tastafon

Tastafonen ble utviklet gjennom et samarbeid ledet av Televerkets nye utviklingsavdeling, med deltakelse fra industrien, norske designmiljøer og ergonomisk ekspertise. Formen var moderne, rettskåret og kantet, i motsetning til de tidligere mer klassisk avrundede apparatmodellene. Håndsettets vertikale plassering var en liten «revolusjon» i forhold til den vanlige oppfatningen hos telefolk at det skulle ligge på tvers av apparatet. Fargen kunne enkelt skiftes ved å bytte dekslene på håndsettet og apparatkassen.

De tolv knappene på tastafonen var sifrene 0–9 og funksjonene * og #. Disse knappene utløser hver sin kombinasjon av to toner av fire mulige. Knappene er fysisk plassert tre og tre i fire rader, med sifrene 1-2-3 øverst og *-0-# i den nederste raden. Dette oppsettet ble fastlagt av Den internasjonale teleunionen (ITU) i rekommandasjon Q.23.

I Nord-Amerika kan knappsatsen være utvidet til 4 knapper i hver rad, som kalles A, B, C og D ovenfra og nedover. Disse brukes til å aktivere særskilte tjenester.

En kuriositet er at Den internasjonale standardiseringsorganisasjonen (ISO) har fastsatt samme form på knappsatsen for kalkulatorer (og senere PC), men her er 1-2-3 plassert i nest nederste rad og 7-8-9 øverst. Det har ikke lykkes disse to FN-organisasjonene å komme til enighet om felles plassering av knappene.

Dette skapte problemer ved etableringen av det første nordiske offentlige datanettet (Datex); altså om man skulle velge ITU- eller ISO-varianten på det tilkoplingsutstyret som krevde knappsats. Etter resultatløse forhandlinger mellom televerkenes toppledelser valgte Norge og Finland ISO-varianten (siden datautstyr skulle tilknyttes nettet), mens Danmark og Sverige valgte ITU-varianten (siden det dreide seg om et slags telenett).

• telefonapparat
• telefoni