Nicolai Wergeland (prest)

Wergeland var av bondeslekt og fikk døpenavnet Niels; etternavnet Vergeland var hentet fra oldefarens gård i ytre Sogn. Faren var lærer og klokker i Hosanger, han kom i konflikt med bygdas danskfødte prest og dro i 1784 med familien til Bergen for å starte krambuhandel. Da forretningen gikk konkurs, tok faren hyre på et skip i utenlandsfart, og ingen hørte noe mer fra ham. Han antas å ha omkommet på sjøen. Moren satt tilbake med tre små barn, men den evnerike Niels fikk gå på skole takket være litt støtte fra grandonkelen Niels Wergeland, en pensjonert offiser, og lokale patroner i Bergen. På katedralskolen hadde han friplass, og i 1799 ble han dimittert til universitetet i København.

Møtet med overklassen i hovedstaden skapte bitterhet hos den unge mannen som nå skrev seg Nicolai Wergeland, men som var såre avhengig av andres penger. Bevisst sin egen begavelse kunne han likevel opptre stolt og arrogant overfor medstudenter. Han ble fanget av tidens dominerende rasjonalistiske teologi, tok teologisk embetseksamen med utmerkelse i 1803 og vant i 1805 Universitetets gullmedalje for en prisoppgave om dogmet om den ytterste dom. Straks etter begynte han på det pedagogiske seminar, og i 1806 tiltrådte han som adjunkt ved Kristiansand katedralskole, hvor han ble en utmerket lærer.

Ved å vinne en av de populære Thaulow-døtrene til hustru tok Wergeland steget inn i Kristiansands finere borgerskap og embetsstand. Han var aktivt med i selskapslivet, viste talent som fiolinist, tegnelærer og leilighetspoet, og som man ser av hans satiriske fortellinger om «Haldor Smek», likte han spas og underholdning. Årene i Kristiansand ble hans lykkeligste. Han arbeidet lenge med en ufullført bybeskrivelse (først utgitt 1963), og i 1812 ble han utnevnt til residerende kapellan i byen. Ekteparet fikk fem barn, og den eldste sønnen Henrik Wergeland viste tidlig tegn på særlige evner.

Wergelands gjennombrudd som skribent kom med Mnemosyne, som i 1811 vant en pris som Det Kgl. Selskab for Norges Vel hadde satt opp for beste skrift om nytten av et norsk universitet. Mnemosyne understreket enhver nasjons rett til å ha eget universitet, lanserte Christiania som universitetsby og inneholdt en konkret plan for organisering i seks fakulteter.

Prisskriftet gjorde Wergeland til nasjonalhelt og bidro til at han var selvskreven som en av hjembyens representanter til Riksforsamlingen på Eidsvoll i 1814. Til Eidsvoll ankom han med et personlig utkast til grunnlov som blant annet innførte ordet «Storthing», og han ble innvalgt i konstitusjonskomiteen. Wergeland sluttet seg til kretsen rundt Herman Wedel Jarlsberg som forsvarte Riksforsamlingens posisjon overfor Christian Frederik, men hans doserende utlegninger skapte sterk irritasjon hos selvstendighetspartiet, og han fikk føle Georg Sverdrups sarkasmer. Bare forsonende innlegg fra Jacob Aall og Peter Motzfeldt forhindret at forsamlingen ved avslutningen 20. mai refset Wergelands opptreden.

Her synes pendelen å ha svingt i Wergelands liv. Høsten 1814 havnet han i en lokal feide med Wincents Sebbelow, som beskyldte ham for å ha bakvasket Christian Frederik. Injurieprosess fulgte, og Sebbelow fikk sin dom. I 1815 ble Wergeland geistlig medlem av Nordstjärneorden og hoffpredikant, og måtte siden leve med ryktet som svensksinnet.

Enda verre ble det da han i 1816 utgav det anonyme skrift om «Danmarks politiske Forbrydelser imod Kongeriget Norge», delvis bygd på det rene oppspinn. Det ble raskt kjent at Wergeland var forfatteren, og en rad motinnlegg ødela hans fremtid som historisk-politisk skribent. Men han vant tillit hos Karl Johan, som flere ganger hjalp ham med pengeunderstøttelse, og han gikk foran i køen som i 1816 søkte det gode sogneprestembetet i Eidsvoll.

Wergeland kom med familien til Eidsvoll i 1817. For et byektepar var det uvant å bestyre en landsens prestegård med stor husholdning, men presten var avholdt i menigheten, og i 1822 ble han prost i Øvre Romerike.

Eidsvoll skulle likevel bare ha vært et steg på en embetsstige med bispesete som mål. Men da stillingen som biskop i Kristiansand stift ble ledig i 1832, ble Wergeland forbigått. Datteren Camilla Collett har beskrevet hvordan de utadvendte sidene ved farens person nå mer og mer vek plassen for «Grublen og mørk Afsluttethed» som la seg lammende over hjemmet. Tynget av ensomhet i «en Bondebygd hvor hans Evner ikke fandt den rigtige Sysselsættelse, end sige Anerkjendelse» kunne han stenge seg inne på sitt arbeidsrom i ukevis, og vi aner omrisset av et bipolart sykdomsbilde.

Som en erstatning for oppgaver han aldri fikk, engasjerte Wergeland seg i løpebanen til sine barn, særlig Henrik og Camilla, som han i 1830 tok med til audiens hos Karl Johan. Han var alltid Henriks fremste rådgiver og kritiker. Velkjent er hans disputt med Johan Sebastian Welhaven og hans venner i årene 1833–1836, som inneholdt den beste litteraturkritikk i Norge til da, samt en oppfordring om å brenne Welhavens dikt Norges Dæmring offentlig. Nicolai Wergeland gav uttrykk for sine tanker i Retfærdig Bedømmelse af Henrik Wergelands Poesie og Karakteer (1833) og Forsvar for det norske Folk og udførlig Kritik over det beryktede Skrift Norges Dæmring (1835).

Hans Fortrolige Breve fra Riksforsamlingen, utgitt i 1830, er verdifulle, og han fortjener ros for sin revurdering i 1842 av forbudet mot jøder, som han hadde støttet i 1814. Men flere personlige slag tok etter hvert fra ham livsgnisten: ny forbigåelse da Kristiansands bispestol igjen skulle besettes i 1841, hustruens plutselige død i 1843, og sønnens lange dødsleie. Hans små barnebarn gav ham litt trøst, og den overveldende sorgen han bevitnet ved Henriks gravferd i 1845, gjorde ham oppriktig rørt og ble en slags oppreisning også for ham. Han døde på Eidsvoll prestegård i mars 1848.

• Haldor Smeks smaae Tildragelser i Livet, Eventyr, Bemærkninger og Meninger, København 1805
• Et nyt Forsøg til at forklare den tilsynelatende Modsigelse i Apostlernes Ideer om Opstandelse, en yderste Dom og Udødeligheden, i Theologisk Maanedsskrivt, bind 6, København 1805, s. 497–511
• Haldor Smek’s Tildragelser efter hans Hjemkomst, Kristiansand 1810
• Mnemosyne. Et Forsøg paa at besvare den af det Kongl. Selskab for Norges Vel fremsatte Opgave om et Universitet i Norge. Et Priisskrift, 4 deler i 2 bind, 1811
• En politisk Tale til det Norske Folk. Med Bilag af dem, Forfatteren fremsagde i Rigsforsamlingen paa Eidsvold, Kristiansand 1814
• Et Ord til Publikum, foranlediget af de Fornærmelser hvormed Wincenz Sebbelow, Oberkrigskommissær, Borger og Kjøbmand i Christiansand, i Anledning af Norges Hæder og Held (!) har angrebet Forfatteren til den politiske Tale til det norske Folk, Kristiansand 1814
• En sandfærdig Beretning om Danmarks politiske Forbrydelser imod Kongeriget Norge fra Aar 955 indtil 1814, eller fra Haakon Adelsteens Krig med Harald Blaatand, indtil Fredsslutningen i Kiel, (anonymt) Kristiansand 1816 (2. opplag 1817)
• Tilintetgjørelse af alle fiendtlige Anfald paa det af Sandheden selv befæstede Skrift: «Beretning om Danmarks politiske Forhold imod Kongeriget Norge», 2 deler, 1817
• Fortrolige Breve til en Ven, skrevne fra Eidsvold i Aaret 1814 af et Medlem af Rigsforsamlingen, 1830
• Smaa Poesier, 1830
• Fjorten Paragrapher Kirke- og Underviisnings-Væsenet vedkommende, 1832
• Retfærdig Bedømmelse af Henrik Wergelands Poesie og Karakteer, 1833 (ny utgave 1995)
• Forsvar for det norske Folk og udførlig Kritik over det berygtede Skrift Norges Dæmring, 1835
• Lærebog i den Evangelisk-Luthersk Christelige Religion. Efter Luthers Katechismus og Pontoppidans Forklaring udarbeidet, 1836
• Om Jødesagen, i Den Constitutionelle nr. 319, 320, 324 og 325/1842
• Tanker og Bekjendelser, 1848
• Bidrage til Christianssands Historie. Nogle Brudstykker af et efterladt Skrift, udgivne af L. Daae, (posthumt) 1881
• Nicolai Wergelands grunnlovsutkast fra 1814 er trykt i Riksforsamlingens forhandlinger, bind 3, 1916, s. 257–279
• brev fra Nicolai Wergeland til Henrik Wergeland er trykt i Henrik Wergeland: Samlede skrifter, bind 1 og 2, 1930/35, og i Brev til Henrik Wergeland, 1956, s. 1–13

• En del manuskripter – blant annet Christiansands Beskrivelse, ca. 1810–1812 (ms. 217 fol.), Forsvarsskrift mot Ørsteds kritikk av Mnemosyne, 1812 (ms. 1159,4 qv.), Fragment av hebraisk grammatikk og krestomati, ca. 1810? (ms. 1159,7 qv.), Donna Clara, tragisk drama i 5 akter, ca. 1815–16 (ms. 1159,5 ) og Selvbiografi, 1830 (ms. 1159,10 qv.) – finnes i Nasjonalbiblioteket

• Akvarell av sønnen Henrik som student, ca. 1825
• miniatyr (på elfenben) av datteren Camilla, 1831
• akvarell av datteren Camilla
• pastell av datteren Camilla

• Maleri (brystbilde; Wergeland i prestekjole med Norstjärneorden) av Chr. Olsen (kopi etter maleri av ukjent kunstner), ca. 1820?; Eidsvollsbygningen
• Akvarell (miniatyr; selvportrett?) 1820-årene?; Eidsvollsbygningen
• Pastell av Touissant, 1834 (kopi som oljemaleri i Eidsvoll kirke; kopi av H. Heyerdahl i Stortinget)
• Maleri av Carl P. Lehmann, 1842; Norsk Folkemuseum
• Byste (marmor) av Jo Visdal, 1912; Universitetets aula, Oslo