Palestinas samtidshistorie

Allerede forut for etableringen av Israel ble det utkjempet væpnet strid i Palestina, dels mellom jødiske og arabiske grupper, dels mellom jødisk milits og det britiske mandatstyret. Sionistledelsen fulgte en militær strategi som gikk ut på å sikre den kommende jødiske statsdannelsens eksistens; videre at dens arabiske befolkning ble minst mulig. Det er historisk omstridt i hvilken grad en fordrivelse av palestinske sivile ble systematisk utført som del av en overordnet plan, eller om det var en praksis som ble utviklet som følge av den militære konfliktens gang. Resultatet var uansett at omkring 750 000 palestinere flyktet fra det området som ble Israel i perioden fra november 1947 til våren 1949.

De israelske styrkene ble beordret til å forhindre flyktningene fra å vende tilbake. Ødeleggelsene av hus og åkrer bidro til dette, og til at de måtte slå seg ned i flyktningleirer. Senere har israelsk lovgiving forhindret den tilbakevending flyktninger har krav på i henhold til internasjonal lov. Konfiskert palestinsk eiendom innenfor Israels grenser ble et viktig grunnlag for oppbyggingen av staten.

De 750 000 palestinske flyktningene ble deretter statsløse og ble huset i flyktningleirer i de arabiske nabolandene, samt Gaza. Særlig vanskeligstilt har palestinske flyktninger i Libanon vært, mens de i Jordan er gitt statsborgerskap. Også innbyggerne på Vestbredden ble gitt jordansk statsborgerskap etter at området ble okkupert av Transjordan fra 1948, og representert i nasjonalforsamlingen i Amman. Egypt innrømmet ikke palestinerne på den egyptisk-okkuperte Gaza statsborgerskap. FNs særorganisasjon for Palestina-flyktninger (UNRWA) ble opprettet i 1949, med oppgave om å yte sosiale tjenester, framfor alt i flyktningleirene.

Blant palestinerne er hendelsene i 1948 for ettertiden kjent som al-Nakba – «katastrofen» – og utgjør en sentral del av den palestinske historieskriving og identitetsskaping. Nakba er utgangspunktet for palestinernes politiske og militære kamp for en egen stat; i utgangspunktet på bekostning av Israel, etter hvert i tillegg til den jødiske staten, i et delt Palestina.

Som følge av seksdagerskrigen i 1967, ble ytterligere rundt 300 000 palestinere drevet på flukt, mange for andre gang. Ved den israelske okkupasjonen av Gaza, Jerusalem og Vestbredden kom rundt én million palestinere under israelsk styre – i tillegg til de cirka 350 000 som da bodde innenfor Israels grenser som israelske borgere. Jerusalem ble forent under israelsk okkupasjon og senere annektert av Israel. Spørsmålet om Jerusalems framtidige status har, ved siden av flyktningenes rett til å vende tilbake, vært det vanskeligste stridsspørsmål i de senere fredsforhandlingene i Midtøsten.

Det var Den arabiske liga som sto bak etableringen av Den palestinske frigjøringsorganisasjonen (Palestine Liberation Organization, PLO) i mai 1964, samt Den palestinske frigjøringshæren (Palestine Liberation Army, PLA). Sistnevnte var kontrollert av enkelte arabiske stater mer enn av PLO. Med framveksten av mer radikale og nasjonalistiske grupper som al-Fatah og PFLP ble PLO tatt over av palestinerne selv. Kroningen på denne utviklingen kom i 1969.

Innenfor paraplyorganisasjonen PLO finnes flere palestinske grupper, hvorav Fatah har vært den dominerende; Popular Front for the Liberation of Palestine (PFLP) og Democratic Front for the Liberation of Palestine (DFLP) har vært de to andre toneangivende palestinske grupperingene. Disse og andre partier har søkt støtte fra forskjellige arabiske regimer, som har brukt den palestinske kampen i sine intra-arabiske rivaliseringer. Samtidig har den palestinske bevegelsen vært splittet, til dels med indre strid. PLO ble et mer selvstendig palestinsk instrument etter at Fatah og Yasir Arafat overtok ledelsen i 1969. Flere palestinske grupper tok tidlig i bruk våpenmakt i kampen mot Israel som ledd i kampen for frigjøring av Palestina og etablering av en palestinsk stat.

Mens Fatah hadde utført sabotasjeaksjoner i Israel allerede på 1950-tallet, gjennomførte PLO sine første kommandoaksjoner inn i Israel i 1964. I andre halvdel av 1960-tallet styrket palestinerne sin militære struktur, særlig i Jordan og Libanon, blant annet som følge av Israels okkupasjon av Gaza og Vestbredden i 1967, og geriljaen ble dermed tvunget lenger tilbake fra fronten, det vil si den israelske grensen.

Ved siden av geriljaaksjoner mot Israel, ble den palestinske frigjøringsbevegelsen tidlig kjent for terroraksjoner, blant annet flykapringer tidlig i 1970-årene, og angrepet mot israelske idrettsfolk under OL i München i 1972. PLO etablerte en særlig sterk posisjon i Jordan, med en militær styrke som ble opplevd som en trussel mot kongedømmet. På bakgrunn av tre flykapringer utført av gruppen PFLP i september 1970, kom det til kortvarig krig mellom palestinske styrker (støttet av syriske enheter) og den jordanske regjeringshæren. Krigen fikk navnet «Svart september», og varte til 1971. Den endte med militært nederlag for PLO, og organisasjonen flyttet sitt hovedkvarter til Beirut.

PLO hadde liten eller ingen militær struktur i de okkuperte palestinske områdene, og var henvist til å føre krig fra nabolandene. Også i Sør-Libanon bygde palestinerne opp en stat i staten, kjent som «Fatah-land», hvorfra de trappet opp sine angrep mot Israel, som svarte med angrep inn i Libanon både mot palestinske og libanesiske mål. Også i Libanon støtte PLO sammen med regjeringshæren, men hadde i henhold til Kairo-avtalen fra 1969 påtvunget den svake libanesiske regjeringen etter arabisk press rett til å etablere baser. PLOs vedvarende virksomheter i og fra Sør-Libanon førte i mars 1978 til at Israel invaderte det sørlige Libanon for å drive de palestinske styrkene ut av området og etablerte en okkupasjonssone ved grensen. Invasjonen foranlediget innsettingen av FN-styrken UNIFIL, men stanset ikke PLOs angrep mot Israel. I 1982 invaderte Israel derfor på nytt Libanon; Israelske styrker rykket helt nord til Beirut og tvang PLO til å evakuere størstedelen av sine styrker så vel som sitt hovedkvarter til Tunis, og dermed enda lenger vekk fra Israel. PLO var også involvert i den libanesiske borgerkrigen i 1975–1976, og igjen på 1980-tallet. Under invasjonen i 1982 gjennomførte libanesisk kristen milits massakre mot sivile flyktninger i leirene Sabra og Shatila i Vest-Beirut, på en tid da israelske styrker kontrollerte området.

Etter Yom Kippur-krigen i 1973 ble PLO av de arabiske statene anerkjent som palestinernes eneste rettmessige representant og ble fullverdig medlem av Den arabiske liga i 1976. En rekke land etablerte diplomatiske forbindelser med PLO, og Yasir Arafat fikk anledning til å tale for FNs hovedforsamling i 1974 da FN for første gang behandlet «Palestina-spørsmålet» som egen sak, og ikke kun inkludert i en videre debatt om Midtøsten. I 1974 vedtok også PLO den såkalte «tipunktsplanen» som inneholdt en implisitt aksept av at det var mulig å dele Palestina. Samme år gikk kong Hussein av Jordan med på en resolusjon fra Den arabiske liga, som gikk ut på at enhver frigjort del av Palestina skulle tilbakeføres til palestinerne og PLOs ledelse, hvilket også var en indirekte aksept for at ikke hele mandatområdet Palestina ville inkluderes i en palestinsk stat. Denne holdningen ble imøtegått av en del radikale grupper og enkelte land, den såkalte «avvisningsfronten». I 1977 vedtok PLO på ny en resolusjon som forsterket prinsippene fra tipunktsplanen. Sentralt stod poenget at man kunne etablere en palestinsk enhet på frigjorte deler av Palestina.

En reell fredsprosess innenfor rammen av internasjonalt diplomati forutsatte at PLO anerkjente Israels rett til å eksistere. Dette var en betingelse blant annet USA satte for å møte PLO, men allerede på 1970-tallet tok president Jimmy Carter til orde for et palestinsk hjemland. Under ham ble Camp David-forhandlingene ført, og Egypts fredsavtale med Israel i 1979 slo en kile i den arabiske fronten mot Israel. Som et resultat ble Egypt isolert, kritisert for å ha inngått bilateral fred på bekostning av den palestinske saken. Avtalen inneholdt dog en klausul om begrenset ikke-territorielt selvstyre på Vestbredden og i Gaza.

I 1970- og 1980-årene var det flere diplomatiske framstøt for å finne en løsning på Palestina-konflikten. Forslagene var imidlertid uakseptable for begge parter, ikke minst for PLO, idet de ikke tok hensyn til kravet om en framtidig palestinsk stat, men blant annet foreslo en jordansk-palestinsk føderasjon.

• Les mer om Midtøsten-konflikten og Fredsprosesser i Midtøsten.

Etter Israels invasjoner av Libanon rettet mot PLO i 1978 og 1982, økte voldsbruken på 1980-tallet, framfor alt fra 1987 da den såkalte intifadaen – det palestinske opprøret i de okkuperte palestinske områdene – brøt ut. Intifadaen hadde utspring i både politiske og sosiale forhold og var utenfor PLOs kontroll, selv om PLO-ledelsen etter hvert fikk noe større innflytelse over opprøret. Intifada var en sivil motstandskamp hvor det blant annet ble tatt i bruk økonomiske virkemidler som boikott mot okkupasjonsmakten. Opprøret styrket palestinernes nasjonale kamp, og svekket den internasjonale støtten til Israel som møtte opprøret med utstrakt voldsbruk. Intifadaen stanset med Oslo-avtalen fra 1993, før et nytt opprør brøt ut i 2000. Intifadaen ga også grobunn for framveksten til den islamistiske grupperingen Hamas, med utspring i Det muslimske brorskap, som utfordret den sekulære PLO-ledelsen og gradvis fikk økende oppslutning.

Under sitt møte i Alger i 1988 utropte Det palestinske nasjonalrådet (Palestinian National Council, PNC), palestinernes parlament i eksil, den selvstendige staten Palestina bestående av Gaza og Vestbredden. Ved å akseptere FN-resolusjon 242, anerkjente PNC deretter Israels rett til å eksistere innenfor grensene fra før krigen i 1967, og Arafat avsverget bruk av terrorisme. Dermed oppga PNC kravet på hele Palestina. Dette ble et viktig diplomatisk gjennombrudd for PLO og førte til at organisasjonen styrket sin stilling internasjonalt; mange land anerkjente den palestinske staten selv om selvstendigheten forble en politisk symbolerklæring. Etter at PLO utropte den palestinske staten, ga kong Hussein avkall på Jordans krav på den okkuperte Vestbredden og overførte den formelle kontrollen til PLO – uten at det fikk noen praktisk betydning.

Opphøret av den kalde krigen åpnet samtidig for ny tilnærming til Midtøsten-konflikten, men PLO forspilte mye av den internasjonale støtten ved å ta Iraks side under Golfkrigen i 1991. Fredsprosessen startet i Madrid i 1991, med palestinske deltakere (ikke PLO), men førte ikke fram. Det gjorde derimot de hemmelige forhandlingene i Oslo som førte til de såkalte Oslo-avtalene. Denne prosessen førte til den første avtalen mellom PLO og Israel, prinsipperklæringen om midlertidig selvstyre som 13. september 1993 ble undertegnet i Washington D.C., og som med nye tilleggsavtaler skulle legge grunnlaget for etableringen av en palestinsk stat i Gaza og på Vestbredden. PLOs leder Yasir Arafat, Israels statsminister Yitzhak Rabin samt utenriksminister Shimon Peres ble i 1994 tildelt Nobels fredspris for deres innsats i fredsprosessen.

Motstanden mot Oslo-avtalene var betydelig blant palestinere både i de okkuperte områdene og i eksil, og tiltok etter hvert som Israel trenerte gjennomføringen, blant annet ved forsinket tilbaketrekking fra Hebron og gjentatte stenginger av grensene til Gaza og Vestbredden. Hamas var blant de som avviste hele fredsprosessen, og flere islamistiske grupper bidro til at forhandlingene stanset ved sin bruk av terror. Etter valget i Israel 1996, som brakte en konservativ regjering til makten, ble den israelske politikken overfor de palestinske selvstyremyndighetene mer kompromissløs. Hamas krevde på sin side full israelsk tilbaketrekking fra de okkuperte områdene, inklusive avviklingen av de israelske bosettingene der. Et vesentlig ankepunkt mot Oslo-avtalene var at de ikke favnet de to viktige spørsmålene om flyktningenes framtid og Jerusalems status. Et annet stridstema var de illegale israelske bosettingene på okkupert territorium.

Under fredsforhandlingene på Camp David i USA i 2000 ble Arafat på ny anklaget av opposisjonen for å strekke seg for langt etter Israels krav. Forut for disse hadde PLOs sentralråd støttet Arafats plan om å etablere en selvstendig palestinsk stat innen utgangen av 2000, uavhengig av om en endelig fredsavtale med Israel var inngått eller ikke. Etter krigen mot Irak i 2003 la USA fram en ny fredsplan, det såkalte «Veikartet for fred», som FN, EU, Russland og USA stilte seg bak. Planen skulle sikre etableringen av en palestinsk stat i 2003, men ble heller ikke satt ut i livet.

Israels statsminister Ehud Olmert og Palestinas president Mahmoud Abbas hadde et første formelt møte sent i 2006, hvilket ble omtalt som en mulig start på en ny fredsprosess. Den internasjonale konferansen i Annapolis i USA i november 2007 var et ledd i et amerikanskledet forsøk, støttet av Israel, på å gjenopplive fredsprosessen for Midtøsten – og dermed finne en løsning på Palestina-spørsmålet. Målsettingen til president George W. Bush var å få på plass en avtale som sikret etablering av en palestinsk stat i løpet av 2008. Støtte til president Abbas var en nøkkel i denne bestrebelsen.

Utfallet av det palestinske valget i 2006, som Hamas vant, og den påfølgende isolasjonen av den palestinske regjeringen, samt de tiltagende motsetningene mellom Fatah og Hamas, så vel som den israelske invasjonen av Gaza i romjulen 2008 og Likuds valgseier i Israel 2009, vanskeliggjorde en videre fredsprosess.

I mars 2002 gjennomførte Israel den til da mest omfattende aksjon mot selvstyremyndighetene, Operation Defensive Shield, som medførte gjenokkupering av de fleste større byer på Vestbredden, og med særlig harde angrep mot Arafats hovedkvarter i Ramallah og flyktningleiren Jenin. Hovedkvarteret ble rasert, i likhet med en rekke andre palestinske offentlige bygninger.

Både Israel og USA søkte å påvirke utviklingen innen de palestinske selvstyremyndighetene, blant annet med sikte på å svekke stillingen til Yasir Arafat. I 2003 måtte han bøye seg for press og opprette en statsministerstilling, og dele sin makt med denne. Mahmoud Abbas ble utnevnt som Palestinas første statsminister, og det utviklet seg en maktkamp mellom de to lederne. Ett av konflikttemaene var kontrollen over sikkerhetstjenestene, som statsministeren ønsket samlet og brukt til å knuse de militante palestinske gruppene, mens presidenten ønsket å beholde kontrollen over enkelte av dem. Da Arafat døde i 2004, ble Abbas valgt til hans etterfølger. Året etter vant Mahmoud Abbas presidentvalget med 62,3 prosent av stemmene.

Fra 2002 begynte Israel å oppføre en såkalt sikkerhetsbarriere mot Vestbredden fra. Dette er dels en mur, dels et gjerde med elektroniske sensorer. Muren forklares som en sikkerhetsforanstaltning, men kritiseres for å være ytterligere et ledd i den sionistiske koloniseringen av Palestina. Den er fordømt av palestinerne og kritisert blant annet av FNs hovedforsamling og generalsekretær, som har fastslått at den ikke er i tråd med Genèvekonvensjonene. Muren er dels oppført langs grensen mellom Israel og Vestbredden fra 1949 («den grønne linjen») og dels inne på palestinsk territorium, blant annet av hensyn til de israelske bosettingene der. Et nettverk av veier, stengt for palestinere, forbinder bosettingene med hverandre og med Israel, og legger beslag på ytterligere palestinsk jord. Muren har også forsterket bosetternes kontroll med grunnvannskilder; mangelen på vann er et hinder for utviklingen av det palestinske landbruket, som også er rammet av israelske raseringer så vel som beslaglegging. Muren har dermed ytterligere redusert omfanget på og svekket utsiktene til en levedyktig palestinsk stat, samtidig som den har forverret livsvilkåret til de som bor ved den, og dels er blitt separert som følge av muren. Israelerne har lagt sterke begrensninger på palestinernes bevegelsesfrihet.

Mens det palestinske selvstyret i virkeligheten er begrenset til cirka 17 prosent av Vestbredden, har omfanget av den israelske koloniseringen økt, også etter Oslo-avtalene. Da avtalene ble inngått var det rundt 100 000 israelske bosettere på Vestbredden, ikke inkludert Øst-Jerusalem. I 2009 var antall bosettere cirka 479 500, fordelt på 121 bosettinger inkludert et mindre antall bosettinger i og rundt Øst-Jerusalem på nærmere 200 000. I 2019 har antallet bosettere blitt omtrent 650 000.

Israel har vært under internasjonalt press for å stanse bosettingen, og har til tider lovt å stanse den, men ikke å begrense en såkalt «normal vekst». Bosettingene bidrar til å dele opp det palestinske området i små landstykker («kantonisering»), hvilket vil gjøre det vanskelig å styre en selvstendig stat og utvikle en livskraftig økonomi. Et annet stridsspørsmål er kontrollen over Jordandalen, som Israel har uttrykt ønske om å beholde, vesentlig for å kontrollere grensen mot Jordan av sikkerhetsmessige årsaker, dernest for å sikre kontroll med Jordanelven og vannressursene som er vitale i dette området. Fra palestinsk synspunkt tilhører dalen en palestinsk stat og utgjør en vesentlig del av denne.

Etter økt misnøye med den sittende palestinske ledelsen og økende oppslutning om militante retninger, ble valg på ny lovgivende forsamling i 2006 vunnet av Hamas som tok over regjeringsmakten etter Fatah. Hamas stilte til valg for første gang og fikk 74 av i alt 132 seter, mot Fatah som med sine 45 tapte flertallet og sin dominerende stilling i palestinsk politikk gjennom fire tiår. Ahmed Qurie ble sittende i en overgangsperiode til Hamas dannet regjering med Ismail Haniyeh som ny statsminister.

Valgresultatet og den påfølgende etableringen av en Hamas-regjering, skapte en på mange måter vanskelig situasjon. Israel og USA ser på Hamas som en terroristorganisasjon. Hamas har i motsetning til Fatah også avvist å anerkjenne staten Israel, og har også avvist Oslo-avtalene som Fatah var sentral i å framforhandle. Sentrale aktører i fredsbestrebelsene i regionen, som EU, gikk derfor raskt inn for å isolere den palestinske regjeringen i et forsøk på å tvinge den til å anerkjenne Israel, eventuelt også for å få den til å mislykkes – og gå av. Isoleringen fikk politiske, økonomiske, og etter hvert også militære konsekvenser. Isoleringen av Hamas-regjeringen forverret den sosiale krisen på Vestbredden og i Gaza ytterligere. Den internasjonale boikotten av Hamas ble forsterket av en israelsk blokade av Gaza, med i hovedsak stengte grenser og begrenset innførsel av varer og sterk reduksjon i utførselen av palestinske eksportartikler.

I mars 2007 ble det dannet en palestinsk samlingsregjering som bestod av både Hamas og Fatah. De politiske motsetningene mellom president Abbas og statsminister Haniyeh ble forsterket av en rekke voldelige sammenstøt mellom medlemmer av sikkerhetsstyrker kontrollert av de to partiene deres, framfor alt i Gaza. Denne regjeringen satt derfor på lånt tid, fram til det utviklet seg en borgerkrig mellom de to gruppene i juni 2007. Siden da har det vært dyp splittelse på palestinsk side, på tross av gjentatte forsøk på å løse dette. Eksempelvis var det samtaler mellom Fatah og Hamas samt flere andre mindre grupperinger i Kairo i februar 2009 for å se på mulighetene til å etablere en samlingsregjering, uten at en slik ble dannet. Nyvalg tillyst til januar 2010 ble utsatt på grunn av rivaliseringen mellom palestinske grupper, og i desember 2009 ble presidentperioden til Mahmoud Abbas utvidet til nye valg var avholdt, noe som ifølge Hamas var i strid med grunnloven. I november 2009 ble Abbas også utpekt til Palestinas statssjef, som et skritt på veien mot en tillyst ensidig erklæring av statsdannelse.

Israel vedtok i september 2007 å gi Gaza, kontrollert av Hamas, status som fiendtlig område for å kunne begrunne sanksjoner, noe som av Hamas ble oppfattet som en krigserklæring. Siden da har det vært en lang rekke større og mindre militære konfrontasjoner mellom Israel og grupper på Gaza.

President Abbas fremmet 23. september 2011 Palestinas søknad om medlemskap i FN, vel vitende om at USA ville nedlegge veto i Sikkerhetsrådet. Når palestinerne like fullt valgte å legge fram sin søknad, ble dette ansett for å være en demonstrasjon på utålmodighet for manglende vilje fra sentrale aktører, særlig Israel og USA, til å finne en fremforhandlet løsning. En konsekvens av å ta spørsmålet om en palestinsk statsdannelse inn for FN er at det blir formelt internasjonalisert, løftet ut av den bilaterale sfæren mellom palestinere og israelere, og med USA og Midtøstenkvartetten (FN, EU, Russland og USA) som primæraktører på den diplomatiske arenaen.

Til tross for at USA under president Barack Obama, så vel som Israel under statsminister Netanyahu, prinsipielt støttet en tostatsløsning, det vil si med etableringen av en selvstendig stat, argumenterte begge med at det var for tidlig. Den israelske posisjonen var at man ikke kunne etablere en stat før det var inngått fred. Fra den palestinske ledelsens side har det over lengre tid vært arbeidet for å legge fundamentet for en statsdannelse. Verdensbanken framholdt allerede i september 2010 at selvstyremyndighetene var godt posisjonert til å etablere en stat i nær framtid.

Parallelt med framskritt i statsbyggingen kom de bilaterale forhandlingene til kort. Sett fra palestinsk side har særlig Israels uvilje mot å stanse den ulovlige bosettingen på den okkuperte Vestbredden bidratt til å undergrave troen på at videre forhandlinger er hensiktsmessig. Et argument mot støtte til Palestinas krav om selvstendighet og FN-medlemskap, var at palestinerne i 2011 fortsatt ikke var samlet bak én ledelse, og at Hamas og Fatah til tross for tilnærminger ikke hadde avklart sine uenigheter. Hamas og flere andre palestinske organisasjoner stilte seg heller ikke bak FN-søknaden. Et annet argument er at søknaden skjerper de internasjonale frontene og bidrar til å sette særlig USA og Israel opp mot andre sentrale aktører, inkludert EU og Frankrike. I oktober 2011 ble Palestina tatt opp som medlem av FN-organisasjonen UNESCO.

Palestinerne har hatt en offisiell tilstedeværelse i FN siden 1974 da PLO fikk observatørstatus, og har ved flere anledninger siden fått utvidet sin status. Palestina-spørsmålet har i mangt sin opprinnelse i FN, som i 1947 presenterte et forslag om deling av det britiske mandatområdet i én jødisk og én arabisk stat. Siden Israel ble opprettet i 1948 har Palestina- og Midtøsten-konflikten kanskje vært den vanskeligste enkeltsaken FN har håndtert, med flere kriger og innsetting av fredsoperasjoner samt en rekke resolusjoner.

I november 2012 fremmet de palestinske selvstyremyndighetene et forslag for FNs hovedforsamling om at observatørstatusen skulle oppgraderes til observatørstat uten stemmerett. 138 land stemte for; ni land stemte mot, og 41 avsto fra å stemme. USA og Israel stemte mot. Motstanderne hevdet at beslutningen ville hindre en videre fredsprosess. Palestina regnes nå som en observatørstat uten medlemskap.

I alt 146 land har anerkjent Palestina som en selvstendig stat, blant dem Norge i mai 2024.