Utenriksdepartementet

UD består av tolv avdelinger (2025), deriblant avdeling for Europa og handel, avdeling for sikkerhetspolitikk, avdeling for bærekraftig utvikling og avdeling for protokoll.

Sekretariatene til de to statsrådene er ett av særpregene ved dette departementet, som ikke de andre departementene i regjeringsapparatet har. Dette er en ledergruppe som utfører støttefunksjoner for politisk ledelse, deriblant taler, møter, reiser og forholdet til Stortinget. Departementets administrative sjef kalles utenriksråd. I UD er det også en assisterende utenriksråd.

UD er det største av departementene målt i antall ansatte. I 2024 var det 798 ansatte i UD. Departementet har også ansvaret for alle utenriksstasjonene rundt om i verden med ambassadører og generalkonsuler. Disse er Norges offisielle representanter i de ulike landene. I 2024 var det 96 utenriksstasjoner, med i alt 742 norske ansatte og 1100 lokalt ansatte.

I tillegg til disse utenriksstasjonene har Norge honorære generalkonsulater og konsulater. Det er om lag 60 honorære generalkonsulater og 260 honorære konsulater (2025).

Under Utenriksdepartementet ligger blant annet NORAD ( Direktoratet for utviklingssamarbeid) og NOREC (Norsk kompetansesenter for utvekslingssamarbeid). I tillegg forvaltes Statens investeringsfond for næringsvirksomhet i utviklingsland (NORFUND) av Utenriksdepartementet.

I 2024 ble det opprettet et nytt direktorat under Utenriksdepartementet: Direktoratet for eksportkontroll og sanksjoner. Dette direktoratet er fra 1. januar 2025 fagmyndighet for sanksjoner og eksportkontroll av forsvarsmateriell og flerbruksvarer, samt teknologi, tjenester og kunnskap for militære formål.

Utenriksministeren har ansvaret for tilretteleggelse, samordning og iverksettelse av norsk utenrikspolitikk. Utviklingsministeren (1997–2000 kalt minister for utvikling og menneskerettigheter, 1990–1997 kalt bistandsminister) har ansvaret for det utviklingspolitiske arbeidet og bistanden til utviklingsland utenfor OSSE-området. I perioden 1988–1996 var det også en handelsminister i UD.

UD ble opprettet 7. juni 1905, samme dag som unionen med Sverige ble oppløst. Det første landet Norge hadde diplomatiske forbindelser med, var USA. I 1922 slo man sammen de diplomatiske og konsulære delene av utenrikstjenesten, noe man allerede hadde begynt med i andre europeiske land på denne tiden. Samme år ble det også etablert en egen rekrutteringsordning for utenrikstjenesten, basert på et årlig opptak av aspiranter. I 2025 ble opptak av aspiranter utvidet med opptak av admiranter. Admiranter utfører typisk administrative og konsulære oppgaver, mens aspiranter blant annet jobber med utenrikspolitiske og økonomiske spørsmål.

Da Norge ble okkupert under andre verdenskrig, flyttet Utenriksdepartementet sine kontorer til London og returnerte først til norsk jord 1. juli 1945, etter nesten fem år i eksil.

Fra 1962 ble utviklingshjelp en viktig del av UDs oppgaver, med etableringen av Norsk Utviklingshjelp som i 1968 ble til et direktorat NORAD, og i 1984 ble det også opprettet et eget Departement for utviklingshjelp.

I perioden 1988–1990 gjennomgikk UD betydelige endringer. I 1988 ble Departementet for handel og skipsfart slått sammen med UD, og i 1990 ble det samme gjort med Departementet for utviklingshjelp. Argumentet for sammenslåingene var å bedre samordningen av utenrikspolitikken med handels- og skipsfartspolitikken og med bistandspolitikken, samt å bedre utnyttelsen av de tilgjengelige ressursene. Som et resultat av at Nærings- og handelsdepartementet ble opprettet i 1997 ble én avdeling fra UD slått sammen med avdelinger fra det tidligere Nærings- og energidepartementet. UD beholdt det overordnede ansvaret for handelspolitikken.

UD har kontorer i det tidligere leilighetskomplekset Victoria terrasse, som ble ervervet av staten til kontorer i 1913. Nyere tilbygg mot 7. juniplassen er oppført i 1962, tegnet av arkitektene Bernt Heiberg og Ola Mørk Sandvik. På denne tomta lå tidligere Det danske Forsikringsselskab av 1864, som ble bombet av allierte fly i desember 1944.

Departementet har gjennom årene hatt en posisjon som et spesielt departement, eller et «sjefsdepartement» som skal koordinere andre departementer. Dette er en rolle som gradvis har avtatt etter hvert som andre departementer har blitt sterkere og inntatt en tydeligere rolle internasjonalt.

Tradisjonelt har UD vært involvert i alle prosjekter andre departementer har hatt med andre land. Men ettersom de andre departementenes kontaktflate med utlandet har økt i form av bilateralt samarbeid, samarbeid innen EU, NATO og andre internasjonale organisasjoner, har UDs muligheter til å være involvert over alt blitt redusert.

Samtidig har UD en dobbeltrolle mellom det internasjonale og det nasjonale, mellom å representere Norge internasjonalt og å koordinere innenlands. Dette har skapt en kontrast mellom å være «folkelig« hjemme og passe inn i en mer elitistisk, diplomatisk kultur ute i verden.

Organisatorisk har UD vært preget av en sterk hierarkisk linjeorganisering og en reaktiv kultur, der man tradisjonelt har ventet på at noe skjer i verden før man svarer. Dette står i kontrast til behovet for å være proaktiv i en verden med fri informasjonsflyt i nettverksstrukturer

I mars 2006 lanserte daværende utenriksminister Jonas Gahr Støre en større reform av UD etter erfaringene fra tsunamien i Indonesia julen 2004, som avdekket svakheter i den norske utenrikstjenestens beredskap. Reformplanen skulle skape en mer dynamisk utenrikstjeneste med en strategisk ledelse og færre saksbehandlingsnivåer.

Reformene inkluderte opprettelse av en strategisk ledergruppe og endring i avdelingsstrukturen, sterkere involvering av utenriksstasjoner i departementets arbeid, mer åpenhet og flere kvinner i ledende stillinger.

For en oversikt over utenriksministre og statsråder i Utenriksdepartementet, se artikkelen statsråder i Norge.

• utenriksminister
• utenrikstjenesten
• diplomati
• utviklingspolitikk

• Utenriksdepartementet

• Christian Syse og Jon Bech (2016). Norges Utenriksdepartement. UDs og norsk diplomatis historie : det selvstendige Norge. Utenriksdepartementet.
• Iver B. Neumann og Halvard Leira (2005). Aktiv og avventende : utenrikstjenestens liv 1905-2005. Pax forlag.
• Stat & Styring, nr. 2, 2007.