolusjonere medisinens oppfatning av menneskekroppen og helt legge vekk teoriene man hadde holdt fast ved gjennom 1500 år.

En annen helt avgjørende oppdagelse for vår forståelse av blodkretsløpets oppbygning kom ved italieneren Marcello Malpighi som ved bruk av et primitivt mikroskop oppdaget kapillarene, presentert i boken De pulmonibus («Om lungene») fra 1661.

• blod
• hjertet
• fysiologi