internatskoler for samer

Den målrettede fornorskingspolitikken var rettet mot samer og kvener i Finnmark og deler av Nord-Troms, samt mot samer i Nordland, Trøndelag og nordre Innlandet, kort sagt i hele det samiske området (Sápmi). Etter 1900 ble det innført en rekke konkrete tiltak. Blant disse var utvidelse av skoletiden i småskolen, etablering av internatskoler for elever i storskolen og opprettelsen av en egen skoledirektør for Finnmark med ansvar for å fremme fornorskingen. I dette arbeidet ble det lagt stor vekt på norsk som undervisningsspråk, helst uten bruk av hjelpespråk. Samtidig ble det i noen grad tatt hensyn til at samer og kvener kunne bruke morsmålet sitt i undervisningen i de nordligste delene av Norge.

Etableringen av internatskolene på begynnelsen av 1900-tallet markerte en opptrapping av fornorskingspolitikken. Myndighetene la vekt på å sette i gang skolepolitiske tiltak i Finnmark og deler av Nord-Troms, et område hvor fornorskingen hadde kommet kortest. Det var også viktig for myndighetene å få orden og stabilitet på skoletilbudet i områder som var preget av sosial nød, store avstander, spredt bosetting og dårlig utbygd kommunikasjon. Utbyggingen av internatskolene i Troms og Nordland ble ikke direkte begrunnet med fornorskingspolitikken, slik tilfellet var i Finnmark og Nord-Troms. Det er likevel klart at disse internatene bidro til å fremme fornorskingen. I det sørsamiske området ble det også etablert en internatskole, men denne ble drevet av kristne misjonsselskaper.

I fortsettelsen ble statlige og kommunale internatskoler viktige virkemidler i fornorskingen. Stortinget vedtok i 1901 byggingen av de to første statlige internatskolene i Finnmark. Dette var Strand og Fossheim internater henholdsvis ved inngangen til Pasvikdalen og i Neiden. Ikke bare var målet om språklig og kulturell fornorsking en viktig drivkraft i dette arbeidet. Også sikkerhetspolitiske vurderinger var sentrale, sammen med ønsket om å styrke skolen i Finnmark.

De to første internatene ble satt i drift i 1905 lå i Sør-Varanger, en kommune med en stor samisk og kvensk befolkning. Det tredje internatet ble bygd i samme kommune i 1907, og deretter en rekke nye internater i grenseområdene på 1920-tallet. Samtidig med etableringene av internatskolene ble kirker og kapeller reist for å markere Norges tilstedeværelse på grensen mot Russland (Sovjetunionen) og Finland.

I det sørsamiske området ble internatskolen Havika i Namsos etablert i 1910.

I mellomkrigsårene ble det bygget en del kommunale internater, og frem mot 1940 var det en kraftig vekst i antallet skolebygg i både Finnmark og Troms. Frem til utbruddet av andre verdenskrig i Norge i 1940 fantes det nærmere 50 kommunale og statlige internatskoler i Finnmark og Nord-Troms. Samme år bodde 2800 av 7900 registrerte skolebarn i Finnmark på skoleinternat. Mange internater ble ødelagt under andre verdenskrig, men de fleste ble gjenreist, og flere nye ble bygget.

Fra 1970 gikk elevtallet ned samtidig som kommunikasjonene ble bedre og sentraliseringen økte. Likevel fortsatte internatskolene å være en viktig del av skolestrukturen i Finnmark helt frem til 2000, da de siste to ble nedlagt.

Store avstander gjorde at reisen til internatskolene kunne være lange og krevende. I Finnmark måtte de som bodde mer enn fire kilometer fra skolen bli innlosjert på internat eller hos private. Mange elever måtte reise langt med ulike fremkomstmidler. Hjemmebesøkene ble dermed få, og enkelte kunne bare reise hjem i feriene.

Internatskolene hadde en styrer som alltid var lærer. Denne hadde det daglige ansvaret for drift av skolen og internatet. Kravet om at styreren måtte ha et «nasjonalt sinnelag» betydde at lærere med samisk og kvensk bakgrunn ble utestengt fra slike stillinger. I statlige internater i Finnmark kunne en bestyrer være pålagt mange oppgaver, blant annet passe på at reglementet for renhold, matlaging og orden ble overholdt. I tillegg skulle bestyreren være lærer, leder, regnskapsfører og vaktmester. Enkelte steder kunne bestyreren også være klokker, kirkesanger, poståpner og telegrafbestyrer.

Husmora hadde en sentral rolle i den daglige driften av internatet. Stillingen omfattet en rekke oppgaver, blant annet rengjøring, matlaging, reparasjon av barnas og internatets klær samt tilsyn med elevene utenfor skoletimene og under leksearbeid. Boligforholdene var ofte krevende, med begrensede ressurser og til dels dårlig standard på bygninger og inventar. Dette førte enkelte steder til stor gjennomtrekk blant husmødrene. Ved Strand internat var det for eksempel 17 husmødre i perioden 1904–1950, mens Tårnet internat hadde samme husmor fra 1907 til 1946. Begge internater lå i Sør-Varanger kommune.

I henhold til skoleloven av 1889 og internatreglementet hadde lærere og styrere anledning til å gi kroppslig straff, blant annet mot elever som brukte samisk på skolen. I tillegg hadde lærerne ansvar for å bidra til fornorsking, både i klasserommet og utenom skoletiden. Selv om det fantes lærere som både behersket og brukte samisk, opplevde mange elever med samisk som morsmål at undervisningen foregikk på et språk de ikke forstod.

På internatene bodde jenter og gutter i forskjellige etasjer, rom eller sovesaler. Skolehverdagen ble regulert gjennom faste rutiner med undervisning seks dager i uka. Livet kunne være hardt i møtet med en annen kultur, et annet språk og forbud mot samisk, men internatene øke samtidig barns tilgang på skolegang, og kunne gi økt materiell velferd til barn fra fattige familier. Det var store forskjeller mellom skoler, lærere og internater. Selv om enkelte internater var preget av mishandling og overgrep, gjaldt ikke dette alle. Erfaringene fra internatskolene varierte mellom steder og over tid, og tidligere elever forteller om ulike opplevelser.

I 2018 oppnevnte Stortinget Sannhets- og forsoningskommisjonen for å granske fornorskingspolitikk og urett overfor samer, kvener og norskfinner. Kommisjonen konkluderte i sin rapport fra 2023 blant annet med at internatskolene var viktige redskaper for fornorsking i samiske områder, og at ettervirkningene i form av tap av språk og kultur har preget generasjoner av urfolk og minoriteter.

Eksempler på steder med internatskoler i Finnmark var Billefjord, Børselv, Dønnesfjord, Karasjok, Kautokeino, Kokelv, Kårhamn, Lakselv, Lebesby, Masi, Måsøy, Polmak, Repvåg, Sarnes, Skjånes, Snefjord, Syltefjord, Sør-Varanger, Sørøya, Vadsø, Vestertana, Øksfjordbotn, Øvre Alta.

Steder med internatskoler i Troms var Balsfjord, Dyrøy, Sappen, Gratangen, Kvænangen og Tranøy.

Steder med internatskoler i Nordland var Andøy, Fauske, Flakstad, Gildeskål, Hadsel, Hamarøy, Steigen, Sørfold, Tysfjord, Vågan og Øksnes.

I Trøndelag fantes den samisk internatskolen Havika.

• fornorsking
• samisk utdanningshistorie
• Sannhets- og forsoningskommisjonen i Norge

• Evjen, Bjørg, Teemu Ryymin, Astri Andersen (2021). Samenes historie fra 1751-2010. Cappelen Damm akademisk.
• Lund, Svein (red.), Boine, Elfrid & Johansen, Siri Broch (2005). Samisk skolehistorie 1. Davvi Girji. Lund, Svein (red.), Boine, Elfrid & Johansen, Siri Broch. (2007) Samisk skolehistorie 2. Davvi Girji. Lund, Svein (red.), Boine, Elfrid & Johansen, Siri Broch & Rasmussen, Siv (2009). Samisk skolehistorie 3. Davvi Girji.
• Sannhets- og forsoningskommisjonens rapport (2023): Sannhet og forsoning – grunnlag for et oppgjør med fornorskingspolitikken og urett mot samer, kvener/norskfinner og skogfinner: Dokument 19 (2022–2023). Oslo: Sannhets- og forsoningskommisjonen.
• Tjelle, Ingjerd (2022). Internatliv: den unike historien om skoleinternatene i Finnmark. Kárášjohka:ČálliidLágádus.