materialverisme

Materialverisme er i arkitekturhistorien formgivning med sannhet eller troskap til materialets egenart. Som estetisk norm hører begrepet hjemme i den tidlige historismen, spesielt i 1830-årene.

Man mente at de forskjellige bygningsmaterialer som stein, mur og tre krevde sine egne arkitektoniske stilarter. Med materialenes egenart mente man ikke nødvendigvis materialenes fysiske, indre egenskaper slik den senere Arts and Crafts bevegelsen og 1900-tallets funksjonalisme skulle bli opptatt av. Man hentet derimot inspirasjon fra historisk praksis, både fra akademisk arkitektur og fra folkelige byggeskikker. Dermed ble det skapt rom for helt nye stilformer, spesielt for bygninger i tre og upusset teglstein som ikke lenger skulle etterligne former fra antikkens greske og romerske arkitektur i stein.

Arkitekt Karl Friedrich Schinkel i Berlin var den ledende teoretiker og praktiker innen materialverisme. Han skapte grunnleggende nye arkitekturformer, spesielt for bygninger i upusset teglsteinsmur. Han og hans krets søkte i mange retninger innen trearkitekturen med å ta i bruk former fra forskjellige folkelige bygningstradisjoner som utmurt bindingsverk, tømmerhus i Alpene og italiensk villastil, som man forsøkte å sette sammen på nye måter. Resultatene av dette ble til en trearkitektur som man ofte kjenner under samlebegrepet sveitserstil.

Schinkels materialverisme ble tidlig formidlet til Norge av slottsarkitekt Hans D. F. Linstow som hadde opplevd den på nært hold under et lengre studieopphold i Berlin, nærmest samtidig som den ble fullt utviklet. I enkle vendinger ga han en innsiktsfull beskrivelse i et skrift som for øvrig handlet om å introdusere anlegget av Karl Johans gate mellom bysentrum og Slottet i Christiania.