Erland Kiøsterud er en norsk forfatter og essayist. Kiøsteruds bøker er ofte idéromaner, gjerne med internasjonalt miljø. Han har også en større produksjon av essaybøker.
Han debuterte i 1973 med romanen Sår som aldri gror (1973), etterfulgt av Jord! (1977; filmatisert i 1988), Fødsel (1977), Sett at jeg gikk baklengs inn i synsranden (1978), Jordens salt (1983), Marí (1986). I 1986 mottok Kiøsterud Gyldendalprisen.
Romansyklusene Androselegien (Det brente speilet, 1988; Dyret i stenen, 1989; Lammet uten kropp, 1990; Ved fjellets fot, 1991) og Pasjonene (Skomakerens sønn, 1992; Brødet, 1993; For siste gang, 1994) ble avsluttet med Minnetapet (Fort glem videre, 1995).
Kiøsterud har senere skrevet flere romaner: Den norske sangeren (1999) markerer en bevegelse i forfatterskapet til en bredere anlagt form, slik Måltidet i Bocca (2002) også kan sies å gjøre.
Det første arbeidet (2005) kretser om fundamentale problemer, og Ved elvens munning (2008) tar opp kommunikasjonskløften mellom kvinne og mann og mellom kulturer. De to sistnevnte utgjør sammen med romanen Det som lever (2009) en løst sammenhengende trilogi om det moderne Norge, hvor Drammenselva danner utgangspunktet for trilogien.
Kiøsteruds roman Mimina (2012) høstet gode kritikker. Den omhandler sorgarbeidet til sju enkeltpersoner som sto i en relasjon til den berømte sangerinnen Mimina. For denne romanen mottok han Ypsilon-prisen under Litteraturuka i Drammen.
Kommentarer (1)
skrev Erland Kiøsterud
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.