Christian Magnus Falsen

Helt frem til Kielfreden synes Falsen å ha vært den lojale embetsmannen som helhjertet gikk inn for å støtte det gamle regimet (eneveldet) i Danmark-Norge. Våren 1813, da så mange nordmenn under trykket av den store nøden ga uttrykk for bitterhet mot konge og regjering, og på en tid da gruppen rundt grev Herman Wedel Jarlsberg trådte i underhandling med svenske agenter om en svensk-norsk union, virket Falsen som kontraspion. Målet for hans etterretningsvirksomhet var nettopp Wedel-kretsens planer. Ennå ligger hans egenhendige spionrapporter i Friedrich av Hessens arkiv. Falsens rapporter forteller ikke bare om Wedels planer om et brudd med Danmark og forening med Sverige våren 1813, men de vitner også om Falsens egen store lojalitet mot regimet.

Falsen var ikke bare den pålitelige embetsmannen som kunne brukes til vanskelige oppgaver som spionasje på andre nordmenn, han ga selv det eneveldige regimet sin varme tilslutning, blant annet i brev til Christian Frederik 13. desember 1813: «... saa snart det gjelder Kongen og Landet, ere rede til at opoffre Alt, var det end vort Liv ...» Både i ord og handling var Falsen fast knyttet til det eneveldige regimet helt frem til atskillelsen fra Danmark.

Grunnlovsutkastet er sterkt påvirket av amerikanske og franske konstitusjoner, og rommet klart republikanske ideer. Dette kom til uttrykk i ønsket om å verne den enkelte borgeren mot overgrep fra staten, og de fremmet tanken om at en stat måtte styres av myndige og selvstendige borgere. Hos Falsen og Adler sto også tanken om folkesuverenitet sterkt. De søkte å sikre nasjonalforsamlingen suveren kompetanse når det gjaldt å foreta endringer av Grunnloven og å ha avgjørende lovgivningsmyndighet i vanlige lovsaker.

Falsen og Adler fremmet i sitt grunnlovsutkast ønske om et tokammersystem, der «lagmannstinget» skulle fungere som et overhus i forhold til «odelstinget», som skulle ha rollen som underhus. Reglene for valg av representanter til lagmannstinget var klart mer sosialt eksklusivt — der bønder og andre lavere stender var utelukket — enn hva tilfellet var for odelstinget. Derimot skulle en betydelig andel av bøndene kunne velges inn i odelstinget. Stemmerettsreglene som Falsen og Adler foreslo, ga færre bønder stemmerett enn hva som ble bestemt i Grunnloven av 17. mai 1814. Det er åpenbart at Falsen og Adler ønsket å gjøre lagmannstinget til et reelt overhus, som gjennom vetorett skulle kunne stoppe for vidtgående og radikale lovvedtak i odelstinget. De opplyste eiendomsmennene i overkammeret skulle moderere folkeviljen i underkammeret, het det.

Forslaget til Falsen og Adler om et tokammersystem ble vesentlig moderert i Grunnloven av 17. mai 1814 ved at det ikke skulle gjennomføres egne valg til kamrene, og ved at kamrene fungerte mest som en form for arbeidsdeling mellom likestilte representanter.

Knut Mykland har reist spørsmål om Falsen virkelig er hovedmannen bak utkastet: Ludvig Kristensen Daa var riktignok overbevist om at Falsen var den egentlige skaperen av grunnlovsutkastet. Han reiser til og med spørsmål om «hva der vel kan have bevæget K. Magnus Falsen til at erkjende som deltager i sit literære Arbejde en Mand der neppe syntes at kunne have ydet ham nogen væsentlig eller nogen uundværlig Bistand». Johan Gunder Adler har imidlertid på sine eldre dager uttalt at «Sandheden er, at jeg foruden Indledningen tillige har skrevet den første, politiske og vigtigste Deel, medens Falsen skrev den sidste og juridiske Deel».

Adlers uttalelse kan vanskelig tolkes annerledes enn at han har skrevet innledningen, første kapittel – som inneholder alminnelige grunnsetninger for statsforfatningen, andre kapittel – om valgforsamlingene – og tredje kapittel – om regjeringsformen, mens Falsen har skrevet resten. Mykland har hevdet at Adler har skrevet den viktigste delen, som omhandler den egentlige forfatningen. Nicolai Wergeland, som deltok på Riksforsamlingen våren 1814, hevdet derimot at Adler bare skrev fortalen. Jacob Aall, som satt i konstitusjonskomiteen, avviste påstander om at Adler bare hadde skrevet fortalen, men at Adler og Falsen var sammen om utkastet.

Historikeren Einar Østvedt har hevdet at det er vanskelig å påvise hvem som har skrevet hva i utkastet. Imidlertid er delene som kjennetegner valgsystem og regjeringsform, og de to kamrene i nasjonalforsamlingene, preget av kjennskap til norske forhold og fransk revolusjonær konstitusjonell utvikling, noe som nettopp kan tilskrives Falsen. Adler var dansk innflytter, og hadde kun vært i Norge i to år.

Rettshistorikerne Eirik Holmøyvik og Ola Mestad fastholder at Falsen bidro betydelig til alle deler. Mye tyder på at Falsen spilte en sentral rolle. Falsen var leder for konstitusjonskomiteen på Eidsvoll våren 1814, og han sto for mye av nedkortingen og redigeringen av grunnlovsutkastet han hadde forfattet sammen med Adler i forbindelse med ferdigstillelsen av Grunnloven. Det var naturlig at han var president for Riksforsamlingen i den avgjørende tiden fram til vedtaket.

Det Adler-Falsenske grunnlovsutkastet fikk avgjørende betydning for utformingen av Eidsvollsgrunnloven. Utkastet er ikke noe selvstendig eller originalt arbeid, slik Knut Mykland har sett det. Det er en kompilasjon, hvor de viktigste elementer er hentet fra andre konstitusjoner i revolusjons- og napoleonstiden. Det er – som historikeren Jacob S. Worm-Müller har påpekt – et skrivebordsprodukt laget på kort tid, ikke et verk som er modnet gjennom års ettertanke. Derimot har rettshistorikerne Eirik Holmøyvik og Ola Mestad påpekt at utkastet var det eneste som kunne brukes som hovedgrunnlag for grunnlovsarbeidet, da det representerte en prinsipiell og helhetlig tenkning som manglet i de andre utkastene.

To sentrale trekk kjennetegner Eidsvollsgrunnloven i den lange rekken av konstitusjoner som ble formet i revolusjons- og napoleonstiden: den sterke kongemakten og den anti-aristokratiske tendensen. Uttrykk for ønsket om å skape en sterk kongemakt finnes blant annet i bestemmelsene om ordningen av statsrådet, kongens myndighet over utenrikspolitikk, hærordning, rett til å erklære krig og slutte fred. Grunnlovens anti-aristokratiske karakter avspeiler seg blant annet i stemmerettsreglene og i tokammerordningen, som i virkeligheten var et kamuflert ettkammersystem. Skal en få et bilde av Falsens betydning for utformingen av Eidsvollsgrunnloven, må en først og fremst studere hans stilling på disse punktene.

Av naturen var Falsen aristokrat, og han ønsket å gi Norges konstitusjon en aristokratisk karakter. I det Adler-Falsenske grunnlovsutkastet var det således foreslått et tokammersystem med meget innskrenket stemmerett og valgrett til et førstekammer. Grunnlovens stemmerettsregler, som ga stemmerett til relativt mange, og bestemmelsene om tokammersystemet, som i virkeligheten bare var et modifisert ettkammersystem, ble til mot Falsens bestemte ønsker.

Annerledes var det imidlertid med det andre hovedtrekket som preget Eidsvollsgrunnloven, nemlig den sterke kongemakten. Helt frem til Kielfreden hadde Falsen vært nær knyttet til monarkiet, og Frederik 6.s oppgivelse av Norge dannet ikke her noe brudd. På Eidsvoll sto Falsen så nær Christian Frederik at mange betraktet ham som prinsens talsmann og agent. Tilknytningen til Christian Frederik kom også til å prege hans arbeid med grunnlovsutkastet og hans politikk på Eidsvoll. Christian Frederik fikk således det Adler-Falsenske grunnlovsutkastet til gjennomsyn og gjorde sine merknader. På grunnlag av disse merknadene gjorde Falsen sine endringer i utkastet før det gikk i trykken. Blant annet strøk han viktige paragrafer som angikk ordningen av statsrådet etter forslag fra prinsen.

Noe lignende gjentok seg på Eidsvoll. Christian Frederik ble holdt underrettet om arbeidet med Grunnloven. Brev fra Georg Sverdrup som er blitt kjent i nyere tid, viser at prinsen i visse tilfeller nærmest stilte ultimatum. Dersom ikke Grunnloven ble slik han ønsket, ville han ikke ta imot valget som konge. I Riksforsamlingen søkte Falsen konsekvent å styrke Christian Frederiks stilling på kort sikt, ved de viktige forslagene om:

• oppløsningen av Riksforsamlingen så snart konstitusjonen var ferdig
• å hindre at det ble opprettet en utenrikskomité som kunne føre kontroll med utenrikspolitikken
• opprettelsen av en finanskomité

På samme linje står Falsens forslag 16. april om konstitusjonskomiteens første punkt. Det skulle ikke hete at Norge var «et indskrænket arveligt Monarchie», men «et frit, uafhængigt og udeleligt Rige» og «Regenten skal føre Titel af Konge». Mens enkelte historikere har framhevet den innflytelse som Christian Frederik øvde på Falsen og Adler, har rettshistorikerne nedtonet påvirkningen til prinsen. For eksempel fikk ikke Christian Frederik utformet den kongelige anordningsretten (retten til å gi midlertidige lover) så vidtgående som han ville. I stedet ble begrensningene store.

Åtte dager etter at Falsen ga ut skriftet om odelsretten, ledet han valgforsamlingen for Nordre Bergenhus amt. Valget viste at hans posisjon innen bondestanden fremdeles var urokket; han fikk 54 av 57 stemmer, og ble valgt til stortingsrepresentant sammen med tre bønder. Han forberedte sin stortingsgjerning ytterligere ved å utarbeide et forslag til en ny odelslov, et forslag som ville styrke odelsretten. Lovforslaget inneholdt et forsøk på å hindre oppsamlingen av store jordegods og på å frigi sagbruksdriften. Han frarådet bestemt salg av det benefiserte gods, som ville føre til at godset falt i hendene på «Capitalister». Et lite skrift han ga ut våren 1815 om Einar Tambarskjelve, var også i realiteten et innlegg for hans politikk, idet han skildret Einar som en stridsmann for konstitusjonelt styre, for bøndenes rett og for rikets selvstendighet.

Falsen møtte på Stortinget i 1815–1816 som representant for Nordre Bergenhus amt. I den første tiden la han seg på en bondevennlig linje. Han ville styrke odelsretten, han satte seg imot prinsippet om at embetsmenn uten videre skulle ha stemmerett, og han gjorde eiendomsrett til et hovedprinsipp for det å ha stemmerett. Alt dette ville styrke bøndenes stilling.

Falsen hadde i Riksforsamlingen vært med på å drive gjennom kravet om alminnelig verneplikt, og han hadde senere blitt medlem av en komité som skulle foreslå nærmere bestemmelser om ordningen av verneplikten. Komiteen var samlet i Christiania våren 1815, og her var Falsen med på et forslag som sto i klar kontrast til hans standpunkt på Eidsvoll. Nå ønsket han at man skulle opprettholde den gamle ordningen med at utskrivningen skulle avgrenses til bare å omfatte bondegutter. Hans begrunnelse var at det ikke lenger var nødvendig å reise hele folket til kamp for selvstendigheten. I den nye situasjonen viste det seg at Falsens tilknytning til overklassen var sterkere enn hans demokratiske prinsipper.

Falsen kom ikke til å spille den rollen på Stortinget i 1815–1816 som han hadde håpet. Hans posisjon var tydelig svekket. Det får man klart vitnesbyrd om i stortingsvalget høsten 1817. Som ved det foregående valget ble han valgt som representant for Nordre Bergenhus, men bare med stemmene til 27 av 63 valgmenn. Og da han møtte på Stortinget i 1818, ble hans valgfullmakt forkastet med 37 mot 32 stemmer med den forståelse av Grunnloven at han ikke kunne representere Nordre Bergenhus når han ikke bodde i valgdistriktet.

Det kan ikke herske noen tvil om at underkjennelsen av hans valg forbitret ham, og det bidro uten tvil til den holdningsendringen man nå kan spore i hans politikk. Bondeopprørene i 1818 hadde undergravd hans tro på bøndenes politiske evne, og forfatningskampen på Stortinget i 1821 økte hans skepsis. Et viktig spørsmål på det første ordentlige storting gjaldt fordelingen av sakene mellom det samlede Storting og dets to kamre – Odelstinget og Lagtinget. Tross motstand fra blant andre Wilhelm Frimann Koren Christie seiret Falsen, idet både skattefordelingsloven og vernepliktsloven ble avgjort med simpelt flertall.

Bortsett fra i spørsmålet om verneplikt lar det seg ikke påvise noen egentlig politisk kursendring hos Falsen de første årene han satt som representant på Stortinget. Da Nicolai Wergelands skrift om «Danmarks Forbrydelser mod Norge» kom ut i 1816, skrev Falsen et svar som ble utgitt våren 1817. Det viser at han da – som i 1814 – mente at den nasjonale selvstendighetskampen måtte føres mot Sverige, ikke mot Danmark. På nyåret 1817 begynte han, sammen med Jonas Rein og Herman Foss, å gi ut et politisk ukeblad, Den Norske Tilskuer, uten at dette ble noen forlagssuksess. I 1817 utarbeidet han dessuten en populær grunnlovsfortolkning, Norges Grundlov, gjennemgaaet i Spørgsmaal og Svar. Med styrke hevdet han her at foreningen med Sverige var innskrenket til felles konge og felles forsvar, og han uttalte seg bestemt mot kongens adgang til å belønne fortjenester i Norge med svenske ordener.

Ved stortingsvalget i 1820 ble Falsen valgt til stortingsrepresentant for Bergen by med høyeste stemmetall, etter at Wilhelm F.K. Christie hadde frasagt seg gjenvalg. Han fungerte blant annet som visepresident og president. Det var et utslag av Falsens nye stemning at han under stortingssamlingen allerede i februar 1821, som formann i reglementskomiteen, satte frem forslag om å gi statsrådene adgang til Stortingets forhandlinger. Senere – da forslaget ble forkastet mot bare seks stemmer – satte han frem et grunnlovsforslag om det samme.

Dette forslaget ble i juni fulgt av en rekke andre grunnlovsforslag når det gjaldt representasjonsordningen. Disse forslagene gikk på den ene siden ut på å gjennomføre det som endelig ble vedtatt i 1859 – å fastsette representanttallet for hver valgkrets i selve Grunnloven. På den andre siden gikk forslagene ut på å skille Lagtinget ut som en særskilt valgt forsamling, utpekt i dobbelte indirekte valg for hele ni år. Lagtinget skulle med det bli et virkelig overhus, og det skulle få et absolutt klassepreg med forskriften på at «ingen Bonde maa vælges til at møde paa Lagthinget». Men også Odelstinget ville han omdanne i samme retning; hvert amt skulle være pliktig til å velge én bonde, men heller ikke mer enn én. Dette var i tråd med hans eget grunnlovsforslag fra 1814.

Falsens forsvar for absolutt veto i 1821 førte til at han kom i konflikt med majoriteten av stortingsrepresentantene under den første vetostriden i perioden 1814–1824. På den måten gikk han langt i å støtte Karl Johans ambisjoner om å forrykke maktbalansen mellom kongen og Stortinget, og å gjennomføre det monarkiske prinsippet. Det vil si at kongen skulle være makttyngdepunktet, og den politiske makten skulle utgå fra ham. Dette sto i sterk kontrast til folkesuverenitetstanken, prinsippet som gjorde folket til maktens kilde, og av dette fulgte at nasjonalforsamlingen skulle ha den viktigste politiske kompetansen; lovgivningsmyndighet. Mest av alt betydde Falsens standpunkt at han støttet «amalgamasjonspolitikken» til den svenske kongen, som de norske politikerne kalte det de anså som svenske forsøk på å innlemme Norge fullt og helt i Sverige uten frihet og selvstendighet. Dette gjorde Falsen upopulær. Han brøt med den norske nasjonale linjen i striden med Sverige.

I 1821 fremsatte Falsen også to andre kontroversielle forslag på Stortinget, som klart markerte hans nye syn. Det første forslaget gjaldt spørsmålet om avskaffelse av adelen. Falsen fremsatte nå en gjentakelse av de to lovforslagene av 1816 og 1818 som kongen hadde nektet å sanksjonere. Men da saken kom opp i Stortinget, sluttet Falsen seg til dem som ville ha saken utsatt til neste storting, under henvisning til de farene fra utlandet som Karl Johan nå skremte med. Falsen led her nederlag, og loven ble drevet gjennom.

Den andre saken gjaldt gjeldsoppgjøret med Danmark. Kieltraktaten hadde fastslått at Norge måtte bære sin del av den dansk-norske statsgjelden, og etter flere års forhandlinger hadde Karl Johan i 1819 inngått en avtale om betaling av tre millioner riksdaler. I sin grunnlovsfortolkning fra 1817 hadde Falsen hevdet at Norge ikke skyldte Danmark noe, og at Kieltraktatens bestemmelse om deling av gjelden ikke var forpliktende for Norge, siden konvensjonen av 1819 var avsluttet uten Stortingets samtykke. Falsen ble formann i den komiteen som behandlet konvensjonen, og foreslo i sin innstilling at Norge bare skulle betale den delen av gjelden som alt var forfalt og kreve at Sverige skulle betale resten.

Også denne saken møtte bestemt motstand i Stortinget, som sendte den tilbake til komiteen. Falsen skrev nå en ny innstilling, som på nesten hvert eneste punkt skilte seg fra den forrige innstillingen. Han tilsto åpent at han hadde skiftet mening fra sitt tidligere standpunkt, og argumenterte med at det var om å gjøre å ikke provosere svenskene. Senere gikk han faktisk så langt at han i forbindelse med stortingssamlingen i 1824 skrev en anonym pamflett hvor han gikk inn for å gi kongen absolutt veto. Hvis Karl Johan ikke fikk et slikt veto, kunne han etter Falsens mening komme til å sette voldsmakt mot Stortingets beslutninger.

• Et Par Ord om de Grundsætninger og Regler, som formeentlig bør følges ved en ny Matriculs Indretning for Norge, i Topographisk-Statistiske Samlinger, utgitt av Det Kongelige Selskab for Norges Vel, del 1, bind 2, 1812, s. 159–174
• Hvad har Norge at haabe, hvad har det at frygte af en Forbindelse med Sverrig, og under hvilken Betingelse kan denne Forening ene være ønskelig? 1814
• Udkast til en Constitution for Kongeriget Norge (sammen med Johan G. Adler), 1814 (først trykt i Journal for Rigsforfatning, Lovgivning og Politie, bind 1, hefte 2, 1814)
• Einar Thambeskjelver, Nordens Helt, Bergen 1815
• Forslag til en Lov angaaende Odels- og Aasædesretten, 1815
• Norges Odelsret med Hensyn paa Rigets Constitution, Bergen 1815
• Bemærkninger over Skriftet: «En sandfærdig Beretning om Danmarks politiske Forbrydelser imod Kongeriget Norge [etc.]», 1817
• Norges Grundlov, gjennemgaaet i Spørgsmaal og Svar, Bergen 1817
• redaktør for Den Norske Tilskuer (sammen med Herman Foss og Jonas Rein), 1817–1821
• Udtog af Fortidens Geographie, 1819
• Geographisk Beskrivelse over Kongeriget Norge, og Udsigt over dette Lands ældste Historie og Forfatning, 1821
• Bemærkninger i Anledning af Constitutions-Forslaget om Kongens Veto (anonymt), 1824
• Norges Historie under Kong Harald Haarfager og hans mandlige Descendenter, 4 bind, 1823–1824
• General-procureurens Stockholms-reise. Christian Magnus Falsens ferd til kronprins Oscars formæling. Dagbok ført 26. mai–19. juli 1823, utgitt av Roar Tank, 1945

• En del manuskripter, blant annet Atheniensernes Historie, 1800–1801, Excerpta, 2 hefter, 1804–1805, og Kronologisk Register over Historien fra Aar 2300 før Chr. til ca. 1800 etter Chr., finnes i Manuskriptsamlingen, Bergens Museum, UiB