Novemberpogromen

Novemberpogromen har lenge blitt omtalt som Krystallnatten. Denne betegnelsen har et uklart opphav, men ble trolig utmyntet av anonyme borgere i Berlin som betraktet pogromen med sarkasme, og henspiller på de knuste vindusglassene som lå strødd etter nattens hærverk mot jødisk-eide forretninger. På tysk har navnet blitt tilført Reich – die Reichskristallnacht (Rikskrystallnatten) – for å understreke at nattens hendelser ble sanksjonert av naziregimet og drevet frem av NSDAPs medlemmer. Nå brukes ofte novemberpogromen for å unngå å bruke nazistisk språkbruk. Noen bruker også novemberpogromene i flertall for å vise at det fantes lokale variasjoner.

Den umiddelbare foranledningen til pogromen var attentatet på den tyske legasjonssekretæren i Paris, Ernst Eduard vom Rath (1909–1938) 7. november 1938. Han døde av skuddskadene to dager senere. Drapsmannen var den 17 år gamle Herschel Grynszpan, en jøde som hadde polsk pass, men født i Tyskland av polske foreldre og bosatt der til han i 1936 flyttet til Frankrike.

I forkant av attentatet hadde tyske myndigheter trappet opp de undertrykkende tiltakene mot landets jødiske befolkning. 70 000 polske jøder i Tyskland ble besluttet utvist og i en storstilt aksjon mot slutten av oktober 1938 ble 17 000 av dem arrestert og ført til den polske grensen. Der nektet polske myndigheter jødene innreise, inntil et midlertidig forlik forpliktet Polen til å ta imot flesteparten. Grynszpans familie var blant de utviste. Da han ble arrestert, forklarte Grynszpan at drapet var en hevnaksjon for utvisningene.

I alle byer og i de fleste landsbyer i Tyskland slo sivilkledde folk fra Sturmabteilung (SA) og Hitlerjugend, samt andre radikale partiaktivister, til mot utpekte mål natt til 10. november. Angripere raserte og plyndret jødiske hjem og forretninger. Dynamitt og brannbomber ble kastet mot synagoger. Herjingstoktene rammet også jødiskdrevne sykehus, barnehjem, eldrehjem og gravsteder. Nazistiske bander halte jødiske kvinner, menn og barn ut i bygatene og fornedret og mishandlet dem.

Tysk politi, på denne tiden ledet av Heinrich Himmler, og brannvesen sto som tilskuere til angrepene eller hindret aktivt at antente synagoger og eiendommer ble forsøkt slukket av andre. Hitler hadde gitt ordre om inngripen bare dersom flammene truet med å spre seg til ikke-jødisk eiendom.

De tyske nazistene forsøkte å framstille ødeleggelsene som et resultat av et folkelig raseri mot jøder, men aksjonen var i virkeligheten regissert av sentrale naziledere og utført av nazibevegelsens organisasjoner, og kan kalles en statspogrom. Noen steder var også lokalbefolkningen med på ødeleggelsene, andre var skeptiske til det som fant sted. Mer enn 1400 synagoger, bedehus, forsamlingssteder, flere tusen butikklokaler, private leiligheter og jødiske gravsteder ble rasert.

Gestapo og SS arresterte i etterkant av pogromen 26 000 jødiske menn som de sendte til konsentrasjonsleirene Buchenwald, Dachau og Sachsenhausen. Fangene ble som oftest bare løslatt mot løfte om å emigrere fra Tyskland. Emigrasjonstallene økte også kraftig som følge av hendelsene i tiden rundt pogromen. Ved inngangen til 1938 var 360 000 jøder fortsatt bosatt i Tyskland. 49 000 av dem forlot Tyskland i løpet av det året. I 1939 dro 68 000 jøder.

De materielle skadene var på flere hundre millioner tyske riksmark. De nazistiske styresmaktene gav i etterkant de tyske jødene skylden for å ha forårsaket ødeleggelsene. Derfor ble de dømt til å betale en bot på rundt én milliard riksmark til den tyske staten som oppreisning for de materielle skadene.

Pogromen markerer overgangen fra den diskrimineringen av jøder som startet med Hitlers maktovertakelse i 1933, til en enda mer systematisk forfølgelse som bare få år senere skulle utvikle seg til Holocaust. Samtidig var den med på å åpne verdens øyne for hva som var i ferd med å skje med den jødiske befolkningen i Tyskland, selv blant dem som i utgangspunktet syntes at en antisemittisk nazistisk politikk overfor jødene kunne ha noe for seg.

10. november 1938 mottok det tyske utenriksdepartementet mer enn 100 protestbrev fra andre land. Brevene ble ikke besvart.

USA reagerte særlig skarpt, og valgte å tilbakekalle sin ambassadør til Tyskland den 14. november.

• andre verdenskrig
• antisemittisme
• den moderne antisemittismen
• Holocaust
• pogrom

• Forfølgelsen av jødene i Tyskland (1933–1939) – HL-senteret
• Novemberpogromen – HL-senteret

• Friedländer, Saul: Nazi Germany and the Jews. The years of persecution, 1933-1939 (London: Widenfeld & Nicolson, 1997)
• Lauber, Heinz: Judenpogrom: “Reichskristallnacht” November 1938 in Großdeutschland (Gerlingen: Bleicher, 1981)
• Schmid, Harald: Erinnern an den “Tag der Schuld.” Der Novemberpogrom von 1938 in der deutschen Geschichtspolitik (Hamburg: Ergebnisse, 2001)
• Steinweis, Alan E.: Kristallnacht 1938 (Cambridge, MA/London: Harvard University Press, 2009)