hvalkokeri

Utvinning av olje av hval har en lang historie og hvalkokeriet i ulike former har derfor eksistert lenge. Opprinnelig var det snakk om svært enkle anlegg på land. En eller flere jerngryter var plassert på et fundament av stein eller teglstein, og det ble gjort opp ild under. Over århundrer der hvalfangsten gradvis ble utviklet og mer industriell, ble slike hvalkokerier større og det er mulig å betegne slike anlegg som hvalfangststasjoner eller landstasjoner for hvalfangst. Allerede på 1600-tallet var et slikt anlegg i drift på Spitsbergen; det nederlandske Smeerenburg. I 1870 anla Svend Foyn en landstasjon for hvalfangst i Vadsø. Det markerte begynnelsen på en ny æra og skala for hvalfangsten og hvordan et landbasert hvalkokeri var utformet.

Et hvalkokeri kunne også være plassert om bord i et skip, og selve skipet ble etter hvert også betegnet som et hvalkokeri. Nederlendere, franskmenn, briter og andre sendte seilskuter på hvalfangst til arktiske farvann (Canada, Grønland, Spitsbergen) på 1600- og 1700-tallet. Selve fangsten foregikk ved harpunering fra små båter, mens opparbeiding skjedde stort sett om bord. Skutene var utstyrt med jerngryter på fundament av teglstein på samme måte som de landbaserte kokeriene på den tiden. Slik fangst var lenge rådende og nådde sin største utbredelse på 1800-tallet da særlig amerikanske hvalfangstskip drev fangst på alle verdenshav.

Betegnelsen hvalkokeri brukt om selve skipet henhører det neste stadium i hvalfangstens teknologiske utvikling fra begynnelsen av 1900-tallet. En videreutvikling av Svend Foyns metoder der små dampdrevne hvalbåter ble brukt til selve harpuneringen, var at landstasjonene ble erstattet med skip; først seilskip, så tre-dampskip og endelig med store jern-dampskip med kokerianlegg om bord. Slike anlegg var mye mer avanserte enn de enkle spekk-grytene om bord i de tradisjonelle hvalskutene. De nye skipene fikk betegnelsen hvalkokerier eller også flytende kokerier. Det første skipet som ble tatt i bruk av denne typen var Admiralen som var ombygget fra et eldre lasteskip ved Framnæs Mek. Verksted i Sandefjord i 1903. Betegnende nok ga verkstedet byggeoppdraget navnet «Kogeri No. 1».

Utviklingen av hvalfangsten særlig i Antarktis-området skjøt fart i det første tiåret på 1900-tallet og en rekke handelsskip ble ombygget til hvalkokerier. Det første skipet som ble kontrahert og bygget nytt som hvalkokeri var Ronald i 1920. Et avgjørende teknisk fremskritt var den såkalte opphalingsslippen, installert første gang på Lancing i 1925. Tidligere måtte hvalen flenses langs skipssiden. Nå ble den trukket opp gjennom et hull i akterenden på hvalkokeriet og partert på dekk.

Kokeriene ble større og mer velutrustet, men de var fortsatt nesten utelukkende ombygde eldre skip. Et nytt avgjørende trinn i utviklingen av hvalkokeriet var byggingen av Kosmos og Vikingen i 1928. De var begge tegnet av skipskonstruktørene Chr. Fred. Christensen og Olaf Arnesen som også hadde vært involvert i utformingen av opphalingsslippen. Disse to hvalkokeriene ble det som kan betegnes som et dominant design for alle skipene som ble bygget utover på 1930-tallet og etter andre verdenskrig. Som de to første, var de fleste i størrelse omkring 15 000–20 000 brutto registertonn. To sovjetiske hvalkokerier ble bygget så sent som rundt 1960 og var over 30 000 brutto registertonn. De var da neppe annet enn dinosaurer i en utdøende næring.

• hvalfangst

• Basberg, Bjørn L., «The Floating Factory. Dominant Designs and the Technological Development of Twentieth-Century Whaling Factory Ships”, The Northern Mariner, 1998.
• Røsset, Geir, De flytende kokeriene, 2013.
• Johnsen, Arne Odd & Johan N. Tønnessen, Den moderne hvalfangsts historie, 1959-70, 4 bind.