morkaken

Morkaken består av en rekke totter (villi). Hver tott inneholder forgreninger fra blodårene i navlesnoren og ligger badet i morens blod i det som kalles det intervilløse rom. Cellene i fosterets kapillarer og et enlaget cellelag i tottene – trofoblast, med litt tynt vev imellom skiller morens og fosterets blod. Morens og fosterets blod kan derfor ikke bli blandet. Det intervilløse rommet oppstår fordi trofoblasten vokser invasivt inn i arteriene i livmorslimhinnen. Arteriene mister den glatte muskulaturen i veggen, og blir ikke i stand til å trekke seg sammen. Dermed øker blodstrømmen til livmoren betydelig.

All transport av næringsstoffer og oksygen fra mor til foster skjer over disse cellelagene i tottene, og slaggstoffer og karbondioksid transporteres tilbake til mor fra foster. Noen næringsstoffer transporteres aktivt over cellene ved prosesser som foregår i trofoblasten. Andre strømmer passivt gjennom cellene fordi konsentrasjonen er forskjellig på hver side av cellene (osmose). Oksygen passerer for eksempel fra morens blod over i fosterets fordi oksygentrykket er størst i morens blod. Karbondioksid siver den motsatte veien fordi denne gassen finnes i størst konsentrasjon i fosterets blod.

Morkaken produserer en rekke hormoner.

• Østrogener (østradiol og østriol) produseres i morkaken fra forløpere, dels fra foster, dels fra mor. Østrogenene bidrar til vekst av livmoren og av melkekjertler.
• Progesteron bevirker at glatte muskelceller blir slappere. Blir progesteronet borte, begynner livmoren å trekke seg sammen og fosteret støtes ut. Progesteron bidrar også til vekst av melkekjertelen.
• hCG (humant choriongonadotropin) produseres allerede i det befruktede egget, kan påvises i urin kort tid etter befruktning og er det hormonet man kan påvise i svangerskapstester i urin eller blod. Produksjonen øker raskt frem til åtte uker ut i svangerskapet, deretter avtar den. hCG opprettholder corpus luteum inntil morkaken overtar progesteronproduksjonen. Det stimulerer også til vekst av muskelceller i livmoren og til at muskelcellene ikke trekker seg sammen.
• Kisspeptin balanserer antagelig den invaderende evnen til cellene i morkaken.
• Placentalaktogen (hPL) ligner veksthormon. Det utskilles vesentlig til mor. Det øker insulinresistens, som fører til at det blir mer glukose tilgjengelig for fosteret. Det øker nedbrytning av fettstoffer (lipolyse) hos mor, og gjør at mor forbrenner mindre glukose – dermed øker også tilgjengeligheten for fosteret.
• Veksthormon fra morkaken overtar for produksjonen i morens hypofyse. Det utskilles bare til mor og deltar i stoffskiftet av glukose og fettstoffer.
• Insulinliknende vekstfaktor er en viktig regulator for morkakens vekst og funksjon og for fostervekst.

I begynnelsen av svangerskapet dekker morkaken en forholdsvis stor del av veggen i livmorhulen, men etter hvert som livmoren vokser, dekker den en relativt mindre del. På slutten av svangerskapet kan morkaken ligge hvor som helst i livmoren, vanligvis ligger den i øverste del. Ligger den så langt nede at den helt eller delvis dekker indre mormunn, kalles det placenta previa (forliggende morkake). Dette er en potensielt alvorlig svangerskapskomplikasjon som kan føre til store blødninger i slutten av svangerskapet eller begynnelsen av fødselen. Man må derfor som regel gjøre keisersnitt. Risikoen for å få forliggende morkake øker med antall tidligere svangerskap.

Ved termin veier morkaken mellom 500 og 600 gram og ser ut som en blårød skive, to til tre centimeter tykk og 15 til 20 centimeter i diameter. Den siden som vender mot fosteret er kledd av fosterhinne og er blank og glatt. Den siden som vender mot moren er ruglete.

Tredje stadium av fødselen, morkakens «fødsel», begynner når barnet er født. Livmoren trekker seg kraftig sammen, og det fører til at morkaken løsner fra sitt feste i livmorveggen.

I fødselshjelpen er det vanlig å gi en sprøyte med stoffet oksytocin like etter at barnet er født. Dette bidrar til bedre sammentrekning av livmoren og gjør at det blir mindre blødning når morkaken fødes. Jordmoren sjekker at morkaken er løs ved å dra forsiktig i navlesnoren. Er morkaken løs, drar hun den varsomt ut samtidig som kvinnen presser litt. Morkaken fødes gjerne i løpet av noen få minutter. Det hender at den ikke vil komme ut av seg selv. Er den ikke kommet ut i løpet av en time, må fødselshjelperen hente den ut med hånden. Kvinnen må da ha epiduralanestesi eller narkose.

Over hele verden har det eksistert en folkelig oppfatning om at morkaken egentlig skulle vært det nyfødte barnets tvilling. Det gammelnorske navnet var fylgja ('følget') eller barnafylgja – et uttrykk som fortsatt brukes på Island. Man mente altså at morkaken representerte et dødt barn, og det skulle man vokte seg for – det kunne komme til å skade både den nyfødte og moren. Derfor skulle morkaken brennes, helst etter at man hadde skåret tre kors i den. Asken ble ansett for å ha helbredende egenskaper. Senere ble det vanligere å begrave morkaken, noe som helst skulle gjøres av barnets far.

Om morkaken ikke løsnet som forventet, var det et råd å sette seg skrevs over en bøtte med varmt vann – eller aller helst urin. Buksene til barnefaren, lagt tvers over magen til moren, skulle også være et godt middel.

Ble barnet født med fosterhinnen over hodet, kalt 'seierslue', ble det ansett som noe særlig positivt. Man mente at barnet da ville ha hell med seg i livet, men også få evnen til å helbrede og å se inn i fremtiden. Man trodde at slike barn ville være usårlige, og fosterhinnen ble derfor tatt vare på av foreldrene og ofte båret på kroppen av vedkommende resten av livet. Svenskekongen Karl 12. skal visstnok ha blitt født med en slik 'seierslue', noe som muligvis kan forklare hans skjødesløse opptreden på Fredriksten i 1718.

Også avnavlingen var forbundet med overtro og magi. Man skulle for eksempel klippe navlestrengen av med saks hvis barnet var en pike, men med kniv hvis det var gutt.

• graviditet
• fødsel
• foster
• placentabarrieren
• placentasvikt