Lilleasia – Store norske leksikon

Lilleasia utgjør omtrent dagens Tyrkia. Historisk var regionen avgrenset av fjellene i sør og sørøst. Bildet viser et kart over Lilleasia fra 1500-tallet. Her er de ulike landskapene merket av, blant annet Paflagonia, Galatia, Frygia, Lykia, Mysia, Bithynia, Kappadokia, Pisidia og Pamfylia.

Kart over Lilleasia

Av Ukjent.

Lisens: Falt i det fri (Public domain)

Lilleasia er en halvøy i Vest-Asia mellom Svartehavet og Middelhave t. Navnet kommer av det latinske Asia Minor. Den opprinnelig greske betegnelsen Anatolia er også mye brukt. Lilleasia er skilt fra Europa og landskapet Trakia av Marmarahavet og stredene Dardanellene og Bosporos, som forbinder Svartehavet med Egeerhavet.

Historisk grenset Lilleasia mot den armenske høysletten i nordøst og mot den syriske og mesopotamiske sletten i sørøst langs foten av de østlige Taurusfjellene. I dag inngår det meste av det historiske Armenia og den nordligste delen av den syrisk-mesopotamiske sletten i Tyrkia, og Lilleasia brukes oftest som betegnelse på hele den asiatiske delen av Tyrkia.

Lilleasia danner en landbro både fra øst til vest og mellom sør og nord. En viktig tråd i regionens tidlige historie er påvirkning fra landsby- og bysivilisasjonene i Mesopotamia og Nord-Syria, som ble formidlet videre til det egeiske området og det sørøstlige Europa. Men den sentralanatoliske høysletten var også senter for en regional kulturell tradisjon som kom til å spille en viktig rolle i naboområdenes politiske og kulturelle historie.

Denne artikkelen behandler Lilleasias historie fra steinalderen til romersk tid. For senere historie, se artiklene om Bysants, Det osmanske riket og Tyrkias historie.

Arkeologisk utforskning

Ruinene i Alaca Hüyük. Kongegravene (med beskyttende skjermer i glass fra moderne tid) foran.

Alaca Hüyük

Av Bernard Gagnon.

Lisens: CC BY SA 3.0

Den arkeologiske utforskningen av Lilleasia startet med Heinrich Schliemanns utgravninger i Troja (1870–1873). Før andre verdenskrig dominerte utenlandske arkeologer. Tyske forskere gjorde store utgravninger i Gordion og Boğazkale. Amerikanske arkeologer har blant annet gravd i Alaca Hüyük og Troja, og britiske har arbeidet i Kilikia. Etter andre verdenskrig har tyrkiske arkeologer i stor utstrekning overtatt disse forskningsoppgavene i samarbeid med internasjonale kolleger. Lilleasia har en rik arkeologisk historie med en viktig kulturarv; særlig fra yngre steinalder, bronsealderen og gresk-romersk tid.

Steinalder

Tidlige landsbyer, jordbruk og metall

Çatal Hüyük under utgravning

Çatal Hüyük

Av Stipich Béla.

Lisens: CC BY SA 3.0

Tolv kilometer nordøst for Sanlıurfa er det ruiner av tempelet Göbekli Tepe fra mellom 9600 og 8200 fvt.

Göbekli Tepe

Av Teomancimit.

Lisens: CC BY SA 3.0

Det østlige Lilleasia er en del av den fruktbare halvmånen, området der det første landbruket begynte å utvikle seg for om lag 12 000 år siden. Mange av de plante- og dyreslagene som siden har blitt viktige matkilder fantes ville i dette området, og ble først høstet av jegere og sankere før de gradvis ble tatt i bruk til matproduksjon. Ved Göbekli Tepe finner vi verdens eldste kjente eksempler på monumentalarkitektur, antagelig et religiøst anlegg, bygd i flere faser i perioden 9600 til 8200 før vår tidsregning, av grupper som enda ikke hadde begynt med jordbruk. Anlegget ble oppført på UNESCOs verdensarvliste i 2018.

Med jordbruket kom de første landsbybosetningene. En av de eldste kjente er Halicar i det sørvestlige Tyrkia, som går tilbake til første halvdel av 6000-tallet fvt. På den tiden bestod husene av små rom med vegger av leirklining, gruppert rundt en indre gårdsplass. Enkelte større rom hadde også leirklint gulv. Ildsted og forrådskar fantes ute på gårdsplassene. I den eldste bosetningsfasen kjente innbyggerne ennå ikke til kunsten å lage keramikk.

Çatal Hüyük, i det sørlige Tyrkia, er en av de største neolittiske lokalitetene som er kjent. Stedet skiller seg også ut ved at materialet er uvanlig godt bevart. Çatal Hüyük består av to byhauger, den ene er 17,5 meter høy, den andre 15 meter. Kulturlagene er hovedsakelig fra rundt 6250–5400 fvt. Innbyggerne har vært bønder som har dyrket jorden ved hjelp av kunstig vanning og som har holdt husdyr. Dessuten har det blant innbyggerne vært mange dyktige håndverkere.

Råvarene, og særlig obsidian, vitner om at handel har vært viktig. Man har også kjent metall, og både bly og kobber er smeltet. Byen hadde ikke gater og heller ikke inngangsdører på gateplan. Husene av soltørket leire var små, rektangulære og sammenbygde. For å komme inn i dem måtte man benytte stiger opp til taket. Anslagsvis har bosetningen bestått av om lag 1000 hus. Det kan ha levd opptil 5000–6000 mennesker der samtidig. De døde ble begravd under gulvet inne i husene. Enkelte hus har vært rikt dekorert med veggmalerier og med skulpturerte oksehoder, og man antar at dette dreier seg om hellige steder.

Cayönü i det sørøstlige Anatolia er et annet viktig funnsted. Her ble det vunnet ut og bearbeidet kobber rundt 7500–6800 fvt., noe som er et av de eldste kjente eksemplene på metallfremstilling.

Migrasjon, handel og kulturutveksling

Lilleasia var et kjerneområde i utviklingen av det tidligste jordbruket, og herfra spredte det seg til Balkan og videre til Europa. En av teoriene om spredningen av indoeuropeiske språk vestover tar utgangspunkt i at disse fulgte med jordbrukere fra Anatolia, men dette er omstridt. Bosetningen i landsbyene har vært basert på jordbruk, der det ble benyttet kunstig vanning. Husdyrhold har vært viktig, og det ble handlet med fjernere områder. De nevnte boplassene representerer overgangsformer fra senneolittiske kulturer til kobberalderkulturer. Mersin, som ligger ved et viktig pass i Taurusfjellene, har ligget ved en handelsvei der det trolig ble handlet med obsidian fra Sentral-Anatolia. Malt keramikk fra de senere lag viser tilknytning til Syria og Mesopotamia. Landsbyene og de små bysamfunnene har hatt en relativt enhetlig materiell kultur.

Også på det religiøse området finnes det felles trekk. Amuletter eller statuetter i form av stiliserte kvinneskikkelser er funnet spredt over hele området. Disse har utvilsomt forbindelse med en alminnelig utbredt fruktbarhetskultus som er kjent også fra andre kulturgrupper i den nære Orient, landene rundt det østlige Middelhavet og det sørøstlige Europa.

Bronsealder og jernalder

Den mørke grønnfargen markerer hettittenes kjerneområde. Den lyse grønnfargen markerer rikets største utstrekning eller snarere hettittenes interessesfære cirka 1300 fvt. Området var ikke på noe tidspunkt en samlet enhet.

hettitter (kart, kjerneområde)

Av KF/Store norske leksikon ※.

Lisens: Begrenset gjenbruk

Ruiner etter akropolis (byborgen) i den frygiske hovedstaden Gordion.

Gordion

Av Klaus-Peter Simon.

Lisens:

Kort etter 2500 fvt. nådde den anatoliske kulturen en første blomstringsperiode som ga grunnlag for fremveksten av større bysamfunn. De uvanlig rike fyrstegravene fra Alaca Hüyük tilhører denne perioden. Her fant man blant annet noen av de eldste jerngjenstander som kjennes. Alaca Hüyük har vært et viktig politisk sentrum på den anatoliske høysletta.

I bronsealderen var Lilleasia delt mellom en rekke kongedømmer. Et viktig slikt senter var Hissarlik (Troja) i det nordvestlige Lilleasia, som ble bosatt rundt 3000 fvt. De eldste kulturlagene i Troja viser en ubrutt utvikling av et bysamfunn sentrert på en sentral borg eller et palass. Perioden cirka 2400–2200 fvt. framstår som en blomstringsperiode med rike fyrstegraver og importvarer fra den tidlig-helladiske kulturen i det østlige Middelhavet.

Fra de såkalte kappadokiske leirtavlene, funnet i Alishar, Boğazkale og Kültepe, vet man at assyrerne hadde opprettet regulære handelsstasjoner i Anatolia på 1900- og 1800-tallet fvt. Disse ble imidlertid ødelagt på 1700-tallet fvt. Den største statsdannelsen i Lilleasia i bronsealderen var Hettitterriket, eller Hatti, som de kalte seg selv. På grunnlag av skriftlige kilder kan de føres tilbake til cirka 1900 fvt. Språket deres tilhører den indoeuropeiske språkfamilien, men det er ikke påvist om de kom utenfra eller om de stammet fra steinalderbefolkningene i Anatolia. Både det materielle og det religiøse området viser imidlertid at kulturen i det alt vesentlige bygde på eldre, anatoliske tradisjoner.

Tekster funnet i rikets hovedstad Hattusa (Boğazkale) belyser hettittenes historie gjennom andre årtusen fvt. På det største, på 1200-tallet fvt. strakte riket seg sørover til dagens Syria, der det grenset mot egyptiske besittelser under Det nye riket (se Det gamle Egypts historie). I likhet med andre statsdannelser i regionen gikk Hettitterriket under i forbindelse med krisen på slutten av bronsealderen. Årsakene er omstridt, men omkring 1200 fvt. har det skjedd en folkeflytting østover inn i Anatolia, og de såkalte «sjøfolkene» førte til hettitterrikets undergang.

Man kjenner lite til de følgende hundreårene. To av folkene som antagelig vandret inn mot slutten av bronsealderen; lydere og frygere, dannet sterke kongedømmer i det vestlige og sentrale Anatolia. Disse stod i kontakt med greske bosetninger langs egeerhavskysten i alle fall fra rundt 800 fvt. Det sørøstlige Lilleasia ble erobret av Det nyassyriske riket. Midt på 500-tallet fvt. kom hele regionen under persisk styre.

Senere historie

I 334–333 fvt. undertvang Aleksander den store Lilleasia. Etter hans død ble området delt mellom selevkidene, antigonidene og en rekke uavhengige småstater (Kappadokia, Bithynia, Pontos, Kommagene og flere andre). På 200-tallet grunnla keltere Galatia. Kulturelt er området preget av møtet mellom greske, iranske, syriske og lokale tradisjoner i denne perioden. Romernes innblanding begynte omkring 200 fvt. Etter deres seier over Antiokhos 3 i 190 fvt. fikk de det vestlige Lilleasia i sin makt, og ga sine allierte, Pergamon og Rhodos, store utvidelser. Romerne opprettet etter Attalos' testament i 133 fvt. Asia som den første romerske provinsen i Lilleasia på Pergamons grunn. Etter år 100 fvt. gjorde Mithradates, konge i Pontos, flere forgjeves forsøk på å drive bort romerne. Flere provinser ble anlagt etter hans nederlag mot Pompeius og i keisertiden.

I 395 evt. kom Lilleasia under det østromerske rike (Bysants), senere trengte araberne inn, endelig seldsjukkene, som behersket det meste av Lilleasia på korstogenes tid, men på 1200- og 1300-tallet måtte de avgi landet til osmanene.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

Fagansvarlig for Asias historie generelt

Eivind Heldaas Seland

Professor, Universitetet i Bergen