Programmusikk

Tittelsiden til Vivaldis Cimento dell'Armonia e dell'Invenzione opus. 8 (1725). Verket inneholder De fire årstider og andre konserter med programmatiske titler, som nr. 5 La tempesta di mare («havstormen»), nr. 6 Il piacere («gleden») og nr. 10 La caccia («jakten»)

Programmusikk (av gresk prógramma, «offentlig skriftlig bekjentgjørelse») er vanligvis instrumentalmusikk som følger et utenommusikalsk program i den hensikt å framkalle bestemte forestillinger om bilder eller fortellinger, gjerne tydeliggjort ved hjelp av overskrifter og titler.

Motstykket til programmusikk er absolutt musikk.

Begrepet

Begrepet «programmusikk» brukes nesten utelukkende i europeisk kunstmusikk og innebærer at en utenommusikalsk impuls eller idé omsettes til musikk – det kan være en litterær eller historisk referanse, en sjeletilstand etc. Programmusikk har slik sett en referanse i menneskelig erfaring som lar seg beskrive verbalt.

Det var først i romantikken at programmusikk ble oppfattet som en selvstendig instrumentalmusikalsk retning med vekt på utenommusikalske elementer.

Eksempler

Barokken

Begrepet «programmusikk» ble ikke brukt i barokken, men det var ikke uvanlig å omskape inntrykk fra omgivelsene til musikk.

• Heinrich Ignaz Franz Biber (1644–1704) imiterte dyrestemmer i Sonata violino solo representativa (1669). I Sonata la Battaglia (1673) skildrer han et fullstendig slag, helt fra styrkene stilles opp og fram til de såredes jamring.
• I Antonio Vivaldis De fire årstidene kan en høre greiner og bladrasling, milde vinder, heftige stormer, en gjøende hund, jakthorn, skudd fra jaktvåpen, kuldeskjelving, fotstamping, skøyteløpere. Vivaldi selv (sannsynligvis) skrev tilhørende sonetter som belyste hvilke inntrykk som var ment skildret i hver av årstidene.
• Francesco Geminianis orkesterkonsert Den fortryllede skog (etter Torquato Tassos Gerusalemme liberata)

Klassisismen

I klassisismen rådet absolutt musikk grunnen, likevel finnes det flere eksempler på programmusikk.

• Leopold Mozart skrev verk med titler som Sinfonia di caccia, Sinfonia Burlesca og Die Bauernhochzeit.
• Wolfgang Amadeus Mozarts sekstett Ein musikalischer Spaß KV 522 («Dorfmusikantensextett») 1787 blir ofte tolket som en skildring av en mislykket opptreden av landsbymusikanter. Betegnelsen «en musikkspøk» stammer fra Mozart, og han morer seg i dette stykket på bekostning av dårlig bruksmusikk ved å skrive inn en mengde kompositoriske feil og uoverensstemmelser.
• Luigi Boccherini skrev betydelig programmatiske verk, som Strykekvintett nr. 60 i C-dur og La Musica Notturna delle strade di Madrid op. 30 nr.6 (G. 324). Boccherini beskrev selv programmet utførlig i manuskriptet.
• Ludwig van Beethovens Symfoni nr. 6 i F-dur (med Beethovens påskrift «Pastoral-Sinfonie oder Erinnerungen an das Landleben») er ikke programmusikk i sin rene, romantiske form, her er det en løsere knytning mellom program og musikk. Beethoven skrev selv at symfonien var mer et uttrykk for en stemning enn et maleri, men på grunn av en detaljert skildring av naturlyder kan den også sees på som programmmusikk.
• Beethoven videreførte i orkesterverket Wellingtons Sieg oder die Schlacht bei Vittoria opus 91 den barokke tradisjonen med pompøse musikalske slagskildringer. Slaget, som sto 21. juni 1813, beskrives i alle detaljer.

Romantikken

På av 1800-tallet utviklet det seg en heftig debatt mellom representantene for absolutt musikk som ønsket å følge sine egne musikalske regler fri for utenommusikalske knytninger (f.eks Johannes Brahms) og tilhengerne av programmusikk. Mens absolutt-komponistene valgte symfoniformen, foretrakk programmusikerne ensatsige symfoniske dikt – flersatsige programsymfonier var mindre vanlig.

• Hector Berlioz betraktes iblant som den moderne programmusikkens far. Med Symphonie fantastique (1830) knyttet han seg til tradisjonen fra Beethovens 6. symfoni (1808). Berlioz skrev også symfoniske dikt som Harold en Italie og Le carnaval romain.
• Felix Mendelssohn Bartholdys symfoniske dikt var påvirket av Berlioz. Eksempler er konsertovertyrene til Ein Sommernachtstraum, Die Hebriden og Meeresstille und glückliche Fahrt. Disse overtyrene inneholder mange tonemalerier, men er nok i likhet med Mendelssohns symfonier heller absolutt musikk.
• Modest Musorgskij gav en bildetittel til hver av satsene i pianosuiten Bilder fra en utstilling.
• Bedřich Smetanas programsyklus Mitt fedreland inneholder blant annet en tonemalerisk beskrivelse av Moldaus utvikling fra utspring til en stor og stille flod.
• Richard Strauss fornyet sjangeren symfoniske dikt med Ein Heldenleben, Also sprach Zarathustra, Till Eulenspiegels lustige Streiche og Eine Alpensinfonie.
• Nordmannen Hjalmar Borgstrøm skrev fem symfoniske dikt for orkester.

Kilder

• Cornelia Szabó-Knotik: «Programmmusik» i Oesterreichisches Musiklexikon. Onlineutgaven, Wien 2002 ff., ISBN 3-7001-3077-5.
• Programmusikk: partitur og kritisk rapport (tysk) i Neue Mozart-Ausgabe

Litteratur

• Klaus Schneider: Lexikon Programmusik. Band 1: Stoffe und Motive. Bärenreiter, Kassel 1999, ISBN 3-7618-1431-3. bind 2: Figuren und Personen. Bärenreiter, Kassel 2000, ISBN 3-7618-1497-6.
• Bernhard Moosbauer: Antonio Vivaldi, Die Vier Jahreszeiten. Bärenreiter; 1., opplag 2010, ISBN 978-3-7618-1583-0.

Eksterne lenker

• Analyse av Vivaldis De fire årstidene, på sidene til Los Angeles Philharmonic
• Ein musikalischer Spaß: Fritt tilgjengelige noter i International Music Score Library Project.
• A Far Cry, Battaglia av Biber, 1. sats, der en eksempelvis kan høre geværskudd. youtube.com.

Noter

Denne artikkelen er en spire. Du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den.