den kalde krigen

USA og Sovjetunionen var allierte under andre verdenskrig (1939–1945), men interessemotsetningene mellom dem ble stadig sterkere mot slutten av krigen, særlig etter president Franklin D. Roosevelts død 12. april 1945. Mens USA ønsket å gjenoppbygge et demokratisk Europa basert på en fri markedsøkonomi, la Sovjetunionen vekt på fortsatt militær kontroll over områdene som var erobret under krigen. Sovjetunionen ønsket med andre ord å etablere en sikkerhetssone mot videre angrep fra de okkuperte områdene.

Siden Russland hadde blitt invadert gjennom Polen tre ganger i løpet av én generasjon; første verdenskrig (1914–1918), den polsk-russiske krigen (1921–1922) og andre verdenskrig (1941–1945), var kravet langt fra urimelig. Amerikanerne anerkjente at Sovjetunionen hadde legitime sikkerhetsbehov i Øst-Europa for å hindre at området igjen ble et utgangspunkt for enda en invasjon av Russland. Problemet var at denne tenkningen så bort fra rettighetene til landene i Øst-Europa og den måten russerne utøvde kontroll på. Den sovjetiske politikken stod i skarp kontrast til den amerikanske, med politisk ensretting og undertrykkelse, og en strengt regulert og kontrollert økonomi uten frie markeder (planøkonomi), som ble sentralt styrt og planlagt fra Sovjetunionen. I tillegg ble landene i Øst-Europa kraftig utbyttet for å sikre gjenoppbyggingen av et krigsherjet Sovjetunionen. Selv om det var lokale kommunister som satt ved makten i de andre østeuropeiske landene, hadde de liten oppslutning i sine hjemlige befolkninger. Det var de okkuperende sovjetiske soldatene som hadde makten.

Andre verdenskrig hadde knust Tyskland og Japan militært, mens Storbritannia var sterkt svekket. Dette førte til at USA og Sovjetunionen dominerte det internasjonale systemet både militært og politisk, og for USAs del også økonomisk, på en slik måte at disse to landene ikke hadde noen rivaler. De har derfor gjerne blitt betegnet som supermakter. Særlig under den sovjetiske lederen Josef Stalin ble i praksis konflikten mer og mer intensivert fram til hans død i 1953. Stalin satt i ledelsen av det russiske kommunistpartiet og den sovjetiske staten fra revolusjonen i 1917. Etter Vladimir Lenins død i 1924 utmanøvrerte Stalin sine rivaler slik at han i praksis satt som en eneveldig diktator fra 1934. Han var en sterkt rett-troende kommunist som så kapitalismen som hovedfienden. I prinsippet så Stalin ingen forskjell på de kapitalistiske statene, det var derfor ikke unaturlig for ham etter hvert å se på USA som hovedfienden etter at samarbeidet under andre verdenskrig tok slutt.

For Truman og USA hadde fokus etter andre verdenskrig vært på gjenreisningen av Europa. I Vest-Europa hadde politikken vært en enestående suksess sett med amerikanske øyne. Lokale kommunistbevegelser utgjorde stort sett ikke noen trussel mer, demokratiet florerte, det var økonomisk vekst og gjenoppbyggingen etter krigen var i full gang. Kontrasten til østblokken var enorm, der storparten av området fortsatt var i ruiner, det var minimalt, om noen økonomisk vekst overhodet, det var politisk undertrykkelse og militær okkupasjon.

Amerikansk politikk var retorisk framstilt som et globalt korstog mot kommunismen, men var i realiteten fokusert på Europa. Var ikke kommunistene like farlige hvis de tok makten i områder og land utenom Europa? I 1949 tok kommunisten Mao Zedong kontroll over Kina, og knapt året etter angrep det Moskva-støttede regimet i Nord-Korea det amerikanskvennlige regimet i sør. Selv om USA hadde definert Korea utenfor sitt forsvarsområde før invasjonen, var det politisk umulig for Truman-administrasjonen å la et nytt område bli kontrollert av kommunistene. Kampene bølget fram og tilbake, men da amerikanske styrker nærmet seg Kina, sendte Mao 200 000 «frivillige» inn i krigen. Dette resulterte i langvarig amerikansk fiendskap med Kina, amerikansk beskyttelse av Taiwan og et etter hvert langvarig amerikansk engasjement i Vietnam. Først etter Stalins død i mars 1953 ble det mulig å oppnå våpenstillstand i Korea. Korea er det eneste landet i dag som fortsatt er delt etter den kalde krigen.

I USA påvirket den kalde krigen sterkt amerikansk kultur og politiske institusjoner, økonomiske prioriteringer og ikke minst førte krigen til en massiv militæropprustning. Kontrasten til perioden etter første verdenskrig er stor, hvor USA søkte nedrustning og avspenning, til et USA som etter andre verdenskrig stod for en massiv militæropprustning for å sikre sin ledende stilling i det internasjonale systemet. Den kalde krigen førte også til et voldsomt atomvåpenkappløp på begge sider, hvor verden ennå i dag lever i skyggen av frykten for en framtidig atomkrig.

Den amerikanske posisjonen var i tillegg til de politiske initiativ basert på at USA skulle ha monopol på atombomben. Truman-administrasjonen var overbevist om at monopolet ville vare i 10–15 år, men i 1949 ble monopolet brutt da russerne sprengte sin egenproduserte bombe. Det amerikanske motsvaret var å utvikle hydrogenbomben (1953), men denne teknologiske overlegenheten varte bare til 1955, da Sovjetunionen lyktes med å produsere sin egen hydrogenbombe. Deretter ble verden kastet ut i et vanvittig atomkappløp, som kulminerte med MAD-doktrinen (Mutually Assured Destruction) – garantert gjensidig ødeleggelse (se avskrekking). Begge parter måtte ha tilstrekkelig reservekapasitet til å overleve et atomangrep og være i stand til å gjengjelde et overraskelsesangrep. Bare i et slikt tilfelle var teorien at USA og Sovjetunionen kunne være «sikre» på at de ville unngå et overraskelsesangrep.

En slik reservekapasitet beslagla selvfølgelig enorme ressurser. Det ble anslått at en atomkrig ville koste minst 150 millioner mennesker livet i første fase, deretter mange flere som et resultat av de forferdelige konsekvensene av en slik krig, om det i det hele tatt var mulig å opprettholde noen form for sivilisasjon eller menneskeliv etter en atomkrig. Atomkappløpet og den vanvittige opprustningen førte til at mange mennesker levde i frykt for både muligheten av en tredje verdenskrig og atomkrig, som i sin ytterste konsekvens kunne føre til utslettelse av alt liv på jorden. Trusselen om atomkrig nådde sitt høydepunkt under Cubakrisen i 1962.

Den nye politiske ledelsen i Sovjetunionen etter Stalin utøvde i begynnelsen et kollektivt lederskap, før Nikita Khrusjtsjov framsto som øverste leder (1956–1964). I en berømt tale i 1956 tar han oppgjør med personkultusen og undertrykkelsen under Stalin, og åpner for å lette på undertrykkelsen i Sovjetunionen og i østblokken. Utenrikspolitisk la han fram doktrinen om fredelig sameksistens og fredelig kappestrid. I sum førte dette til en delvis avspenning i den kalde krigen etter Stalins død.

Men det som kalles «tøværet i østblokken», altså en lettelse av den politiske undertrykkelsen, medførte også en risiko for de post-stalinistiske lederne. Allerede i 1953 måtte russerne slå ned et opprør i Øst-Berlin, etterfulgt av revolusjon i Ungarn og opptøyer i Polen i 1956. Da Ungarn gikk ut av Warszawapakten, ble den ungarske frihetstrangen knust på den mest brutale måten med fengsling og henrettelser. De nye polske lederne gikk ikke så langt, men forble i Warszawapakten og oppnådde dermed en litt friere stilling enn tidligere.

Uroen i østblokken viste Khrusjtsjov tøværets klare begrensninger. Han fikk ny selvtillit da Sovjetunionen lyktes med å skyte opp Sputnik 1-satellitten 4. oktober 1957, den første interkontinentale raketten, før USA klarte å gjøre det samme. Nå kunne i prinsippet atombomber plasseres på disse rakettene. Selv om Khrusjtsjov søkte avspenning og tilnærming til USA og vestmaktene, truet han også ofte med å bruke atomvåpen mot det han oppfattet som Sovjetunionens motstandere. Under Suezkrisen i 1956 truet han for eksempel med å atombombe England og Frankrike. Khrusjtsjov påstod at Sovjetunionen produserte atomraketter som pølser, men de hadde i realiteten bare tre raketter. Amerikanerne observerte dette med å sende sine spionfly U-2 som fotograferte fra stor høyde. Forholdet mellom USA og Sovjetunionen ble forsuret da russerne endelig klarte å skyte ned et U-2 fly i mai 1960 og forgjeves forlangte beklagelse fra USA.

Situasjonen toppet seg i oktober 1962 da amerikanerne oppdaget at Khrusjtsjov, på tross av forsikringer om det motsatte, hadde utplassert atomraketter på Cuba. Etter den kubanske revolusjonen i 1959 hadde det nye regimet på Cuba orientert seg stadig nærmere Sovjetunionen. USA innførte blokade og truet med atomkrig, og i 13 dager i oktober 1962 var verden på randen av denne. Sovjetunionen hadde ikke militær mulighet til å støtte Cuba, noe som førte til at Khrusjtsjov gikk på et ydmykende offentlig nederlag da han måtte trekke ut atomrakettene.

Cubakrisen hadde langtrekkende virkninger. Den bidro blant annet til at Khrusjtsjov i 1964 ble avsatt, delvis fordi resten av sovjetledelsen mislikte sterkt hva de oppfattet som en uansvarlig utenrikspolitikk som hadde ført til Cubakrisen. Det nye lederskapet i Russland begynte en kraftig opprustning for å unngå og komme i samme situasjon igjen. Amerikanerne solte seg i glansen fra suksessen med Cuba og ble mer og mer distrahert av Vietnamkrigen.

På slutten av 1960-tallet var det derfor tilnærmet paritet, likevekt, i det sovjetiske-amerikanske militære styrkeforholdet. Det førte til de første spede forsøk på avspenning, det som skulle bli detente (avspenningspolitikken) under president Lyndon B. Johnson (1963–1969). Amerikanerne oppga forsøket da russerne invaderte Tsjekkoslovakia i 1968 (Praha-våren). Detente nådde sitt høydepunkt under president Richard Nixon (1969–1974), med undertegning av SALT I-avtalen i 1972. Forholdet ble forsuret mot slutten av 1970-tallet, da amerikanerne mislikte sterkt sovjetisk ekspansjon inn i den tredje verden i ly av SALT-avtalen.

Det hele kulminerte med den sovjetiske invasjonen av Afghanistan i 1979. Invasjonen fikk store konsekvenser for forholdet mellom USA og Sovjetunionen. For første gang hadde Sovjetunionen invadert et land utenfor den interessesonen som var definert etter andre verdenskrig. For USA truet den sovjetiske invasjonen på sikt potensielt den strategisk viktige og oljerike Persiagolfen. President Jimmy Carter (1977–1981) svarte med den den såkalte Carter-doktrinen; ethvert sovjetisk framstøt mot Persiagolfen ville bli møtt med alle midler, inkludert militære motoperasjoner.

Dette førte til en ny omdreining i rustningskappløpet og økende mistro mellom Sovjetunionen og USA, men også til sist jernteppets fall i 1989 og Sovjetunionens sammenbrudd i 1991. President Ronald Reagan (1981–1989) rustet USA kraftig opp og søkte å begrense overføring av kapital og avansert teknologi til Sovjetunionen. Han proklamerte Reagan-doktrinen som ga støtte til anti-kommunistiske geriljabevegelser, særlig i Afghanistan. Noe som i tillegg gjorde sovjetiske ledere særdeles oppbrakte, var når Reagan ikke lenger var villig til å anerkjenne Sovjetunionen som supermakt på linje med USA. Dette hadde vært et av hovedkravene fra russiske ledere under forhandlingene om detente. Nixons anerkjennelse av Sovjetunionen som en supermakt på linje med USA var derfor sentralt for at detente-forhandlingene lyktes. Prestisje er viktig for stormakter.

Historikerne strides om det var Reagans konfrontasjonslinje eller den nye sovjetlederen Mikhail Gorbatsjovs (1985–1991) reformlinje som førte til Sovjetunionens sammenbrudd og slutten på den kalde krigen. Reformimpulsen i Sovjetunionen kom i første omgang fra hærledelsen og det hemmelige politiet (KGB), som så at landet ble liggende etter USA i den rivende nye teknologiske utviklingen, særlig innen datateknologi og fiberoptikk. Som reformator løsnet Gorbatsjov på grepet hjemme med reformer som glasnost og perestrojka. Han omdefinerte også russiske sikkerhetsbehov slik at det ikke lenger var behov for at Sovjetunionen skulle kontrollere Øst-Europa militært.

Uansett hvem som bør krediteres for avslutningen av den kalde krigen, utgjorde Reagans politikk og Gorbatsjovs reformer i sum starten på en prosess som gjorde at det ikke lenger var mulig for det sovjetiske kommunistpartiet å opprettholde undertrykkelsen eller å holde kontrollen verken i Øst-Europa eller på hjemmefronten. Prosessen ledet til jernteppets fall i 1989 og Sovjetunionens sammenbrudd i 1991.

• Berlinmuren
• jernteppet
• østblokken
• vestblokken
• Sovjetunionens historie
• USAs historie 1945–2001

• Gaddis, John Lewis (2007). Den kalde krigen, Penguin Press
• LaFeber, Walter (1991). America, Russia and the Cold War, 1945 – 1990, New York: McGraw Hill
• Lundestad, Geir (1975). The American non-policy towards Eastern Europe 1943–1947, Universitetsforlaget
• Lundestad, Geir (2004). Øst, vest, nord, sør: Hovedlinjer i internasjonal politikk etter 1945, Universitetsforlaget
• Oberdorfer, Don (1992). The Turn. From Cold War to the New Era, New York: Simon & Schuster
• Tjelmeland, Hallvard (2006). Den kalde krigen, Samlaget
• Westad, Odd Arne, red. (2000). Reviewing the Cold War: Approaches, Interpretations, Theory, Routledge
• Zubok, Vladislav og Pleshakov, Constantine (1996). Inside the Kremlin’s Cold War. From Stalin to Krushchev, London: Harvard University Press