Regjeringskvartalet

Umiddelbart etter terrorangrepet startet oppryddingen og saneringsarbeidet. Undersøkelser høsten 2011 viste at konstruksjonen til Høyblokka, S-blokka, Y-blokka og R4 ikke var mer skadet enn at det var mulig å bevare de fire bygningene. En eventuell riving var derfor ikke nødvendig av rent byggetekniske årsaker. De minst skadde bygningene (R5, G-blokka og Grubbegata 1) kunne benyttes til vanlig drift og de mindre skadene ble rehabilitert fortløpende. Mange vinduer i G-blokka måtte repareres.

En avgjørende beslutning ble fattet i 2012 da administrasjonsminister Rigmor Aasrud (Ap) bestemte at regjeringskontorene fortsatt skulle ligge på «Hammersborg». Hun bestemte også at det skulle utarbeides en statlig reguleringsplan for regjeringskvartalet, og Statsbygg fikk ansvaret for arbeidet med byggesaken.

I en idefase ble seks utenlandske og norske arkitektteam bedt om å utrede ulike problemstillinger knyttet til hvordan det framtidige regjeringsområdet skulle se ut. Innspillene ble vurdert av en fagkomite som ga sin anbefaling. Reguleringsplanen ble utformet av Statsbygg i samarbeid med konsulentene Nordic – Office of Architecture, Multiconsult, SLA, Civitas og Forsvarsbygg.

Statsbygg utarbeidet også et forslag til Rom- og funksjonsprogram som ble godkjent av regjeringen i februar 2017. Dette, og reguleringsplanen, lå til grunn for plan- og designkonkurransen i 2017. Konkurransens vinnerforslag, «Adapt» av Team URBIS (arkitektkontorene Nordic – Office of Architecture, Rambøll, SLA, Bjørbekk & Lindheim, Asplan Viak, COWI, Aas-Jakobsen, Per Rasmussen, Haptic Architects, Scenario og NIKU), ledet av Nordic – Office of Architecture, er utgangspunktet for skisseprosjektet.

I perioden 2012–2014 ble det gjennomført en konseptvalgutredning (KVU) og en kvalitetssikring (KV1). Forprosjektet var sammen med den eksterne kvalitetssikringsrapporten (KS2) grunnlaget for behandling i Stortinget.

Byggeprosjektet er delt inn i tre byggetrinn, med mål om ferdigstilling i 2029. Langs østsiden av Grubbegata vil det nye regjeringskvartalet få fire kontorbygninger (B-, C-, D- og E-blokkene). De blir mellom åtte og ti etasjer høye og danner et rolig bakteppe for de tre mest representative bygningene som ligger på anleggets ankomstside mot Akersgata. De illustrerer anleggets utviklingshistorie: Den eldste fløyen i granitt fra 1906 (G-blokka), på midten Høyblokka med statsministerens kontor fra 1958 og deretter den nye ankomstbygningen (A-blokka). A-blokken ble avduket i 2025.

Ved hjelp av broer bindes hele anlegget sammen i 2. etasje til et «samhandlingsstrøk». Fellesfunksjonene vil bli plassert i tilknytning dette gangstrøket, og løsningen skal lette samarbeidet mellom departementene.

Regjeringskvartalet blir bilfritt, og det blir høy standard på utemiljøet. Foran Trefoldighetskirken og Deichmanske bygning skal det opparbeides et parkbelte, cirka seksti meter bredt og to hundre meter langt, som skal strekke seg fra Akersgata til Grubbegata. Det vil gjøre at de to kulturhistorisk viktige bygningene på ny blir godt synlige i bybildet.

I 1891 vant Stener Lenschow (1842–1937) en arkitektkonkurranse om en regjeringsbygning på dette stedet. Han foreslo en bygning i nyrenessansestil med to lange sidefløyer. De skulle være bundet sammen på midten med et inngangsparti, altså en H-konstruksjon. Lenschows byggeplan forutsatte imidlertid riving av Empirekvartalet.

Arkitekt Henrik Bull (1864–1953) hadde fått andrepremie i konkurransen, og da Lenschow ble syk, overtok Bull jobben med å reise bygningen. Han beholdt Lenschows planløsning, men endret formspråket til jugendstil, som var mer tidsriktig. Av de planlagte bygningene, var det bare sidefløyen mot sør som ble reist (1898–1906). Den oppførte bygningen fikk røft tilhugde granittfasader og nasjonalistiske detaljer. Dette reflekterte tidsånden i årene rundt oppløsningen av unionen med Sverige.

Da byggesaken om regjeringsbygningen ble tatt opp igjen, var det gått mer enn 30 år. På dette tidspunktet var det ikke lenger aktuelt å fullføre Bulls planer. I en arkitektkonkurranse i 1939 ble fire utkast premiert, uten at noen vinner ble kåret. Ett av utkastene var levert av Erling Viksjø (1910–1971).

Andre verdenskrig satte en stopper for byggesaken, som først ble gjenopptatt i 1946. En ny jury gjennomgikk utkastene fra konkurransen og anbefalte en bearbeidet versjon av Viksjøs utkast. Etter en langvarig strid om bevaring av Rikshospitalets bygninger på samme tomt, vedtok Stortinget i 1954 utbygging etter Viksjøs planer.

Da Høyblokka, altså selve hovedbygningen, sto ferdig i 1959. Forut dette var det en lengre prosess der bygningen ble nedskalert og fasadene endret karakter. I 1946 var eksteriøret tenkt forblendet med naturstein og utsmykket med dekorative nisjer. Året etter føyet Viksjø til en liten utvekst, en T-formet paviljong i én etasje som bare i liten grad berørte Arne Garborgs plass. I 1990 ble Høyblokka forhøyet med to etasjer.

Høyblokka er høyreist og har et klart volum. 14 regulære kontoretasjer med rasterfasader er hevet opp fra bakken ved hjelp av inntrukne betongsøyler. Høyblokkas reduserte størrelse ble kompensert ved at den lille paviljongen siden vokste og ble til den frittliggende og mye større Y-blokka. For å få plass til den, fikk Viksjø støpt et betongdekke over Arne Garborgs plass. Y-blokka, som sto ferdig i 1970, er tydelig inspirert av UNESCO-bygningen i Paris fra 1958.

Viksjø bevarte Rikshospitalets gamle lindeallé og lot den lede fram til Høyblokkas hovedinngang. Sammen med sivilingeniør Sverre Jystad, utviklet Viksjø en støpemetode som de kalte naturbetong. Metoden ble et varemerke for Viksjø. Når støpen var herdet og forskalingen fjernet, ble overflaten sandblåst slik at materialets karaktert (elvegrus) kom tydelig fram i overflaten. Dette ga en materialvirkning som ble oppfattet som «norsk» og sto godt til granittfasadene i Bulls regjeringsbygg.