Michelangelo

Michelangelo vokste opp i Firenze der faren hans hadde en administrativ stilling. Faren godtok ikke helt sønnens valg om å bli kunstner, men aksepterte til slutt at han begynte i lære hos Ghirlandaio.

Fra 1489 til 1492 bodde Michelangelo i Medici-palasset sammen med Lorenzo de' Medici og hans familie. Michelangelo ble god venn med den yngre generasjonen, to av dem ble senere pavene Leo 10 og Clemens 7. Der møtte han også tidens ledende kunstnere, intellektuelle og humanister i Firenze og ble kjent med nyplatonismen, en filosofisk retning fra senantikken, som fikk mye oppmerksomhet i renessansen. Michelangelo arbeidet i Medici-hagen, der Bertoldo di Giovanni var leder for den antikke kunstsamlingen til Lorenzo. Selv om Bertoldo laget verk i bronse, var han sannsynligvis skulpturlærer for Michelangelo.

Michelangelo hadde en overbevisende tro på skjønnheten i den materielle verden, og særlig i det menneskelige legeme, noe som kommer tydelig fram i verkene hans. Han mente at selve ideen, som er i kunstnerens indre, må frigjøres av kunstnerens geni. Ideen er et begrep i nyplatonismen som viser til det perfekte bildet av en gjenstand eller begrep. I samtiden ble uttrykkene «Terribilità» (ildfull og opprørende) og «Divinità» (guddommelighet) brukt for å beskrive den kraften, intensiteten og åndelige dybden som karakteriserer personligheten og kunsten hans.

Giorgio Vasari og Ascanio Condivi skrev biografier om Michelangelo. Vasari viet hele siste kapittel i sin store kunstnerbiografi utgitt 1550, til «Il Divino». Men Michelangelo var ikke helt fornøyd med Vasaris omtale og ba maleren og vennen Condivi skrive en mer personlig bok, utgitt i 1553.

Under oppholdet i Medici-hagen i Firenze laget Michelangelo sine to første marmorskulpturer, som ennå er bevart. Trappemadonnaen (Casa Buonarroti) fra 1491, utført i lav relieff, såkalt rilievo schiacciato, er tydelig inspirert av Donatello. Litt senere, i 1492, skapte han Kentaurslaget (Casa Buonarroti), utført i høyrelieff med et mylder av nakne kropper i voldsom kamp. Relieffet er inspirert av et tilsvarende bronserelieff som Bertoldo di Giovanni hadde laget etter komposisjonen på en romersk sarkofag.

Kort tid før Mediciene ble fordrevet fra Firenze i 1494, dro Michelangelo til Venezia og Bologna. Han fikk i oppdrag å lage de siste skulpturene for gravmonumentet til Sant Dominic i kirken San Domenico i Bologna.

Michelangelo reiste til Roma i 1496 og skapte der Bacchus (Bargello, Firenze), i 1496–1497. Det var den første legemsstore marmorstatuen av en naken klassisk gud laget etter antikken. Michelangelo var inspirert av antikke greske og romerske skulpturer han så i Roma. Bacchus førte til at Michelangelo i 1497 fikk i oppdrag av en fransk kardinal om å lage marmorskulpturen Pietà (Peterskirken i Roma). Verket er den mest berømte fremstillingen av motivet. Maria, fremstilt som en ungdommelig skjønnhet med et mildt, sørgende uttrykk, holder sin døde sønn i fanget. Kappen til Maria skjuler kroppen hennes med bølgende folder og skaper et mykt underlag for den kraftløse kroppen til Kristus, som er helt uten merker. Ifølge biografen Condivi forklarte Michelangelo Marias ungdommelige utseende med at en dydig, uberørt kvinne ser yngre ut enn en som ikke er uberørt. Skrått over brystet til Maria er et bånd med innskriften «MICHELANGELIUS BUONAROTTUS FIORENTINUS FACIEBAT» (Michelangelo Buonarotti fra Firenze har laget denne), som viser at det er Michelangelos verk, og er det eneste han har signert.

Michelangelo var en anerkjent og berømt kunstner da han reiste tilbake til Firenze i 1501. Han fikk raskt oppdraget med å lage en gigantstatue av David for Domkirken i Firenze. Han gjenbrukte en 34 år gammel påbegynt blokk av carrara-marmor til dette store prosjektet. David, 4,10 m høy, er fremstilt som en alvorlig, tenksom ung mann lik en helt fra antikken. Han står i klassisk kontrapost, naken og muskuløs, og viser hvordan Michelangelo kunne få frem anatomiske detaljer i den nakne menneskekroppen slik at den nærmest ble levende. David bærer slyngen over venstre skulder og speider med et vaktsomt blikk i retning fienden Goliat. Opprinnelig skulle David stå høyt oppe på veggen til Domkirken, men da statuen var ferdig, bestemte en komité med kjente kunstnere at statuen skulle få hedersplassen utenfor Palazzo Vecchio, rådhuset i Firenze. Komiteen la vekt på at samtiden anså helten David for å være selve symbolet på Republikken Firenze og dens politiske idealer, og at statuens kunstneriske kvalitet overgikk alle forventninger. Siden 1873 har Michelangelos David vært utstilt på Galleria dell’Accademia, og en kopi av den originale statuen står foran rådhuset.

Den såkalte Brügge Madonna (Notre Dame-kirken i Brügge i Belgia) fra 1503–1505 var det første av Michelangelos verk som forlot Italia i hans levetid. På denne tiden laget han også to ufullførte tondoer i marmor: Pitti Tondo, (Bargello, Firenze) 1504–1505 og Taddei Tondo, (Royal Academy, London) 1504–1505. Begge viser Maria med Jesusbarnet og Johannes Døperen.

Den Hellige familie med Johannes Døperen (Uffizi, Firenze) fra 1505–1506 er det eneste staffelimaleriet som uten tvil er Michelangelos arbeid. Verket er også kalt Donitondoen etter Agnolo og Maddalena Doni, som bestilte bildet i anledning fødselen til deres første barn. Maria sitter i midten av komposisjonen som en helt ubrutt figur. Overrekkelsen av Jesusbarnet fra Josef til Maria er fremstilt i sammenkoblete bevegelser. De sterke, lysende fargene og spiralaktive bevegelsene til figurene fikk stor betydning for utviklingen av manierismen.

To uferdige staffelimalerier, Manchester Madonnaen, datert 1494, og Gravleggelsen fra 1500–1501 (begge i National Gallery, London), er trolig også fra Michelangelos hånd.

I 1504 fikk Michelangelo i oppdrag å dekorere en vegg i Sala del Consiglio (Rådshallen) i Palazzo Vecchio (Rådhuset) i Firenze med fresken Slaget i Cascina. Tidligere samme år hadde Leonardo da Vinci påbegynt fresken Anghiarislaget, også i Rådshallen. Begge verkene viste militære seire som Firenze hadde vunnet. Mange forskere mener at Leonardo så på Michelangelo som en rival, og at han derfor mislikte sterkt at kunstnerkollegaen skulle få oppdraget. Ingen av arbeidene ble fullført, og bare enkelte skisser og kartonger (fortegninger) er bevart. Skissene til Michelangelo viser tydelig at han var opptatt av skjønnheten i den nakne menneskekroppen. Han har fremstilt de nakne, muskuløse soldatene i forskjellige stillinger slik at bevegelsene er flytende og sammenhengende.

I 1506 kom Michelangelo til Roma for å lage gravmonumentet til pave Julius 2, men grunnet finansielle problemer ble planene foreløpig oppgitt. Først etter at Michelangelo var ferdig med takfreskene i Det sixtinske kapellet, begynte han arbeidet med gravmonumentet. I 1513 hugget han de to skulpturene Bundet slave og Døende slave (Louvre, Paris), som aldri ble helt ferdige. Michelangelo fullførte bare tre av de planlagte førti skulpturene. Den viktigste er Moses fra 1515, som er hovedfiguren i det sterkt reduserte gravmonumentet, fullført 1445, i kirken San Pietro in Vincoli. Moses, med tavlene under høyre arm, sitter som en spent fjær klar til å reise seg. Den muskuløse skikkelsen er fylt med indre kraft. Denne spenningen får utløp som viltre bevegelser i skjegget og kappens foldefall. Både Moses og de to slavene var, med sine sterkt følelsesmessige uttrykk, nyskapende innenfor renessansens marmorskulptur. Slike trekk var typiske for verk fra hellenismen, lik Laokoon-gruppen, som ble funnet i Roma i 1506. Michelangelo så verket rett etter utgravingen, og inspirasjonen fra Laokoon er tydelig i mange av arbeidene hans.

I 1531–1532 arbeidet Michelangelo med å lage fire andre slaver til pavens gravmonument, de såkalte Bobolislavene (Galleria dell’Accademia), som heller ikke ble fullført. Skulpturen Seieren (Palazzo Vecchio, Firenze) fra 1532–1534 var også beregnet på graven til Julius 2. Hele prosjektet med gravmonumentet opptok Michelangelo i nær førti år, og ifølge hans samtidige biograf Condivi omtalte han det som et mareritt: «Tragedien om Gravmonumentet».

I 1508 fikk Michelangelo oppdraget fra pave Julius 2 om å dekorere taket i Det sixtinske kapellet i Vatikanet. Ettersom han først og fremst var billedhugger og hadde liten erfaring med maleri, nølte han litt før han begynte. Arbeidet med taket varte i fire år til 1512, med et opphold på ni måneder da det var halvveis ferdig, blant annet grunnet pengemangel. Maleriene er utført som fresker, og selv om Michelangelo hadde assistenter til å utføre deler av taket, var størstedelen hans eget verk. Langs midten av taket malte Michelangelo ni billedfelter med motiver fra skapelseshistorien fram til Noa. I overgangen mellom tak og vegg er det bilder av syv profeter og fem sibyller i forskjellige positurer.

Restaureringen av taket, som var ferdig i 1989, avslørte den originale paletten til Michelangelo. Han brukte strålende, lyse og kjølige farger der gult, lys rødt og grønt dominerte.

Pave Leo 10 ga Michelangelo i 1520 oppdraget med å lage et nytt gravkapell for Medici-familien i kirken San Lorenzo i Firenze. Kapellet, det Nye Sakristi, er et anneks på sydsiden av transeptet, tilsvarende kapellet på nordsiden, det Gamle Sakristi, oppført av Brunelleschi i 1420–1429. Michelangelos utforming var nyskapende. Han nærmest skulpturerte veggene og gjorde tradisjonell, klassisk marmorarkitektur mer spenningsfylt og levende.

Gravene til de to yngste medlemmene av Medici-familien var de eneste av de planlagte gravmonumentene som ble fullført. Giuliano, hertugen av Nemour og Lorenzo, hertugen av Urbino, sitter i en firkantet nisje på hver sin motstående vegg. Begge er iført romerske hærfører-uniformer og ansiktene er idealiserte uten portrettlikhet. Giuliano representerer Det aktive liv. På sarkofagen nedenfor ligger to allegoriske figurer, Natten, i form av en sovende, muskuløs kvinne og Dagen, en kraftig mann. Tvers over sitter Lorenzo og representerer Det kontemplative liv. På sarkofagen hans ligger de allegoriske figurene Skumringen, en gammel mann, og Morgenen, en ung kvinne med elegant og mykt utformet kropp. Det var første gang slike skulpturer var laget for gravmonumenter. De uttrykker et truende, foruroligende og dystert syn, som reflekterer menneskehetens tragiske skjebne.

I 1534 forlot Michelangelo Firenze for siste gang og tilbragte resten av sitt liv i Roma. Her startet han med sitt andre store verk i Det sixtinske kapellet. På oppdrag fra pave Paul 3 malte Michelangelo den dramatiske fresken Dommedag på alterveggen. En skjeggløs, uvanlig muskuløs Kristus troner på en sky øverst i midten av bildet, med de frelste på sin høyre side og de fortapte på sin venstre side. Verket kan beskrives som den mest overveldende opphopningen av kropper i voldsom bevegelse i hele kunsten.

I 1542 ga pave Paul 3 Michelangelo oppdraget med å dekorere Cappella Paolina i Vatikanet med freskene Paulus’ omvendelse (1542–1545) og Peters korsfestelse (1545–1560).

Marmorskulpturen Pietá Bandini, også kalt Firenze Pietá, laget i 1550–1555 (Opera del Duomo i Firenze), var beregnet for hans egen grav, men ble heller aldri ferdig fra kunstnerens hånd.

Pietá Rondanini, en marmorskulptur påbegynt etter 1552 (Castello Sforzesco i Milano), viser Maria som står bak Jesus og holder ham oppe. Det var i denne sene fasen av livet at Michelangelo ble mer brennende i sin tro og mente at kunstnerens indre idé er vakrere enn det endelige arbeidet. Skulpturen er et uttrykk for en slik åndelig idé, der all legemlig kvalitet er borte. Det var Michelangelos siste verk og sto uferdig i hans hjem i Roma da han døde.

I 1516 fikk Michelangelo i oppdrag av Medici-paven Leo 10 å tegne hovedfasaden til Medici-familiens kirke, San Lorenzo, i Firenze. Prosjektet ble aldri utført og fins bare som tremodell i Casa Buonarroti. Mens han holdt på med Medici-kapellet, utformet han Biblioteca Laurenziana, også et sidebygg til San Lorenzo. Michelangelo dekorerte med stor fantasi veggene i trappehallen ved å bruke tradisjonelle arkitekturelementer på en helt ny måte. Trappen med tre løp flyter som en elv gjennom rommet. Biblioteket var modell for manieristisk arkitektur.

Michelangelo viste også evner som militæringeniør. Under krigen i Firenze ledet han i 1529 arbeidet med å konstruere festningsverk.

Forståelsen av Michelangelos verker blir langt større ved kjennskap til hans poesi og alle brevene han skrev. Mange av de rundt 300 bevarte diktene var tilegnet hans unge og fortrolige venn Tommaso Cavalieri og venninnen, dikteren Vittoria Colonna. Noen av de siste sonettene viser påvirkning fra nyplatonismen.

• renessansen
• renessansen – kunst

• Hibbard, Howard: Michelangelo, 2nd ed., 1985, isbn 0-14-022593-5
• Hirst, Michael: Michelangelo and his drawings, 1988, isbn 0-300-04391-0
• Hirst, Michael, red.: Michelangelo draftsman, 1988
• Hughes, Anthony: Michelangelo, 1997, isbn 0-7148-3483-1
• Rudolf Wittkower: Miscellen zur Peterskuppel Michelangelos, «Zeitschrift für Kunstgeschichte», II, 1933 (Berlin & Leipzig) ss. 348-70;
• Christian Norberg-Schulz: Michelangelo som arkitekt, Oslo 1958;
• James S. Ackerman: The Architecture of Michelangelo, London 1961;
• Paolo Portoghesi: Michelangelo og den klassiske arkitektur, «Byggekunst» 1964 ss. 142–51.