statsborgerskap

I Norge, og i de fleste andre land, innebærer statsborgerskapet at man har en rekke rettigheter:

• rett til opphold i riket
• rett til å ta arbeid i riket
• rett til pass
• rett til å stemme ved valg til nasjonalforsamlingen
• rett til å la seg velge til nasjonalforsamlingen
• rett til bistand i utlandet fra konsulater og ambassader
• at man kan søke på enkelte offentlige stillinger hvor det kreves statsborgerskap

I enkelte land innebærer også statsborgerskapet at man forplikter seg til verneplikt i militære styrker i et kortere eller lengre tidsrom. I noen land har man også en plikt til å stemme ved valg til nasjonalforsamlingen.

Retten til statsborgerskap bygger på nedstamningsprinsippet. Dette innebærer for eksempel at man blir norsk statsborger ved fødselen dersom minst en av foreldrene er norsk. Dør faren før barnet blir født, er det tilstrekkelig at faren var norsk statsborger da han døde. Adopsjon er likestilt med fødsel.

I enkelte andre land, som eksempelvis USA, bygger retten til statsborgerskap på territorialprinsippet. Det innebærer at et barn får statsborgerskap i landet der det blir født. Et barn som blir født i USA, blir automatisk amerikansk statsborger.

Frem til 1. januar 2020 bygget norsk lovgivning på regelen om ett statsborgerskap. Det innebar at dersom man søkte om norsk statsborgerskap, eller ønsket å beholde det norske statsborgerskapet når man i utgangspunktet var statsborger i flere land, måtte man løses fra det andre statsborgerskapet. Dersom man fikk et annet statsborgerskap, tapte man automatisk det norske.

Stortinget vedtok 6. desember 2018 at det i fremtiden skal bli tillatt med dobbelt statsborgerskap for nordmenn. Lovendringen trådte i kraft 1. januar 2020.

Dette innebærer at man ikke lenger trenger å løses fra sitt tidligere statsborgerskap når man får innvilget norsk statsborgerskap. Det innebærer også at nordmenn som eksempelvis var født i USA av norske foreldre og som derved hadde dobbelt statsborgerskap, og som tidligere måtte velge mellom norsk og amerikansk statsborgerskap når de ble myndige, kan beholde sitt amerikanske statsborgerskap og fortsatt være norsk. Det vil også være adgang for de som tidligere har mistet sitt norske statsborgerskap på grunn av regelen om ett statsborgerskap, til å søke om å få tilbake sitt norske statsborgerskap.

Et spørsmål som ikke klart fremgår av vedtaket fra Stortinget, er om lovendringen også åpner opp for å kunne ha tre eller flere statsborgerskap samtidig. Det finnes tilfeller der personer har doble statsborgerskap fra før når de søker om norsk statsborgerskap. For eksempel har en del personer fra det tidligere Jugoslavia statsborgerskap både i Kosovo og Serbia. Når den nye loven trer i kraft, er det ingenting i veien for å være norsk statsborger samtidig som man har to eller flere statsborgerskap fra før.

Mange personer har ikke noe statsborgerskap. Den mest kjente statsløse folkegruppen er palestinerne, som historisk sett ikke har kunnet søke statsborgerskap i Israel der det er etablert et visst palestinsk selvstyre på Vestbredden og på Gazastripen. Det ble vedtatt en internasjonal konvensjon av FN den 30. august 1961 for å redusere antallet statsløse. Vilkåret om sju års oppholdstid for å få norsk statsborgerskap for statsløse er redusert til tre år etter lovens § 16.

Det er tre måter å få norsk statsborgerskap på:

• ved fødsel
• ved melding
• ved søknad

Et barn som har norsk mor eller far ved fødselen, får norsk statsborgerskap automatisk etter lovens § 4.

Etter lovens § 7 har man etter søknad rett til norsk statsborgerskap dersom man oppfyller alle disse kravene:

• Har hatt til sammen sju års opphold i riket de siste ti årene
• Har fylt tolv år
• Fyller vilkårene for permanent oppholdstillatelse
• Fyller krav om lovbestemt norskopplæring
• Er og vil forbli bosatt i riket

Det er enkelte andre tilleggsvilkår som også må være oppfylt, og det er også enkelte mulige unntak fra vilkårene. Disse følger av lovens øvrige bestemmelser i kapittel 3.

Øvrige nordiske statsborgere har etter melding rett til norsk statsborgerskap når vedkommende har bodd i Norge de siste sju årene, er over 18 år og ikke er straffedømt til frihetsstraff mens han har bodd i Norge. Et annet vilkår etter § 20 er at vedkommende løses fra sitt opprinnelige statsborgerskap.

Personer som har ankommet riket før de fylte 18 år, har etter lovens § 11 rett til statsborgerskap selv om de ikke har bodd i riket i minst sju år. De må imidlertid ha bodd her i minst fem av de siste sju årene og ha hatt oppholdstillatelse i minst ett år. Kravet om sju års forutgående botid er også redusert for EØS-borgere, tidligere norske borgere, nordiske borgere og personer som er gift, registrert partner eller samboer med norsk statsborger.

Barn kan også etter § 17 få statsborgerskap som biperson til sin mor eller far som får norsk statsborgerskap etter søknad eller etter melding. Det må da inngis separat søknad for barnet, men det gjelder ikke noe krav om botid såfremt barnet er under to år gammelt. Dersom barnet er over to år på søknadstidspunktet, må barnet ha oppholdt seg i Norge i minst to år med oppholdstillatelser av minst ett års varighet.

Den som får annet statsborgerskap, tapte etter de tidligere reglene sitt norske automatisk. Etter 1. januar 2020 er denne regelen opphevet.

Etter statsborgerloven § 24 taper man sitt norske statsborgerskap når man fyller 22 år og ikke har vært bosatt i Norge i minst to år til sammen etter at man ble norsk statsborger ved fødselen. Det er unntak etter § 24 for de som derved ville ha blitt statsløse og dersom man godtgjør å ha tilknytning til Norge på annen måte selv om man ikke har bodd her i minst to år.

Etter lovens § 25 kan man også søke om å bli løst fra det norske statsborgerskapet dersom man godtgjør at man har et annet statsborgerskap. Dersom man blir statsløs, kan man ikke bli løst fra det norske statsborgerskapet ved søknad. Det er også adgang til å tilbakekalle vedtak om norsk statsborgerskap etter § 26 dersom man ikke godtgjør å ha blitt løst fra sitt opprinnelige statsborgerskap innen den fastsatte fristen.

Dersom det er gitt uriktige eller ufullstendige opplysninger mot bedre vitende da man fikk innvilget statsborgerskapet, kan statsborgerskapet tilbakekalles. Videre kan statsborgerskapet tilbakekalles etter lovens § 26 andre ledd dersom man har fortiet opplysninger av vesentlig betydning. Eksempelvis kan man ha oppgitt at man kommer fra Eritrea mens man egentlig er fra Etiopia. Hovedregelen i slike tilfeller er at man tilbakekaller statsborgerskapet dersom vedkommende selv er å bebreide.

Dersom man får tilbakekalt statsborgerskapet sitt, vil situasjonen være at man heller ikke har den permanente oppholdstillatelsen å falle tilbake på, siden vilkårene for fortsatt oppholdstillatelse ikke lenger er til stede etter utlendingsloven § 62. I en slik situasjon må det vurderes om det er grunnlag for å gi midlertidig oppholdstillatelse på alternativt grunnlag, til tross for at den opprinnelige oppholdstillatelsen ble gitt på uriktig grunnlag. Det vil da kunne gå lang tid før vedkommende igjen eventuelt opparbeider seg rett til permanent oppholdstillatelse.

Det må alltid vurderes om tilbakekall av statsborgerskap vil kunne utgjøre et uforholdsmessig inngrep overfor personen og vedkommendes familie. Adgangen til tilbakekall er skjønnsmessig og ingen plikt for utlendingsmyndighetene. Parallelt med den forvaltningsmessige siden av saken kan det også foretas politianmeldelse av personen dersom vedkommende har gitt uriktige opplysninger i strid med utlendingsloven § 108 andre ledd bokstav c.

Dersom man blir statsløs ved et tilbakekall av statsborgerskap, vil det ikke være adgang til å tilbakekalle det norske statsborgerskapet. Dette er noe av bakgrunnen for lovendringen om innføring av dobbelt statsborgerskap av 6. desember 2018. Ved å tillate at personer fortsatt beholder sitt opprinnelige statsborgerskap, unngår man at mange blir statsløse dersom man vedtar å tilbakekalle det norske eksempelvis på grunn av terrorhandlinger. De som dermed får tilbakekalt sitt norske statsborgerskap, kan lettere utvises fra Norge siden de har beholdt sitt opprinnelige statsborgerskap.

Utlendingsdirektoratet (UDI) avgjør søknader og meldinger om norsk statsborgerskap. Det avgjør også saker om tilbakekall av statsborgerskap. Søknad og melding inngis til politiet eller norsk utenriksstasjon som forbereder saken. Utlendingsnemnda er klageinstans.

I 2020 ble 19 469 søknader om norsk statsborgerskap innvilget.

• utenrikspolitikk
• Utenriksdepartementet

• statsborgerloven, Lovdata
• utlendingsloven, Lovdata

• Identitetsarbeid i utlendingsforvaltningen (Nasjonalt ID-senter med flere), Forlaget Vett & Viten, 2016.