Kroppens elektrolytter
Natrium (Na+), kalium (K+), magnesium (Mg2+), fosfat (PO43-) og kalsium (Ca2+) er de viktigste elektrolyttene i kroppen. Konsentrasjonen av disse kan måles i blodet.
Kroppens elektrolytter

Kalium er et grunnstoff som i levende organismer foreligger først og fremst i form av ioner, K+. Kalium er et positivt ladd ion, altså et kation.

Faktaboks

Uttale
kˈalium
Etymologi
av arabisk al-qali, ‘planteaske’

Kalium er blant annet viktig for den elektriske spenningen (membranpotensialet) over cellemembraner.

Kalium og spenningen over cellemembraner

I kroppen er kalium det kationet som finnes i høyest konsentrasjon inne i cellene, mens natrium er kationet som finnes i høyest konsentrasjon utenfor cellene, i blodet og vevsvæsker. Kalium finnes også utenfor cellene, men i mye lavere konsentrasjon.

Inni cellene er kaliumkonsentrasjonen ca. 140 millimol per liter (mmol/L), mens konsentrasjonen i blodet vanligvis er 3,5–5,5 mmol/L.

Diffusjon er et kjemisk prinsipp som sier at konsentrasjonsforskjellene for elektrolytter i løsninger adskilt av en halvgjennomtrengelig membran vil utjevne seg. For natrium og kalium vil dette si at kalium «lekker» ut av cellene mens natrium «lekker» inn, ettersom cellemembranen er en slik halvgjennomtrengelig membran. Konsentrasjonsforskjellen for natrium og kalium på hver side av cellemembranen er essensiell for å opprettholde membranpotensialet. For å opprettholde konsentrasjonsforskjellene må derfor proteiner kalt ionepumper kontinuerlig pumpe elektrolytter tilbake til der de har «lekket» fra. For natrium og kalium vil den såkalte Na + /K + -pumpen pumpe kalium tilbake inn i cellene og natrium tilbake ut av cellene. Dette er en energikrevende prosess som kroppen bruker enormt mye energi på, omtrent en tredjedel av vår totale energiomsetning i hvile.

Elektriske signaler som nerveimpulser ledes i kroppen i form av kortvarige endringer i forskjellene i kalium- og natriumkonsentrasjonen som sprer seg langs cellemembranen. Dette kalles aksjonspotensial. For at denne prosessen skal fungere normalt opprettholder kroppen et relativt konstant nivå av kalium inni og utenfor cellen.

Anbefalt inntak

Dagsbehovet for kalium er om lag 2,5 gram. Normal kost inneholder som regel tilstrekkelige mengder i form av kaliumsalter.

Utskillelsen av kalium i urinen er nøye regulert slik at konsentrasjonen av kalium i blod og vevsvæsker holdes omtrent konstant.

Måling av kalium

Man kan måle kaliumkonsentrasjonen i blodet ved å analysere en vanlig blodprøve fra en vene eller en arteriell blodgass. Målingen forstyrres dersom det ved prøvetakingen utføres muskelarbeid i den armen blodet tas fra eller det skjer hemolyse i prøven, fordi det da lekker kalium fra de røde blodcellene. Dersom man er usikker på om dette har påvirket prøvesvaret, kan man gjøre en arteriell blodgass, som gir et enda mer nøyaktig bestemmelse av kaliumnivået.

Forstyrrelser i kaliumbalansen

For lav konsentrasjon av kalium i blodet kalles hypokalemi, for høy konsentrasjon kalles hyperkalemi. Både for lav og for høy konsentrasjon påvirker den elektriske aktiviteten i cellene og kan forårsake hjerterytmeforstyrrelser, slapphet og muskelsvekkelse.

Den vanligste årsaken til hypokalemi er bruk av vanndrivende midler som øker utskillelsen både av kalium og natrium i urinen. Alvorlig hypokalemi kan oppstå ved en sykdom hvor det er for mye av binyrebarkhormonet aldosteron (hyperaldosteronisme). Aldosteron stimulerer utskillelsen av kalium i urinen samtidig som natrium holdes tilbake i kroppen. Aldosteronmengden i blodet reguleres av kaliumkonsentrasjonen i blodet og delvis av hypofysehormonet ACTH. Alvorlig hypokalemi kan også oppstå ved inntak av store mengder lakris, som har en aldosteronlignende virkning.

Hypokalemi kan også skyldes diaré, oppkast, langvarig bruk av glukokortikoider og Cushings syndrom. Tapet av kalium kan kompenseres ved kaliumtabletter, kaliumrik kost (grønnsaker og frukt, spesielt bananer) eller legemidler i gruppen aldosteronantagonister.

Hyperkalemi forekommer blant annet ved nyresvikt, store vevsskader og Addisons sykdom, men kan også være en bivirkning ved bruk av legemidler i gruppene aldosteronantagonister, ACE-hemmere og angiotensin II-reseptorblokkere.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg