Mesopotamia

Dyrelivet var rikt og viktig for matforsyningen. Elver og sjøer inneholdt en rekke ulike typer fisk og skalldyr. Det fantes flere lokale fuglearter, men også trekkfugler. Større fugler som struts, rapphøns, ender og gjess var særlig verdifulle for kostholdet.

På steppene streifet gaselle, dåhjort, villesel og villkveg. I fjellområdene fantes hjort, rådyr, villsau og villgeit. I fuktige områder villsvin. Av rovdyr fantes sjakaler, ulv, bjørn, gaupe, hyene, gepard, leopard, tiger og løve og av mindre dyr rev, hare, villkatt, pinnsvin og ulike arter gnagere. Amfibier og reptiler (skilpadder, slanger, firfisler, frosker) var også representert.

Det er ikke enighet om når hesten og kamelen ble temmet og brukt som ride- eller transportdyr, men man antar at hester ble brukt som trekkdyr allerede i sen bronsealder (1550–1200 fvt.), og ridedyr i tidlig jernalder 1200–tallet fvt.). Heller ikke kamelen ble ifølge nyere forskning benyttet som ride- og transportdyr før på denne tiden.

Den varierte geografien satte sitt preg på matproduksjon og bosettingsmønster. I hver av regionene oppstod det allerede i førhistorisk tid bosetninger tilpasset høyst forskjellige økologiske betingelser. Så vel samle- og jegerkulturene som de første jordbrukere var avhengige av regnvann. Tilgangen på vann deler Mesopotamia i to. I nord (det meste av Assyria) var det tilstrekkelig nedbør, og det var i de nordlige fjellområdene de første fastboende jordbrukskulturer etablerte seg. I sør var kunstig vanning helt nødvendig for å kunne drive jordbruk.

Felles for alle klimasonene er manglende regnfall om sommeren, noe som har ført til at kontroll av vannressursene har hatt stor betydning gjennom hele Mesopotamias historie. Det fruktbare alluviale slettelandet med den rike tilgangen på vannressurser la grunnlaget for Mesopotamias velstand i historisk tid. Teknikker for å ta vare på overflatevannet ble viktigere og viktigere etter hvert som jordbruket ble mer avansert.

Bronsealderen kan periodiseres og deles i tidlig bronsealder (cirka 3300–2000 fvt.), mellombronsealderen (cirka 2000–1550 fvt.) og sen bronsealder (cirka 1550–1200 fvt.). Jernalderen deles i Jern I (cirka 1200–925 fvt.) og Jern II (cirka 925–539 fvt.). Senere følger persisk tid 539–332 fvt. og hellenistisk tid 332–63 fvt. Det finnes en rekke underinndelinger og også alternative inndelinger.

Årstallene er omtrentlige. Det var flere måter å dele tiden inn på; basert på de forskjellige kongenes regjeringstider ifølge de såkalte kongelistene, etter spesielle ledende personer, eller etter spesielle hendelser. Den såkalte «sumeriske kongeliste» regner opp alle de sumeriske kongene fra den tidligste tiden av, men dateringene er omstridt, og det er problematisk å skille historiske opplysninger fra ideologiske og legendariske trekk. Man vet gjerne omtrent når kongene regjerte, sjeldnere når de ble født eller døde. For de senere periodene, da vi også har skriftlige kilder fra andre land i området, er dateringene mer pålitelige. Tidsangivelsene i henhold til det som kalles lang kronologi og den korteste kronologien kan variere med rundt 100 år. Tidsangivelsene brukt her er de mest vanlige i dag. Alle årstall er cirka.

• 3600–2900 fvt. Tidlige bykulturer i Sumer
• 2900–2340 fvt. Sumeriske bystater (tidlig dynastisk tid)
• 2390–2210 fvt. Det akkadiske riket (Sargon 1)
• 2210–2000 fvt. Det nysumeriske riket (Ur)
• 2000–1550 fvt. Den gammelbabylonske tid
• 2000–1500 fvt. Gammelassyrisk tid
• 1530–1100 fvt. Det kasittiske Babylonia (mellombabylonsk tid)
• 1380–934 fvt. Mellomassyrisk tid
• 934–609 fvt. Det nyassyriske riket
• 620–539 fvt. Det nybabylonske riket (Nebukadnesar 2)
• 539–330 fvt. Perserriket
• 323–141 fvt. Aleksander den store og hans etterfølgere (selevkidene)

(Cirka 2900–2340 fvt.)

På denne tiden var det sørlige Mesopotamia delt i to: Sumer i sør og Akkad i nord. Det gamle Sumer bestod av mange små bystater, som med sine lokale herskere utgjorde selvstendige politiske og økonomiske enheter. I dette typiske jordbrukssamfunnet kom inntektene fra landsbygda rundt. I den første perioden av tidlig dynastisk tid skjedde en omfattende fraflytting fra bygdene og inn til byene. Som et resultat av denne urbaniseringsprosessen var om lag 80 prosent av befolkningen rundt 2500 fvt. bosatt i store byer.

Allerede de eldste byene, som Uruk, var store for datiden og omgitt av massive forsvarsmurer. Sannsynligvis var alle større byer befestet rundt begynnelsen av tidlig dynastisk tid. Dette gjenspeiler den politiske situasjonen i området, der de ulike bystatene stadig førte krig med hverandre for å utvide sine grenser.

Å danne seg noe fullstendig politisk bilde av dette tidlige sørlige Mesopotamia er svært vanskelig, og vår kjennskap til religion og samfunnsformer er begrenset. Opplysningene stammer for det meste fra bygningsinnskrifter og økonomiske tekster som er overlevert i kopier fra midten av andre årtusen fvt. Det var trolig hyppige kriger med stadige maktskifter og skiftende maktallianser mellom herskerne over de forskjellige bystatene. Det er funnet store bygningskomplekser fra perioden, såkalte «palasser» og «templer» som antagelig går tilbake til den administrative, økonomiske og religiøse organiseringen av bystatene.

Herskerne over bystatene ble betegnet med ulike titler: en – «herre», ensi – «guvernør» og lugal – «konge» (sumerisk 'stor mann'). Det er ikke klart hvilke funksjoner de enkelte herskerne hadde (de kunne dessuten variere fra bystat til bystat). En synes å ha vært den øverste religiøse lederen (øverstepresten), mens lugal var den øverste politiske herskeren. I noen tilfeller hadde denne flere ensi under seg. Fra og med slutten av tidlig dynastisk tid synes skillene mellom den religiøse og den verdslige sfæren å være mer tydelige, men hele tiden var den verdslige herskeren underordnet gudene og handlet på deres vegne. «Kongen» kontrollerte derfor også byens hovedtempel som var den største landeieren og dermed den viktigste økonomiske institusjonen i den sumeriske bystaten. I tillegg var det en utbredt privatøkonomi som vi vet mindre om. Det fantes også både slaver og krigsfanger.

Hver bystat hadde sin hovedgud (byens særlige beskytter) som var knyttet til det største tempelet. Noen byguder var bare viktige i lokalmiljøet, andre kunne, etter hvert som byene de kom fra vokste i makt, få innflytelse over et større område. Eksempler på dette var byguden Marduk i Babylon og byguden Assur i Assur som, da deres byer ble de ledende i landet, avanserte til de øverste guder i panteon. Byene hadde også templer til andre guder enn de lokale bygudene, særlig Mesopotamias viktigste gudinne gjennom tidene, Inanna, og guden Enlil.

Den første som klarte å samle de sumeriske bystatene til en politisk enhet, var kong Lugalzagesi, konge i Uruk mot slutten av tidlig dynastisk tid. Han begynte som konge over Umma, og i løpet av kort tid klarte han å få kontrollen først over de nordlige byene og deretter over bystatene Uruk, Ur og Eridu i sør. Hans hegemoni ble imidlertid kortlivet da en nykommer fra nord, Sargon 1. (akkadisk 'sann konge'), snart overtok Lugalzagesis verk.

Det er funnet mange titusen kileskrifttavler, og de fleste inneholder administrative tekster. Det dreier seg om statlige arkiver, for det meste knyttet til tempelanleggene. Vi har derfor mindre innsikt i de private økonomiske systemene. Men det er også funnet juridiske kontrakter og salgsdokumenter (hus, frukthager, slaver) som viser at privatsalg fant sted. Det var to typer lønnet arbeid: dagarbeidere som arbeidet i lag, og pliktarbeid på jorden mot pengebetaling eller mat- og andre rasjoner. Arbeiderne kunne ikke selv eie land, som tilhørte kronen og templene. Ur III hadde også en stabil pengeenhet basert på gull, sølv, kobber og bronse.

Administrativt var det sørlige Mesopotamia inndelt i en rekke provinser, hver med en provinsby ledet av en guvernør (ensi). Denne var som regel rekruttert fra den lokale overklassen, og stillingen synes å ha gått i arv. Under guvernøren stod de militære øverstkommanderende (sagin). Disse kom ofte fra kongens egen familie eller var inngiftet i denne. Et godt utbygd skattesystem sørget for å innkreve og å redistribuere pengene til templer, palasser og embetsmenn.

Kongeideologien lignet på mange måter sargonidenes, og rollen som kriger- og erobrerkonger var viktig. Krigene preget i stor grad kongenes liv, og kildene forteller at Ur-Nammu ble drept i krig, og Ibbi-Sin tatt til fange av elamittene og døde i fangenskap i Elam. Tidsregningen ble knyttet til kongenes krigføring, deres byggevirksomhet, viktige kultiske handlinger de hadde deltatt i, eller til ekteskap inngått mellom kongens barn, særlig døtrene, og medlemmer av fremmede fyrstehus. Med unntak for periodens begynnelse og slutt er dynastiet dårlig kjent historisk, noe som blant annet skyldes at kongeinnskrifter ikke var så vanlige i Ur III som under sargonidene.

Under Ur III ble det bygd mange imponerende tempelbygg rundt om i landet. En viktig kilde til kunnskap om kongeideologien er den måten de fremstilte seg selv på i lovgivningen. Det tidligst kjente «lovkodeks» stammer fra Ur III, en forløper for Hammurabis lov. Teksten er overlevert på gammelbabylonsk i kopier fra Nippur, Ur og Sippar, og i prologen ble kongen fremstilt som garantist for retten. Det mest særpregede uttrykk for kongeideologien finner vi i den nye litterære sjanger – kongehymnene, kun bevart i senere gammelbabylonske versjoner. Her lovprises kongen som den rettmessige innehaver av tronen, og man fremhever hans tilknytning til gudene gjennom feiringen av det hellige bryllup (hieros gamos).

Imperiet hadde åpenbare svakheter. Sentraladministrasjonen måtte hele tiden holde et stramt grep om et stort område. Skatter og avgifter fra et langstrakt rike skulle samles inn og kommunikasjonslinjer og lange grenser sikres og vedlikeholdes. Etter hvert brøt kommunikasjonen med utpostene sammen, grensene ble svekket og tamdyrnomadiske stammer trengte inn i landet. Det er omdiskutert hvilken rolle disse amorittene har spilt i forbindelse med Ur IIIs fall. Riket ble mer og mer svekket, og til sist mistet byene i sør kontakten med sentraladministrasjonen i Ur og ble overlatt til seg selv. Ur III falt for angripere fra Elam og Shimashki (i nordøstlige Khuzistan).

Hammurabi (cirka 1792–1750 fvt.) var den sjette kongen i det første babylonske dynasti. Han foretok en rekke erobringer som skulle gjøre hans rike til et storrike som etter hvert omfattet både Larsa, Isin, Uruk, Ur, Nippur og andre ledende bystater i området. Ved å erobre Eshnunna fikk han tilgang til handelsveiene mellom det iranske platå og den mesopotamiske sletten. Han erobret også hele det området i nord som senere skulle bli Assyria, med det viktige nettverket av handelsstasjoner, og også Mari. Mange kilder om Hammurabis rike kommer fra samtidige tekster i Mari. Det er først fra hans tid at man kan tale om Babylonia som en forent politisk enhet.

Etter Hammurabis død gikk det imidlertid langsomt nedover med Det babylonske riket. Etter hvert mistet babylonerne kontrollen over de viktige handelsveiene til Persiabukta og videre til det sørlige Arabia og Indusdalen. De ble også avskåret fra det fruktbare jordbrukslandet i sør og det viktige fisket i sumpområdene. Til sist omfattet riket ikke stort mer enn området mellom dagens Bagdad i nord og Larsa i sør. Kildene nevner også et «Sjøland» i sør som synes å ha hatt kontrollen over sumplandet og kysten, men lite er kjent om dette. I 1595 fvt. marsjerte hettitterkongen Musili 1 sørøstover langs Eufrat, invaderte Babylon og ødela byen. Dette betydde slutten på det første babylonske dynasti og i de neste om lag 150 år vet vi så å si ingenting om Babylonias historie.

Den eldste kjente lovsamling fra Mesopotamia er skrevet på sumerisk og stammer fra Uruinimgina av Lagash (Lagasj) (rundt 2350 fvt.). Fra grunnleggeren av Ur III-dynastiet, Ur-Nammu (cirka 2112–2095 fvt.), er det etterlatt en samling på om lag 40 lover. Den eldste kjente babylonske samling (60 lover) stammer fra Hammurabis samtidige, Dadusha av Eshnunna. Den mest berømte og innflytelsesrike lovsamlingen er likevel Hammurabis lover, som består av cirka 200 lover (282 «paragrafer» i moderne oversettelser). Samlingen utgjør en reform av tidligere lover.

• Hammurabis lover

(Cirka 934–609 fvt.)

Til tross for de stadige problemene med arameerne, hadde en kjerne i det sentrale Assyria overlevd med infrastrukturen mer eller mindre intakt. Mot slutten av 900-tallet fvt. skjedde det igjen et politisk oppsving i landet. Den første nyassyriske (termen «nyassyrisk» ble opprinnelig brukt om språket i perioden) konge, Assur-Dan 2 (cirka 934–912 fvt.), tok fatt på oppgaven med å gjenerobre de tapte delene av Assyria i nord. Adad-nirari 2 (cirka 911–891 fvt.) konsoliderte riket gjennom å nedkjempe babylonerne i sør og å inngå en grenseavtale med dem. Sønnen, Tukulti-Ninurta 2 (cirka 890–884 fvt.) bygde videre på sin fars suksess. Etter først å ha ledet vellykkede felttog østover og nordvestover, marsjerte han sørover gjennom hele Babylonia og samlet inn et enormt krigsbytte som la grunnlaget for det nyassyriske rikets videre utvikling.

De assyriske kongene la stor vekt på å føre årlige felttog. Assurnasirpal 2 (cirka 883–859 fvt.) førte kriger mot nord, øst og sør, men særlig vestover, der han nådde helt frem til Middelhavet. Han underla seg en rekke småkongedømmer i som var oppstått i kjølvannet av hettitterrikets sammenbrudd etter 1200 fvt., og som ble styrt av etterkommere etter hettittene eller av arameiske småkonger. Disse ble enten helt innlemmet i det nyassyriske riket med en provinsguvernør innsatt av assyrerkongen, eller de lokale herskere ble gjort til vasallherskere. Vasallstatssystemet var en mildere form for tilknytning.

Assurnasirpal flyttet også hovedstaden fra Assur til Kalhu (Nimrud), som vokste fra å være en liten by til å bli en storby og som forble rikshovedstad i det nyassyriske imperium i rundt 150 år. Han og etterfølgerne fortsatte likevel å betrakte Assur som rikets religiøse hovedstad. De la stor vekt på å restaurere templene og å la seg begrave i Assur.

Også Assurnasirpals sønn, Salmanassar (Shalmaneser) 3 (cirka 858–824 fvt.), hadde suksess med sine årlige militærkampanjer, særlig mot vest, der en rekke arameerstater ble lagt under assyrerriket. Kongeinnskriftene beskriver felttogene utelukkende som seierrike, men dette er overdrivelser. Etter slaget ved Qarqar (eller Karkar) i Syria rundt 853 fvt., der Salmanassar 3 møtte en koalisjonshær av styrker fra Damaskus, Hamah, Kilikia, Israel (se Akab), Egypt og Arabia, skryter han i sine innskrifter av å ha tilført fienden et knusende nederlag.

Få år senere stilte likevel arameerne i Damaskus under kong Hadadeser en betydelig hærstyrke. Til sist gav arameerne opp og gikk med på å betale avgifter til Assyria for å slippe de årlige felttogene. Småstatene i området kom under assyrisk dominans, men ble ikke innlemmet i assyrerriket. Salmanassar ville tydeligvis sikre råvarer, handelsveier og skatteinngang, men var ikke interessert i å ta belastningen med å integrere disse statene i sitt rike. Behovet for arbeidskraft til de store byggeprosjektene i Assyria spilte også en rolle, og store folkeforflytninger ble gjennomført.

Ifølge de assyriske annaler ble 193 000 personer deportert til Assyria i tidsrommet mellom 881 og 815 fvt. (av disse var 139 000 arameere). Blant Salmanassar 3s byggeaktiviteter er hans palass i Kalhu et særlig imponerende anlegg. Forholdet til Babylon var uklart i perioden. Salmanassar var den sterke part, men det er uvisst om dette var et resultat av diplomatiske avtaler og om de babylonske kongene hadde en viss grad av selvstendighet.

Etter Salmanassar 3s død opplevde assyrerriket nedgangstider. Sønnen Shamshi-Adad 4 (823–811 fvt.) overtok farens trone. Da han døde, var sønnen Adad-nirari 3 enda for ung, og moren, dronning Sammuramat styrte landet. Under de etterfølgende kongene endret ikke assyrerrikets grenser seg i denne perioden, men sentraladministrasjonen ble svekket ved at provinsguvernørene oppførte seg som småkonger. Nabostater som Urartu og Fønikia kunne hevde seg uten å ta hensyn til assyrerriket.

Med usurpatoren Tiglat-pileser 3 (cirka 744–727 fvt.) begynte Assyrias virkelige storhetstid. Tiglat-pileser førte krig mot sør for å bekjempe arameiske grupper som hadde satt seg fast i det nordlige og østlige Babylonia. Deretter la han under seg de babylonske byene helt ned til Persiabukta. Også landet sørvest for Eufrat ble for første gang helt innlemmet i Assyrerriket. Ved slutten av hans regjeringstid bestod det nyassyriske imperiet av de arameiske og nyhettittiske statene i Syria og Taurusområdet og de fønikiske kystbyene. Israel (Samaria) og Juda måtte betale tributt til assyrerne, men fikk fremdeles styre seg selv (2. Kongebok 15,19–20). Det samme gjaldt småstatene Ammon, Moab og Edom i innlandet, i tillegg til arabiske stater som Taima og Saba. Hans suksess skyldtes, foruten militærstrategisk dyktighet, den politiske gjennomorganiseringen av statsapparat og administrasjon.

Etter sin død ble Tiglat-pileser 3 etterfulgt av sønnen Salmanassar (Shalmaneser) 5 (cirka 727–722 fvt.) som i sin korte regjeringstid videreførte farens politikk. Ifølge bibeltekstene (2. Kongebok 17, 1–6) beleiret han Samaria, hovedstaden i nordriket Israel. Beleiringen varte i tre år til Salmanassars død vinteren 722 fvt. Det ble usurpatoren og etterfølgeren Sargon 2 (cirka 722–cirka 705 fvt.) som fullførte erobringen og deporterte store deler av befolkningen til Assyria (bibelens fremstilling trekker hendelsene sammen og er ikke historisk helt korrekt). Omstendighetene omkring tronskiftet er uklare, men Sargon 2 hadde, ifølge egne opplysninger, støtte fra befolkningen i Assur.

Sargon 2 hadde bare delvis hell med sine felttog mot Elam og Babylon. Han lyktes bedre mot vest, der Hamah, Arpad, Simurru, Damaskus og Samaria kom under assyrisk styre, med den følge at Assyria nå kontrollerte hele området mellom seg og Egypt. Urartu nord for Assyria forsøkte nå å overta det assyrisk-dominerte området mellom seg og Assyria, men ble slått av Sargon 2 som kunne bringe hjem en stor mengde krigsbytte. Sargon 2 bygde også en ny by, Dur-Sharrukin («Sargons festning»). På høyden av sin makt rådde han over et rike som bestod av så å si hele Midtøsten: Fra Taurusfjellene til Persiabukta og fra Urartu til Egypt. Det var et hardt slag for Assyria da han i 705 fvt. ble drept i felten i Taurusfjellene.

Sargon ble etterfulgt av sønnen Sanherib (cirka 704–681 fvt.), som flyttet hovedstaden fra farens nye by, Dur-Sharrukin, til Ninive (som han gjenoppbygde i stor stil) i håp om at gudene, som hadde vendt seg mot Sargon, ville være på hans side. Han ønsket å ta avstand fra alt som hadde med faren å gjøre og fjernet til og med farsnavnet i sine innskrifter. Ninive var den naturlige hovedstaden i Assyria, med beliggenhet midt i Mesopotamias «kornkammer», ved en av Tigris' viktigste overganger, og med gudinnen Inanna/Ishtars hovedtempel.

I sine innskrifter gav Sanherib inntrykk av å ha vært en suksessrik hersker, men i virkeligheten var hans regjeringstid preget av opprør og militære nederlag. Et felttog mot Egypt (701 fvt.) ble skildret som seierrikt, men de fleste kilder mener at han tapte. I samme forbindelse beleiret han Jerusalem under kong Hiskia, men klarte ikke å ta byen. Han hadde sin fulle hyre med å opprettholde det riket som Sargon 2 hadde etablert. I 694 fvt. sendte han en ekspedisjon mot Babylon og dets allierte der han angrep med båter nedover Tigris og Eufrat. Ifølge egne opplysninger vant han stort, men elamittene svarte på angrepet ved å gå inn i Nord-Babylonia og erobre Sippar. I 691 fvt. marsjerte babylonerne nordover og angrep Assyria. Ifølge Sanherib vant assyrerne, men det er mer sannsynlig at den babylonske krønike har rett når det hevdes at han måtte trekke seg tilbake. I 689 fvt. klarte Sanherib endelig å erobre Babylon. Han ødela byen, som ble oversvømt gjennom omdirigering av kanalene, knuste gudestatuene og tok med seg en stor mengde krigsbytte.

Sanherib ble drept av sin egen sønn Arda-Mulissi i 680 fvt. Dronningen, Zakutu, foretrakk imidlertid sin sønn Assarhaddon (Esarhaddon) (cirka 680–669 fvt.), som overtok tronen etter indre strid. Assarhaddon, som var mye plaget av sykdom, gjenoppbygde Babylon. Han hadde problemer med skyterne i øst og befolkningen i nord, men vant over dem i slag. Hans største suksess var i vest, der han i 671 fvt. invaderte den egyptiske byen Memfis, innsatte nye herskere og guvernører og sørget for at Egypt måtte betale skatt til Assyria. Det store krigsbyttet som han brakte med seg hjem ble brukt til å gjenoppbygge Babylon.

Etterfølgeren Assurbanipal (cirka 668–631/627 fvt.), fortsatte felttogene mot Egypt, der det hadde vært opprør og indre tumulter. Han gjenerobret det opprørske Memfis og tok i tillegg Teben (dagens Luxor). Store mengder krigsbytte ble i triumf brakt hjem til Ninive. Forholdet til Egypt i Assurbanipals senere år er lite kjent, men det synes å ha stabilisert seg. Assurbanipal var ikke bare en stor militær leder, men også en lærd mann som ifølge egne opplysninger kunne lese og skrive både sumerisk og akkadisk og løse innviklede matematiske problemer. Han beordret å få tilsendt kopier av all litteratur som fantes i arkivene og skolene ved templene i Babylon og samlet disse i et stort bibliotek i Ninive. Det er takket være Assurbanipals bibliotek at vi i moderne tid har fått tilgang til svært mye av den mesopotamiske litteraturen.

Det nyassyriske rikets fall er et mysterium. Da Assur-etel-ilani (cirka 630–623 fvt.) overtok tronen, syntes alt å være ved det normale. Etterfølgeren, broren Sin-sjar-ishkun (cirka 622–612 fvt.), hadde stadige problemer med babylonerne, og i hans siste regjeringsår ble Assyria invadert av en kombinert medisk og babylonsk hær som inntok, ranet og la de mektige assyrerbyene Assur, Kalhu og Ninive i aske. De ble ikke gjenoppbygd før flere hundre år senere. Bare Arbela fortsatte å blomstre. Få år etter den siste kongen Assur-uballit 2s (cirka 611–609 fvt.) død er så å si hele det assyriske riket blitt en del av det nybabylonske imperiet.

Nebukadnesar 2 drev også en omfattende byggevirksomhet, og store deler av ruinene etter denne er bevart i dag. Alle de gamle byene ble omfattende restaurert og templene påkostet store summer. Residensbyen og rikshovedstaden Babylon ble kraftig utvidet og fremstod som en enorm by for datiden og med en imponerende monumentalarkitektur, som den imponerende zigguraten (Etemenanki, 'grensehuset mellom himmel og jord'), det store Marduk-tempelet (Esagila) og den monumentale Ishtar-porten. En lang rekke kongelige bygningsinnskrifter og teglsteinsstempler viser at det meste av det som i dag kan sees i Babylon stammer fra Nebukadnesar 2s mer enn 40-årige regjeringstid. Dessverre gir bygningstekstene hovedsakelig informasjon om byggingen og inneholder ikke, som de assyriske, historiske opplysninger om kongenes øvrige bragder.

Styret under Nebukadnesar 2 var tilsynelatende vellykket, men det var vanskelig å beholde kontrollen over det store riket. Det var opprør blant offiserer i hæren, og medlemmer av overklassen brøt lojalitetseden de hadde sverget til kongen. Etter Nebukadnesar 2s død ble imperiet ytterligere svekket av alvorlige tronstridigheter, og snart viste vanskene seg i fullt monn. Nebukadnesars sønn og etterfølger, Amel-Marduk (cirka 561–560 fvt.) regjerte i knapt to år før han ble drept av sin egen svigersønn, Neriglissar som døde etter kort tid. Dennes sønn, Labashi-Marduk, knapt et barn ved farens død, ble raskt satt ut av spill og drept etter å ha vært konge i en knapp måned.

Etter dette blodbadet ble tronen overtatt av Nabonid (cirka 555–539 fvt.). Hans bakgrunn er ukjent, men det er mulig han var offiser i hæren. Under Nabonid fortsatte det nybabylonske rikets storhetstid. Han var en dyktig hærfører og ledet suksessrike felttog til Arabia, og var borte fra hjemlandet i ti år. Han ønsket også å endre Babylonias religiøse kurs, gjenoppbygde måneguden Sins tempel i Harran og søkte å erstatte den mektige byguden Marduk med Sin. Imidlertid førte hans lange fravær til at han mistet grepet på innenrikspolitikken, og hans religiøse reformasjonsiver gjorde ham upopulær blant det mektige Marduk-presteskapet i Babylon.

Da perserkongen Kyros 2 (den store) beleiret Babylon i 539 fvt., kunne han marsjere nærmest uhindret inn i landet med babylonernes egen velsignelse. Dette er beskrevet i den berømte Kyrossylinderen (en sylinder laget av leire, med tekster hele veien rundt) som perserkongen lot utføre på akkadisk, og i stilen til de klassiske babylonske bygningsinnskriftene. Dermed var det slutt på det mektige nybabylonske riket.

En rekke tekster kaster lys over det nybabylonske imperiets sosiopolitiske struktur, særlig lovtekster og økonomiske tekster fra Nebukadnesar 2s tid, og fra hans etterfølgere. De fleste tekstene stammer imidlertid ikke fra sentraladministrasjonen (slik som i Det nyassyriske riket), men fra templene i Uruk og Sippar. Vi kjenner derfor mange detaljer fra disse bystatenes tempeløkonomi, men vet for lite om det større økonomiske og politiske systemet som de var en del av imperiets og provinsenes organisering, rettsvesen, militærvesen, skattesystemer, samt livet ved hoffet. Systemet med provinser og provinsguvernører lignet på det assyriske.

Kongeideologien var typisk mesopotamisk og lignet den assyriske. Kongen stod i et spesielt forhold til gudene. Særlig den øverste guden i panteon, Marduk, var hans beskytter, og kongens rolle i Marduk-kulten med feiringen av nyårsfesten i Babylon (akitu-festen) var viktig. Selv om templene og kongehuset rådet over det meste av eiendommene i landet, spilte også privatøkonomien en viktig rolle i det nybabylonske riket.

Private kunne leie jord av jordeiere som ønsket å skaffe seg ekstrainntekter. Det er også funnet forretningsarkiver som beretter om kjøp og salg av land, kredittransaksjoner og handelsavtaler. Den berømte Egibi-familien i Babylon rådde over et stort forretningsimperium med blant annet bankvirksomhet. Særlig viktig var handelen med området rundt Persiabukta. Den viktigste inntektskilden var likevel krigsbytte og skatter og avgifter som kongene tok inn fra de erobrede områdene. Mesopotamia manglet råstoffer, og kongene var avhengige av å føre enorme mengder varer inn i landet for å opprettholde den økonomiske velstanden. Den veldige akkumulerte rikdommen gikk med til å opprettholde den kongelige palassøkonomien og sikre overklassens luksusliv.

Kvinnenes stilling er stort sett bare kjent fra kilder som omhandler overklassen. Selv om kvinnene hadde fulle rettigheter etter lovverket, la familiebånd og forpliktelser begrensninger på mulighetene for å styre eget liv.

Dagliglivet i Assyria og Babylonia forandret seg forbausende lite gjennom årtusenene. Basisføden bestod av brød bakt av korn (som oftest bygg) og sesamolje. Bygg ble også brukt til brygging av øl, den vanligste matdrikken. Vin var forbeholdt overklassen og de store festene. Overklassen var opptatt av god mat, og det er overlevert en rekke avanserte matoppskrifter. I menigmanns daglige kost inngikk smør av geitemelk og geitost, grønnsaker (særlig løk, hvitløk og purre), fisk og egg (fra høns og ender). Kjøtt (fra får, geiter og fugl) ble fortært ved festlige anledninger, men var for øvrig forbeholdt overklassen. Som søtsaker ble det brukt honning og dadler.

Hærvesenet spilte en stor rolle i det gamle Mesopotamia og satte sitt preg på samfunnet. Krig har trolig vært et velkjent fenomen allerede i førhistorisk tid. De eldste vitnesbyrd om hærvesenet finner vi fra slutten av 3000-tallet fvt. der avtrykk av segl fra Uruk og Susa viser kampscener og behandling av krigsfanger. Det fremgår av billedlige fremstillinger at jaktvåpnene også ble brukt til krigføring (spyd, kølle, pil og bue, slynge). Det ble kjempet til fots, og infanteriet var til alle tider den viktigste delen av hæren.

På 2000-tallet fvt. kom nye våpen i bruk: dolker og økser av kobber samt hjelmer og skjold. Sumererne benyttet også stridsvogner trukket av esler. Festningskrig ble etter hvert vanlig. Til forsvar ved beleiring utviklet byene sinnrike forsvarsanlegg med festningsmurer. Disse hadde tårn og var omgitt av en ytre mur med kompliserte portanlegg som skulle forhindre at fienden trengte inn. Murbrekkere og beleiringsramper ble benyttet. Fra gammelbabylonsk tid kjenner vi matematiske utregninger for konstruksjon av festningsanlegg. Ingeniørkunst knyttet til kontroll av elvevannet utgjorde allerede fra gammelt av selve grunnlaget for utviklingen av det mesopotamiske samfunnet; særlig i sør (vanningsanlegg, kanalbygging, lagring av vann og drenering). Teknikkene fikk også stor strategisk betydning. Ved å bygge byenes festningsanlegg i tilknytning til elvene kunne man omdirigere vannmassene fra elvene og lage vollgraver.

På 1000-tallet fvt. gjorde krigskunsten store fremskritt, og hærer på 10 000 mann var ikke uvanlig. I gammelbabylonske brev fra Mari omtales en hær på 30 000 mann. På grunn av overdrivelser er det ofte vanskelig å få full klarhet i slike tall. Assyrerkongen Salmanassar 3 (cirka 858–824 fvt.) oppgav i sitt 14. år at 120 000 mann deltok på hans felttog til Syria. Dette er nok overdrevet, men det er likevel ingen tvil om at assyrerriket kunne mønstre betydelige hærer. Assyrerriket var først og fremst en krigernasjon, der hele samfunnsorganiseringen var sentrert rundt hæren og krigen, og det var ene og alene på grunn av sitt hærvesen at Assyria var i stand til å bli et verdensrike i Midtøsten.

Fra sen, nyassyrisk tid er det overlevert gode kilder. I denne perioden finnes et fullt utviklet hærvesen med et hierarki av offiserer på mange nivåer, avansert strategi med systematisk beleiring ble tatt i bruk og sinnrike forsvarsanlegg bygd. Rustninger i bronse ble vanlig i det første årtusen fvt., og eliteavdelinger med stridsvogner trukket av hester ble opprettet. Assyrerne hadde også ingeniørtropper for brobygging og veianlegg. Noe egentlig kavaleri som stridsenhet fantes først på 800-tallet fvt.; også det først og fremst i Assyria. Assyrerne benyttet seg også av hemmelige agenter, propaganda og tortur, og var kjent for sine grusomheter.

Et velkjent trekk ved de mesopotamiske imperiene, særlig benyttet av assyrerne og mest vanlig under det nyassyriske riket, var deportasjoner, det vil si masseforflytninger av store deler av befolkningen i de landene som ble underlagt assyrerriket. Dette medførte omfattende demografiske endringer over hele Midtøsten og fikk vidtrekkende politiske, militære og økonomiske konsekvenser for de landene som var involvert. Man har regnet ut at i den relativt korte perioden fra Tiglat-pileser 3 (cirka 744–727 fvt.) til Assurbanipal (cirka 668–631 fvt.) og Sargon 2 (cirka 722–705 fvt.), ble kanskje så mange som én million mennesker tvangsflyttet gjennom en lang rekke deportasjoner. (En stor del av den israelittiske befolkningen i Samaria var blant disse. De bortførte israelittene ble spredt og ble borte som eget folk og blir gjerne omtalt som «De ti tapte stammer».)