Julia Kristeva

Kristeva ble født i Sliven i Bulgaria i 1941. Hun vokste opp i det kommunistisk styrte Bulgaria etter andre verdenskrig, i det som var et intellektuelt stimulerende middelklassehjem i hovedstaden Sofia. Begge foreldrene hadde universitetsutdanning og var hengivne ortodokse kristne. Kristeva var allerede som barn en flink elev og lærte seg flere språk. Hun behersket etter hvert både russisk og fransk flytende. Hun var også journalist for skoleavisen på videregående, og viste tidlig interesse for å skrive.

I likhet med de fleste andre av sine jevnaldrende, var hun en del av ungdomspartiet til det bulgarske kommunistpartiet. Siden Kristeva snakket fransk, fikk hun tidvis rollen som tolk når det kom fransktalende kommunister på besøk. Det sosiopolitiske klimaet i Kristevas oppvekst, særlig preget av den kalde krigen, påvirket hennes forfatterskap og intellektuelle virke.

I 1965 flyttet Kristeva til Paris, som doktorgradsstipendiat ved École Pratique des Hautes Études. I 1966 ble hun uteksaminert fra Sofia University med en grad i lingvistikk. I Paris ble hun fort kjent med det store og viktige intellektuelle franske miljøet. Hun studerte under Lucien Goldmann, og deltok på seminarer med Roland Barthes og Jacques Marie Lacan.

Den bulgarske litteraturviteren Tzvetan Todorov introduserte Kristeva for den intellektuelle kretsen av forfattere og teoretikere rundt det venstreorienterte litterære avantgarde-tidsskriftet Tel Quel. Tidsskriftet forsøkte å forene semiologi, psykoanalyse og marxisme. Her møtte hun sjefsredaktøren Philippe Sollers, som i 1967 ble hennes ektemann. Kristeva befant seg på dette tidspunktet i de sentrale kretsene rundt studentopprøret i Paris, mai 1968.

Hun fullførte doktorgraden sin i 1973, og fikk samtidig et professorat i lingvistikk ved Université Paris Diderot VII. Doktoravhandlingen hennes ble publisert i 1974 under navnet La Révolution du langage poétique (‘Revolusjonen i det poetiske språk’). Dette ble hennes internasjonale gjennombrudd.

Kristeva begynte like etter å utdanne seg til å bli psykoanalytiker, og i 1979 startet hun sin egen praksis. Siden den gang har hennes arbeider sentrert seg særlig rundt psykoanalyse og subjektet. På 1990-tallet begynte Kristeva å skrive skjønnlitterære romaner. De var noe mer tilgjengelige enn hennes tidligere akademiske verker, men likevel en anvendelse og eksperimentering av de filosofiske og teoretiske ideene hun hadde utviklet tidligere.

Siden 1974 har hun vært gjesteforeleser ved Columbia University i New York, siden 1992 ved University of Toronto i Canada, og siden 2004 ved New School for Social Research i New York.

Julia Kristeva ble professor emerita i 2010, men har fortsatt å publisere bøker og artikler, både skjønnlitterære og akademiske.

Hennes tidlige forfatterskap dreide seg først og fremst om lingvistikk og semiotisk litteraturteori. Det bygget på verk hun fikk kjennskap til som ung voksen i Bulgaria, slik som arbeidene til de russiske litteraturforskerne Roman Jakobson og Mikhail Bakhtin. Samtidig var arbeidene hennes sterkt preget av de franske strukturalistene hun ble kjent med i Paris, blant andre Roland Barthes.

Hennes første publiserte verk, Séméiôtiké: recherches pour une sémanalyse (‘Semiotikk: forskning for en semanalyse’), ble utgitt i 1969. Dette er en essaysamling bestående av tidlige tekster om semiotisk tilnærming til litteratur. I verket forsøker Kristeva å kombinere semiologi og psykoanalyse. Året etter, i 1970, publiserte hun boken Le Texte du roman: Approche sémiologique d’une structure discursive transformationnelle (‘Romanens tekst: En semiologisk tilnærming til en transformerende diskursiv struktur’). I verket teoretiseres den polyfoniske romanen, og Kristeva bygger på og videreutvikler Bakhtins begrep om dialogisme.

Hennes store gjennombrudd kom i 1974 med doktoravhandlingen La Révolution du langage poétique. Utgangspunktet for avhandlingen bygger på det revolusjonære potensialet som ligger i aktiv meningsnedbrytning av språklige konvensjoner i litteraturen. Hun undersøkte særlig denne tendensen i avantgardistisk poesi. Dette gjør hun gjennom en studie av forholdet mellom det semiotiske og det symbolske, og hvordan de går i dialog med hverandre og samhandler. Kristeva knytter også dette opp til psykoanalysen, og subjektets rolle i denne dialogen.

Julia Kristeva har mottatt svært mange utmerkelser. Hun har 13 æresdoktorater, deriblant fra Harvard University og Queen Mary University of London. I 2004 var hun den første mottakeren av den norske Holbergprisen. I 2006 ble hun tildelt Hannah Arendt-prisen for politisk tekning.

Hun er også oppnevnt til ridder ved flere ordener, og i 2020 ble hun forfremmet til storoffiser av Æreslegionen i Frankrike.

• Séméiôtiké: Recherches pour une sémanalyse (1969)
• Le Texte du roman: Approche sémiologique d’une structure discursive transformationnelle (1970)
• La Révolution du langage poétique (1974)
• Des Chinoises (1974)
• Pouvoirs de l’horreur: Essai sur l’abjection (1980)
• Histoires d’amour (1983)
• Au commencement était l’amour (1985)
• The Kristeva Reader (Toril Moi, red., 1986)
• Soleil noir: Dépression et mélancolie (1987) Norsk oversettelse: Svart sol: depresjon og melankoli (1994)
• Étrangers à nous-mêmes (1988)
• Le temps sensible: Proust et l’expérience litteraire (1994)
• Le Génie féminin. La vie, la folie, les mots. Hannah Arendt (1999)
• Le Génie féminin. Mélanie Klein (2000)
• Le Génie féminin. Colette ou la chair du monde (2002)
• Thérèse mon amour (2008)
• L’Horloge enchantée (2015)
• Dostoïevski (2020)

• intertekstualitet
• strukturalisme
• poststrukturalisme
• psykoanalyse

• Jardine, Alice (2020). At the Risk of Thinking. An Intellectual Biography of Julia Kristeva. Bloomsbury, New York
• Julia Kristeva. Agora vol 21, no 1.(2013)
• Kristeva, Julia og Dock, Samuel (2016). Je me voyage: Mémoires. Fayard, Paris.
• The Kristeva Reader. red. Toril Moi (1986). Columbia University Press, New York.