Diakon er en person utdannet på kristent grunnlag i sykepleie og sosialt arbeid; person som tjenestegjør i menighet. Hunkjønnsformen av diakon er diakonisse.
diakon
Begrepet
Diakon brukes i Det nye testamentet som tittel for en gruppe embets- eller tjenestepersoner i menighetene (Filipperne 1,1; Paulus' første brev til Timoteus 3,8 ff.; Apostlenes gjerninger 6,1 ff.). Det er mulig at de har hatt barmhjertighetsarbeidet som sitt virkefelt (Apostlenes gjerninger 6,1 ff.), men et par av dem som kalles diakoner skildres først og fremst som forkynnere (6,8 ff.; 21,8).
Senere i oldkirken ble diakon den laveste graden innen det kirkelige embete: biskop, presbyter, diakon. Diakonembetet i denne formen er bevart i romerkirken og den anglikanske kirke (engelsk deacon). Diakonatet er her en nødvendig gjennomgangsstilling til prestestillingen og har fortrinnsvis liturgiske funksjoner.
Diakoni som tjenende kjærlighetsarbeid av menn er gjenopplivet i de evangeliske kirker, først i Tyskland, hvor Johann Hinrich Wichern (1808–1881) grunnla det første diakonhjemmet i Hamburg i 1833.
I Den norske kirke
Innen Den norske kirke er en diakon en person utdannet på masternivå i helsefag, sosialfag, praktisk-teologiske fag, samfunnsfag, pedagogiske fag eller med utdanning i teologi (cand.theol.). Diakonen er leder av menighetens diakonitjeneste og er vigslet av biskopen til sin oppgave i menigheten. Diakonens hovedoppgave er å fremme kirkens omsorgstjeneste ved å legge til rette for og fremme medmenneskelig omsorg og fellesskap, særlig rettet mot mennesker i nød.
Les mer i Store norske leksikon
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.