I Danmark-Norge var kong Christian 4. (1577–1648) en ivrig tilhenger av disseksjon, men først i 1644 fikk København sitt eget bygg for anatomi med disseksjonssal (Domus anatomica). Det ble innviet med disseksjon av et kvinnelik, og det var på forhånd sendt ut høytidelige invitasjoner til folk som fikk overvære dette.
Før Norge fikk sitt første universitet i 1811, måtte norske leger få sin anatomiske utdannelse i København. Men man hadde også de såkalte «barberkirurgene» (bartskjærere) å ta hensyn til. Dette var håndverkere som ikke hadde studert på universitet og derfor bare hadde rett til å ta seg av utvortes skader. Få av disse hadde råd og anledning til å reise til København. I 1736 påla kong Christian 6. (1699–1746) derfor kommandanten på Akershus festning i Christiania å sørge for at de som døde i fengslene der kunne utleveres til byens lege og kirurg «til videre Anatomering og Dissection». Meningen var åpenbart å øke det faglige nivået generelt hos den medisinske profesjon. I 1747 fikk stadsfysikus i Bergen anledning til å utføre disseksjoner, og i 1764 ble samme rett gitt i Trondheim.
Med opprettelsen av universitetet i Christiania ble disseksjoner en naturlig del av den medisinske undervisningen. Men det var vanskelig å skaffe egnede lokaler, for det var ingen som ville ha den slags i sitt hus. Sent på høsten 1814 kunne likevel professor Michael Skjelderup (1769–1852) begynne anatomiundervisningen og disseksjonen ute i Mangelsgården (nå Storgaten 36), som dengang lå i utkanten av byen. Frem til 1842 var det hos oss anledning til å gjøre bruk av henrettede og folk som døde i fengslene som disseksjonsmateriale. Først i 1899 ble dette lovmessig regulert ('Lov om avgivelse av lik til bruk for universitetets medisinske undervisning').
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.