manierisme

Kunsthistorikere bruker gjerne begrepene 'senrenessanse' og 'manierisme' om denne perioden, avhengig av hva de ønsker å vektlegge.

'Senrenessanse' brukes i større grad for å snakke om de store, overordnede linjene i renessansen som en helhetlig periode. 'Manierisme' derimot brukes oftere for å omtalte bruddet mellom den tidligere, «stramme» perioden og den mer ekstravagante og voldsomme ornamentikken etter 1530.

Mer allment brukes 'manierisme' om kunstnerisk uttrykksformer preget av gjentagelse av velkjente virkemidler, ofte med forkjærlighet for visse overdrevne effekter.

Periodebetegnelsen var tidligere nedsettende og henspilte på overdreven perspektivbruk, langstrakte figurer, overfylte scener og det langt drevne artisteriet. Ikke minst karakteristisk er det urolige, flakkende lyset.

Manierismens utvikling begynte allerede med Rafaels og Michelangelos elever og nådde sitt høydepunkt med kunstnere som Jacopo Pontormo og Parmigianino, mens Tintoretto og Barocci danner overgangen til barokken og 1600-tallets maleri. I italiensk manierisme kan det også spores påvirkning fra tyske, sengotiske strømninger, særlig fra Albrecht Dürer og Donauskolen.

Manierismen avspeiler i videste forstand den åndelige krisen i Europa på 1500-tallet. Det var en brytning mellom mystiske religiøse lengsler og intellektuelle og estetiserende strømninger.

Tidsepoken ble beskrevet av proto-kunsthistoriker Giorgio Vasari og Gian Paolo Lomazzo, som begge levde på 1500-tallet.

I den manieristiske billedkunsten er det overraskende perspektiver og kompliserte komposisjoner. Det er i denne perioden det psykologisk skildrende portrett vokser frem. Kroppen er gjerne utstrakt, lang og idealisert, og den er fremvist i kompliserte, gjerne unaturlige posisjoner.

Viktige malere inkluderer Jacopo da Pontormo, Rosso Fiorentino, Agnolo Bronzino, Jacopo Tintoretto, Lavinia Fontana og El Greco.

Manieristisk skulptur er kjent for sin kompleksitet og uttrykksfullhet, og den avviker fra renessansens fokus på harmonisk balanse og idealiserte former. I stedet kjennetegnes manieristiske skulpturer av dynamiske og ofte overdrevet stiliserte positurer, kjent som figura serpentinata – en spiralformet, slangeaktig bevegelse som gir figurene en følelse av liv og bevegelse. Skulptørene eksperimenterte også med kroppslige proporsjoner, og det var vanlig å strekke eller forlenge kroppsdeler for å oppnå en dramatisk og kunstferdig effekt.

Et av de mest kjente eksemplene på manieristisk skulptur er Benvenuto Cellinis statue Perseus med hodet til Medusa (1545–1554), som viser en heroisk figur i en dramatisk positur. Et annet eksempel er Giambolognas skulptur Bortførelsen av sabinerinnene, som demonstrerer serpentinata-bevegelsen.

I arkitekturen var manierisme en stilretning som brukte visuelle grep til å overraske og utfordre, gjerne i kontrakt med renessansens stiluttrykk.

Eksempler inkluderer Villa Farnese utenfor Roma (Italia), deler av Maltas hovedstad Valletta og Colditz Slott nær Antwerpen (Belgia).

Manierisme i musikken refererer til en stilperiode som kan knyttes til renessansen, spesielt mot slutten av denne epoken. Den viser til en tendens hvor musikalske uttrykksformer blir mer komplekse, overdådige og ofte intenst emosjonelle. Har også vært referert til som ars subtilior.

• Kunst i Italia

• Stephen Campbell, Michael Cole, New History of Italian Renaissance Art, 2017.
• Arnold Hauser, Mannerism: The Crisis of the Renaissance and the Origin of Modern Art, 1986.
• John Shearman, Mannerism, 1967.