maronitter

Kirken tok form da maronittene fikk sin første patriark på 600-tallet. Drivkraften bak kirkedannelsen var munkefellesskapet ved Marons kloster i Syria. Fra 800-tallet samlet maronittene seg i fjellandet i Nord-Libanon. Med korstogene opprettet Frankrike og Roma særlige forbindelser med maronittene i Libanon-fjellet, og i 1182 ble de innlemmet i Den katolske kirken. Maronittenes tradisjonelle liturgiske språk er klassisk syrisk.

Det er vanskelig å tallfeste antall maronitter, da det ikke lenger er egne folketellinger. Man antar likevel at den maronittiske kirken i Libanon utgjør omtrent 20 prosent av befolkningen og representerer over halvparten av Libanons kristne. De fremstår som en vestlig orientert del av befolkningen, og har i moderne tid spilt en viktig rolle i Libanons økonomiske og politiske liv. Maronittene deltok aktivt i den libanesiske borgerkrigen for å verne om sin privilegerte posisjon. Denne har likevel blitt noe redusert etter 1990. Ifølge Nasjonalpakten fra 1943, revidert ved Taif-avtalen 1990, skal blant annet presidenten i Libanon være maronitt.

Mindre maronittiske grupper er bosatt i Syria; det finnes også små menigheter i Nord-Israel, i Egypt, Tyrkia og Kypros. I de senere år har det vært betydelig utvandring av maronitter fra Libanon, og det er opprettet store diaspora-menigheter i USA, Sør-Amerika, Vest-Europa, Australia og Canada.

• Religion i Libanon
• unerte kirker
• Den katolske kirke