Benvenuto Cellini

Cellini var sønn til musikeren og instrumentmakeren Giovanni Cellini. Som liten lærte faren ham å synge og spille fløyte. Giovanni Cellini var også ingeniør og laget verktøy til kvernhus, brobygging og andre konstruksjoner, og jobbet også for hoffet til Medici-familien. Han ønsket at sønnen skulle bli musiker. Den unge Cellini derimot ønsket å bli gullsmed.

Som ung praktiserte Benvenuto Cellini musikk og arbeidet for en jødisk kunstner ved navn Graziadio. Da han var rundt 16 år gammel, begynte han å jobbe for gullsmeden Ulivieri di Filippo Del Chiostra i Pisa. I løpet av 1517–1518 fikk han en grunnleggende forståelse for gullsmedfaget. Etter en tids sykdom flyttet han tilbake til familien for rekonvalesens. Senere jobbet Cellini for den florentinske gullsmeden Antonio di Sandro.

Det er også i denne tiden han fikk se arbeidene til Michelangelo og Leonardo da Vinci. Cellini beundret begge, men skrev at Michelangelo aldri nådde opp til da Vincis nivå. Likevel utdannet han seg i Michelangelos stil, som han i egne ord fortalte at han aldri forlot.

Cellini var en hissigpropp og kom ofte i konflikt med andre. Det resulterte i at han omkring 1523 ble forvist fra Firenze, med følgen at han dro til Roma.

Da Benvenuto Cellini kom til Roma, fikk han straks jobb i et gullsmedverksted overtatt av sønnene til mesteren Santi. Samtidig ble hans evner som kunstner lagt merke til.

I 1539 ble han spurt av kardinalen av Ferrara om å lage en modell til et saltkar, annerledes enn noe som tidligere var blitt laget. Cellini modellerte et saltkar formet som et skip. Ved siden av dette sitter de to hovedfigurene Neptun og Tellus som representerer kosmos. Pepperbøssen, som er en del av arbeidet, har form som en triumfbue.

Kardinalen trodde ikke det var mulig å gjennomføre saltkaret slik Cellini modellerte det, men anbefalte ham likevel for Frans 1. I 1540 møtte Cellini kongen på slottet Fontainebleau, som var overveldet etter å ha sett modellen til saltkaret. Samtidig som Cellini gikk i gang med saltkaret, fikk han flere oppdrag av kongen, som å lage skulpturer i sølv av de romerske gudene Jupiter, Vulcanus og Mars.

Arbeidet ble utført i Paris i årene 1540–1543. Saltkaret fikk navnet Saliera.Det er 28,5 centimeter langt, utført i gull, ibenholt og emalje. På undersiden er det fire kuler i elfenben som gjør at det kan roteres. Det befinner seg nå i Det kunsthistoriske museet i Wien. Fra samme tid er en liggende nymfe i bronse, som nå er i Louvre.

Cellinis skulpturer tilhørte manierismen og har alle denne retningens typiske trekk, som slanke lemmer, lang hals, lite hode og sterkt poengterte, ofte affekterte bevegelser.

Hovedverket blant Cellinis skulpturer er Persevs med det avhugde Medusahode i Loggia dei Lanzi i Firenze, som sto ferdig i 1554. Narcissus (1548) i Bobolihagen i Firenze viser hans poetiske og sentimentale sider. Et krusifiks i Escorial viser også Cellinis grundige anatomiske kunnskaper og suverene overflatebehandling. I Cosimo 1.s kolossalbyste i Bargello i Firenze stikker gullsmeden i ham seg sterkt frem i den overdrevne siseleringen.

Cellini utgav i 1568 Due trattati, om gullsmedkunst og skulptur. Hans selvbiografi, Vita (Mitt liv), skrevet i årene 1558–1566, er hovedverket blant de personlige og selvbiografiske verkene fra 1500-tallet, forfattet på et levende florentinsk talespråk. Selvbiografien ble en av tidens mest leste bøker i Europa.

Hector Berlioz’ opera Benvenuto Cellini er inspirert av Cellinis selvbiografi. Den ble oppført første gang i Paris i 1838.

• Kunst i Italia
• Kunsthåndverk og design i Italia

• Cellinis saltkar i Kunsthistorisches Museum, Wien

• Pope-Hennessy, John (1985) Cellini, Abbeville
• Toman, Rolf (1999). Konsten under den italienska renässansen: arkitektur, skulptur, måleri, teckning, Könemann
• Cellini, Benvenuto (1946). Mitt liv, Dreyers forlag