SS – Store norske leksikon

SS med Gruppenführer Reinhard Heydrich (midt i første rekke) på besøk i Norge den tyske okkupasjonen av Norge under annen verdenskrig.

SS i Norge

Av Scanpix/NTB.

Lisens: Begrenset gjenbruk

Heinrich Himmler var leder for SS.

Ukjent fotograf/Das Bundesarchiv.

Lisens: CC BY SA 3.0

Soldater fra Waffen-SS kjører gjennom en by i Belgia i 1940.

Waffen-SS

Av Scanpix/NTB.

Lisens: Begrenset gjenbruk

SS (forkortelse for Schutzstaffel) var en paramilitær fløy av det tyske nazistiske partiet NSDAP, og ble opprettet i 1925 som en væpnet tropp som skulle være livvakt for Adolf Hitler. Foruten å beskytte ledende partifolk, fikk SS i oppgave å overvåke andre partier og ansvar for partidisiplinen i NSDAP.

Faktaboks

Også kjent som: forkortelse for tysk Schutz-Staffel der NSDAP (norsk: beskyttelselsavdeling eller livvakt for NSDAP)

Fra 1926 var SS organisert som en underavdeling av NSDAPs paramilitære fløy Sturmabteilung (ofte forkortet SA). Under den blodige Röhm-affæren i 1934 («de lange knivers natt»), der SAs ledelse ble likvidert, spilte SS en sentral rolle. SA mistet sin innflytelse og SS ble en selvstendig organisasjon innenfor NSDAP.

I løpet av de neste årene tok SS kontrollen over politiet. Gjennom oppbygging av paramilitære styrker fikk SS også delvis kontroll over militærvesenet sammen med Wehrmacht. SS fikk også ansvaret for driften av konsentrasjonsleirene. SS var en sentral aktør både i planleggingen og gjennomføringen av holocaust og andre krigsforbrytelser.

Etter 1945 ble organisasjonen erklært som forbrytersk og forbudt.

Organisasjon

I 1929 ble Heinrich Himmler leder for SS. SS skulle være nazipartiets elite og var utpreget hierarkisk oppbygd. Medlemmene ble omhyggelig utvalgt, og det hersket streng disiplin.

SS ble den mest ekstreme eksponent for nazistisk raseideologi og germanerkult, samtidig som den var nazistenes ledende terrororganisasjon. I 1931 ble det opprettet en egen SS-avdeling for etterretning, Sicherheitsdienst (SD). I 1933 ble de første militæravdelingene opprettet under ledelse av Sepp Dietrich. Da Himmler i 1936 ble innenriksminister, førte dette i praksis til at det tyske politiske politiet ble underordnet SS.

Avdelinger

Under andre verdenskrig eksisterte tre forskjellige hovedgrupper av SS:

Allgemeine SS var rene partiavdelinger, delvis av sivil karakter, og hadde avleggere i andre land, blant annet Germanske SS Norge fra 1942.
Waffen-SS var infanteri-, artilleri- og panserstyrker. I 1940 var de cirka 100 000 mann. I desember 1944 hadde styrken vokst til nesten en million. Omlag halvparten var tyskere som frivillig hadde meldt seg til tjeneste, en tredjedel av styrken var «Volksdeutsche», etniske tyskere fra andre land enn Tyskland. 200 000 var frivillige fra ulike europeiske land. Mot slutten eksisterte til og med en muslimsk SS-avdeling i Bosnia.
Sicherheitsdienst (SD) var et politisk overvåkingsorgan.

SS-Totenkopfverbände (SS-dødningehodedivisjoner) hadde ansvaret for å drive nazistenes konsentrasjonsleirer.

Også de såkalte Einsatzgruppen der Sicherheitspolizei und des SD (Sikkerhetspolitiet og SDs innsatsgrupper) var en del av SS. Under felttoget mot Polen og under invasjonen av Sovjetunionen opererte Einsatzgruppene bak fronten. Der sto de bak systematiske massedrap på jøder og den polske og sovjetiske samfunnseliten. Einsatzguppene drepte mer enn en million jøder og 500 000 andre. De spilte en helt avgjørende rolle i folkemordet på jødene i Øst-Europa.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

Knopp, Guido: SS : historien om nazistenes leiemordere, 2007, isbn 978-82-92870-02-0

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

Fagansvarlig for Tysklands historie fra 1933 til 1945

Gunnar D. Hatlehol

Forsker, NTNU – Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet