Hopp til innhold

Napoli

Rediger lenker
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Se også Napoli (andre betydninger)
Napoli
Havna og sentrale bydeler med Vesuv i bakgrunnen

Flagg

Våpen

LandItalias flagg Italia
RegionFlagget til Campania Campania
Provins
6 oppføringer
Storbyområdet Napoli (2015–)
Provinsen Napoli (1806–2014)
Romersk Italia (–324)
praetorian prefecture of Italy (324–584)
Eksarkatet Ravenna (584–661)
Duchy of Naples (661–840)
StorbyområdeNapoli
StatusKommune
Ligger vedNapolibukten
Innbyggernavnnapoletani; partenopei
Tilstøtende kommunerArzano, Casandrino, Casavatore, Casoria, Cercola, Marano di Napoli, Melito di Napoli, Mugnano di Napoli, Portici, Pozzuoli, Quarto, San Giorgio a Cremano, San Sebastiano al Vesuvio, Volla
Postnummer80121
Retningsnummer081
Areal119,02 kvadratkilometer[1]
Befolkning913 462[2] (2023)
Bef.tetthet7 674,86 innb./kvadratkilometer
Høyde o.h.17 meter
ISTAT-nummer063049
Kart
Napoli
40°50′09″N 14°14′55″Ø
Napoli på Commons
http://www.comune.napoli.it

Napoli (tysk og historisk norsk Neapel) er den største og viktigste byen i Sør-Italia og hovedstad i Storbyområdet Napoli og regionen Campania. Byen har omtrent 1 million innbyggere og er Italias tredje største, storbyområdet har omkring 3 millioner innbyggere (i 2018).[3][4]

Området ble bebygd av greske kolonister omkring 500 f.Kr. og er en av Europas eldste byer.[5] Napoli og omland har en historie som skiller seg fra Nord-Italia.[6][7]:24 Fra 1282 til dannelsen av Italia i 1861 var Napoli hovedstad i et kongerike i Sør-Italia og Sicilia.[8] Fra omkring 1500 til omkring 1800 var Napoli en av Europas mest folkerike byer.

Universitetet i Napoli Federico II ble grunnlagt i 1224 og er et av verdens eldste, og trolig det eldste ikke-kirkelige universitet.[9][10][11][12][13] Napolis historiske sentrum er innført på UNESCOs liste over verdensarven.[5]

Geografi

[rediger | rediger kilde]

Byen ligger ved Golfo di Napoli (Napoli-bukten) og er havneby for Campania. Utenfor bukten ligger kjente reisemål som Capri, Ischia og Sorrento. Omlandet har gjort byen til en av verdens meste besøkte. Nær byen ligger vulkanen Vesuv som er den eneste aktive vulkanen på det europeiske fastlandet. Et voldsomt utbrudd i år 79 begravede byene Pompeii, Herculaneum og Stabiae. Rett vest for byen ligger det hovedsakelig undersjøiske vulkanske området Campi Flegrei som er en del av den campanianske vulkanbue.[9][10][11][12][13]

Med et areal på 118 km2 har byen relativt liten utstrekning og en folketetthet på over 8000 innbyggere/km2. Noen bydeler har en folketetthet på over 30.000. I 1971 var folketallet 1,23 millioner og i 2001 hadde tallet falt til 1 million. Etter år 2000 har den nedadgående trenden fortsatt.[4]

Klima

[rediger | rediger kilde]

Napoli har et typisk middelhavsklima med en mild og våt vinter og en varm til stekende, tørr sommer.[14] Middeltemperaturen i juli er nær 24 °C og i januar 8 °C. Somrene er ofte så tørre at vann må fraktes fra fastlandet til Capri. Milde, frostfrie vintre gjør at frostfølsomme vekster trives.[15][16] Appelsiner og sitroner dyrkes i omlandet.[14]

Det milde klimaet og den frodige og vakre Napolibukten har gjort byen til et populært feriested, helt siden de romerske keiserne ferierte der.

Måned Jan Feb Mar Apr Mai Jun Jul Aug Sep Okt Nov Des År
Normal maks. temp. °C 12 12 15 17 22 26 29 29 26 21 16 13 20
Normal min. temp. °C 4 5 6 8 12 16 18 18 16 12 8 5 11
Nedbør mm 90 80 70 70 50 30 20 30 70 130 120 110 940
Kilde: Weatherbase

Historie

[rediger | rediger kilde]

Tidlig historie

[rediger | rediger kilde]

Med økende gresk befolkning og handelsruter vestover i Middelhavet ble greske kolonier etablert langs kysten av det sørlige Italia. Pithekusai, det moderne Ischia, ble koloniserte av greske handelsfolk i år 775 f.Kr..[7]:24 Napoli ble sannsynligvis grunnlagt av greske kolonister fra Pithekusai (Ischia) rundt 8. århundre f.Kr., og var del av Magna Graecia, det er også mulig at kolonistene kom fra Cuma. Av denne grunnen ble den kalt Neapolis, «den nye byen». Den lå noen kilometer fra den antikke byen Partenope fra omkring år 800 f.Kr. (som kan ha vært fønikisk). Byens antikke gatenett er i hovedtrekk bevart i Napolis gamle sentrum.[5][7]:24[17][18] Byen var forbundet med veier til Pompei, Sorrento, Salerno (kalt Nuceria) og Reggio (kalt Rhegion). Herculaneum lå så nær Napoli at den fikk liten selvstendig betydning. Herculaneum var et populært bosted for de rike.[19]

Romertid

[rediger | rediger kilde]

Romerske styrker overvant samnittene omkring år 358 f.Kr. og erobret Napoli i år 330. Selv om den ble erobret av romerne beholdt den lenge sin greske kultur. Resten av Sør-Italia med Sicilia ble erobret av Romerriket omkring år 200. I år 90 f.Kr. ble byen fullt integrert i Romerriket. På den tiden hadde Napoli omkring 30.000 innbyggere og var en storby. Velstående romere, inkludert senatorer og keisere, etablerte feriehus i Napoli med omland og de fant restene av gresk kultur spesielt attraktivt. Gresk språk ble brukt i flere hundre år etter romersk erobring.[12][6][18][20] Napoli spilte en viktig rolle i overføring av gresk kultur til romerne.[5]

Katakomber hugget ut i vulkansk tuff, San Gennaro nord i byen.

Vulkanen Vesuv, like ved byen, hadde i år 79 et voldsomt utbrudd som på kort tid begravde byene Pompeii, Herculaneum og Stabiae. Utgravingene dokumenterer hvordan folk levde på den tiden. Mange gjenstander er utstilt på Napoli arkeologiske museum (etablert 1738), et av de viktigste museer i Italia[14][12] og omtales også som et av de viktigste museene i verden.[21]

Romulus Augustulus, den siste antikke romerske keiser, ble innesperret i Napoli, etter at han var blitt avsatt i 476 e.Kr. Østromerriket erobret Sør-Italia med Napoli og holdt området i et par hundre år. På 700-tallet ble Sør-Italia administrativt fragmentert med bysantisk (østromersk), lombardisk og arabisk dominans.[7]:27 På slutten av 400-tallet kom Napoli under østgotersk kontroll og ble i år 536 gjenerobret av den bysantiske keiser Justinians hær.[22]

Middelalder

[rediger | rediger kilde]

Basil fra Bysants gjorde byen uavhengig av Konstantinopel og etablert et hertugdømme som varte fra 763 til 1139.[18] Hertugen av Napoli, i utgangspunktet en bysantisk fyrske, erklærte i 763 Napoli uavhengig av Konstantinopel, etter at Eksarkatet Ravenna gikk i oppløsning i 751. Biskopene i Napoli begynte å forholde seg til Roma og ikke Konstantinopel, blant annet var liturgien romersk og prestene reiste på studier i Roma. Mange innbyggere behersket gresk og hadde greske navn, men kommuniserte i praksis på latin. På 800-tallet valgte Napoli sin egen hertug uten å rådføre seg med bysantinske styresmakter og hadde sine egne mynter. Langobardene (Hertugdømmet Benevento) hadde dominert det sørlige Italia fra slutten av 500-tallet og presset stadig mot Napolis grenser, og i denne situasjonen søkte Napoli beskyttelse hos Bysants.[6]:755[7]:27

Da Sicilia kom under arabisk kontroll omkring 830 søkte Napoli bistand fra arabiske leiesoldater. Napoli dro fordel av tiltagende uro og fragmentering på den italienske halvøyen på 800-tallet. Napoli hadde god kontakt med den arabiske verden hvor handelen økte. Flere kirker ble bygget i byen og eldre kirker ble utsmykket. Napoli var i praksis selvstyrt, men tilknyttet Konstantinopel blant annet ved at bysantinske manuskripter ble innført og oversatt. Eliten i Napoli var stolte av å beherske både gresk og latin. Athanasisus II (død 898), biskop og hertug av Napoli, var en fremstående leder i Napoli på 800-tallet. Athanasisus lovet først å kaste ut alle arabere fra byen, men viste seg å ha et enda bedre forhold til araberne enn forgjengeren og han ignorerte åpenlyst pavens ekskommunikasjon. På 900-tallet var Amalfi ikke lenger underlagt Napoli og dominerte handel med den arabiske verden. Konflikten mellom Capua/Benevento og Salerno ble avsluttet og disse områdene blomstret på bekostning av Napoli. Langobardene ga samtidig opp forsøket på å ta kontroll over Napoli. Konfliktene mellom de tyske keiserne Otto I og Otto II og det bysantiske riket om kontroll over Sør-Italia berørte i liten grad Napoli.[6]:755-756

Tidlig på 1000-tallet ble normanniske leiesoldater engasjert både av langobardene og av det bysantinske riket. Også Napoli engasjerte normanniske leiesoldater og hertugen ga den befestede byen Aversa i bytte mot militær bistand. Etter dette begynte normannere å kreve stadig mer land og innen 1080 hadde normannere tatt kontroll over Salerno, Calabria og Puglia (bare Napoli og Amalfi beholdt selvstendigheten). I 1130 fikk normannerkongen Roger II pavens støtte i sitt krav på hele Sør-Italia.[6]:756

Året 1139 falt Napoli i normannernes hender da byen ble erobret av Roger II av Sicilia, og byen ble en del av det da normanniske Kongedømmet Sicilia.[18] Kongene residerte på den tiden i Palermo eller Barletta i Puglia. Fredrik II begynte å bruke Napoli som residens. I 1266 ble kongedømmet Sicilia av paven gitt til Karl I av Anjou. Karl tok med seg franske tjenestemenn til Napoli som da fikk en fransk biskop, franske dommere og andre franske tjenestemenn. Fransk språk ble brukt i kanselliet selv om latin fortsatt dominerte. Den franske arkitekten Pierre d'Angicourt ble engasjert på en del av Karls store byggearbeider. De tidlige angevinske borgene viser tydelig fransk innflytelse og alle ny kirker var i gotisk stil. Fransk språk etterlot få spor i Napolis språk. Etter tapet av Sicilia i Den sicilianske vesper (1285) begynte de angevinske kongene å styre fra Napoli med residens i Castel Nuovo. Krigen nådde Napoli-bukten i 1287, men berørte ikke selve byen Napoli. Pave Celestin V abdiserte i 1294 mens han var på besøk hos Karl II i Castel Nuovo.[23][24]:197 [6]:758

Kongedømmet Napoli

[rediger | rediger kilde]
Kongedømmet Napolis grenser i 1494, med Kirkestaten som nabo i nord

I 1284 ble kongedømmet som følge av krigen den sicilianske vesper delt i to deler, som begge gjorde krav på benevnelsen kongedømmet Sicilia, med Napoli under betegnelsen Kongedømmet Napoli. Kongen residerte da i Napoli noe som under Karl II og Robert stimulerte byens økonomi. Handel i regi av kjøpmenn fra Firenze og Genova bragte også velstand til byen. Jordskjelv i 1343 og 1349 og svartedauden i 1348 satte byen kraftig tilbake. Birgitta av Vadstena besøkte Napoli i Johanna Is regjeringstid og ble forferdet over umoralen og hedonismen i byen.[6]:758 I 1442 ble Napoli og Sicilia slått sammen under Alfonso V av Aragon. På 1400-tallet var Napoli en av fem bystater som dominerte Italia, de andre var Milano, Venezia, Firenze og Pavestaten.[25]

De to delene forble adskilt frem til 1816, da de ble samlet under navnet Kongeriket De to sicilier. I 1860 gikk Kongeriket De to sicilier i oppløsning, og byen ble en del av kongedømmet Italia.[26]

Etter slaget ved Garigliano i 1503 tok Castilla og Aragon kontroll over Napoli.[27] Spansk herredømme over Napoli tok slutt med Den spanske arvefølgekrigen i 1714; mens Huset Bourbon inntok tronen i 1734. Under Bourbon ble Napoli kjent for det enorme og lukseriøse kongepalass og for sitt operahus. Napoli hadde på denne tiden omkring 300.000 innbyggere og var den nest største byen i Europa.[25]

I Napoli finnes San Carlo, det eldste operahuset i verden som fremdeles er i drift. Det ble åpnet 4. november 1737.

Barn henger klær til tørk i ruinene etter kampene om Napoli, 1943.
Foto: Wayne Miller, juli 1944. U.S. Navy

I 1799 ble byen inntatt av franske styrker og Republikken Napoli ble erklært, republikken falt sammen noen måneder da franske styrker trakk seg tilbake og den britiske marinen under Nelson angrep. Napoli ble i 1806 erobret av Napoleon som kontrollerte området til 1815. I 1806 satte Napoleon inn broren Joseph Bonaparte som konge, han ble i 1808 erstattet av Joachim Murat. Napoleon selv var aldri i byen som var den fjerneste delen av keiserriket. Napoleon erobret aldri Sicilia der britiske styrker støttet Bourbon-dynastiet.[28]

Ifølge tradisjonen er Napoli opprinnelsessted for den italienske matretten pizza.

Moderne Italia

[rediger | rediger kilde]

Giuseppe Garibaldi og hans styrke gikk 11. mai 1860 i land på Sicilia og ved slutten av juli var Messina inntatt. Garibaldi krysset stredet og kom med tog 7. september til Napoli, der bourbonkongen Frans II fremdeles holdt stand. Frans II flyktet fra byen dagen før Garibaldi red inn. I mars 1861 ble kongedømmet Italia proklamert. I årene 1860-1864 var det stadig væpnede forsøk på å holde Napoli utenfor den italienske statsdannelsen. Tapet av status som hovedstad innledet en nedgangsperiode for Napoli. Det nye kongedømmet hadde tyngdepunkt i Firenze og deretter i Roma. Undertrykking fra sentralregjeringen kombinert med lang tids lovløshet styrket den lokale mafiaen i Napoli, kalt camorra. Fra 1880 til 1914 utvandret 2,5 millioner av Sør-Italias innbyggere, hovedsakelig til USA.[15][25][7]:32

Etter Italias samling økte folketallet i byen med 26 % til 1900. Torinos folketall økte i samme periode med 63 %, mens Milano doblet folketallet til 491.000 innbyggere. I 1884 hadde Napoli nær 500.000 innbyggere innenfor 8 km2 og var da Italias største by, foran Milano med 324.000 innbyggere og Roma med 300.000. Napoli hadde på den tiden befolkningstetthet på 64.000 personer/km2, sammenlignet med 34.000 i Torino og 13.000 i London. De sentrale, lavtliggende bydelene hadde en befolkningstetthet på 130.000 personer/km2 (det vil si at hver innbygger i gjennomsnitt hadde 8 m2 til rådighet). Turistene unngikk byen, som hadde rykte for dårlig sanitære forhold og vond lukt. Byen hadde på den tiden markert høyere dødstall enn andre europeiske storbyer. Napoli ble hardt rammet av flere kolerautbrudd i siste halvdel av 1800-tallet.[29]

Andre verdenskrig

[rediger | rediger kilde]

Under andre verdenskrig ble Napoli utsatt for kraftig bombing av allierte styrker 1. oktober 1943, da allierte styrker inntok byen. Tyske styrker ødela deler av byen før de trakk seg tilbake. Særlig havneområdet ble ødelagt av krigshandlingene og bybildet ble vesentlig forandret ved gjenoppbyggingen. De tyske styrkene minela havnen før de trakk seg tilbake og senket skip i havnen. Kaier, kraner og kraftverk ble sprengt. De tyske styrkene plasserte tidsinnstilte sprengladninger rundt omkring i byen, noen med flere dagers forsinkelse. Bakgrunnen var alliert landgang i Italia (ved Salerno like sør for Napoli) og statskuppet mot Mussolini i september 1943.[12][30] Fire dager før allierte inntok byen gjorde innbyggerne opprør mot de tyske styrkene (Quattro Giornate di Napoli).[31] Opprøret medvirket til at de tyske styrkene trakk seg ut av byene raskere enn planlagt.[32] Omkring 20.000 innbyggere døde i forbindelse med at allierte inntok byen.[7]:32

I etterkrigsårene nøt Nord-Italia av solid økonomisk vekst, mens Napoli og Sør-Italia sakket relativt akterut. I 1994 ble toppmøtet G7 avholdt i byen.[7]:32

Folketall

[rediger | rediger kilde]

Omkring år 1050 hadde Napoli anslagsvis 30 000 innbyggere og var betydelig mindre enn Europas største byer Palermo med 150 000-350 000 innbyggere og Córdoba (under kalifatet) med opp kanskje så mye som 450 000 innbyggere. I år 1290 hadde byen omkring 40.000 innbyggere og vokste til 60.000 i Roberts regjeringstid.[6]:755-756[33] I middelalderen hadde Napoli over 100 000 innbyggere og var en av Europas største byer. Nord for Alpene var London og Paris de eneste byene som var i nærheten av denne størrelsen. De største hansabyene kan vært på rundt 20.000 innbyggere. Omkring år 1650 hadde Napoli om lag 300.000 innbyggere og var på størrelse med London og Konstantinopel. Ved år 1700 var Napoli forbigått av London og Paris, mens Roma og Venezia var mindre med opp mot 150.000 innbyggere. Omkring år 1800 var Napoli fortsatt Europas tredje største by med rundt 430 000 innbyggere, bak Paris (over ½ million) og London (nesten 1 million).[13][33][34] Ved år 1500 var Napoli Europas nest største by med 125.000 innbyggere, bare forbigått av Paris med 225.000. Milano og Venezia var neste på listen med omkring 100.000 hver.[33] På 1700-tallet hadde Napoli over 300.000 innbyggere og var en av de største byene i Italia. På 1700-tallet ble havnen modernisert og Napoli ble en viktig havneby på linje med Genova og Venezia. De bourbonske kongene satte i gang flere byggearbeider blant annet det storslagne slottet i Caserta (italiensk: Reggia di Caserta) modellert etter Versailles.[35]

Kultur

[rediger | rediger kilde]
Palazzo Reale di Napoli ble anlagt barokk/nyklassisk stil i 1734 og brukt av Bourbon-dynastiet. Huser blant annet Biblioteca Nazionale.[36]
Napolis katedral også kjent som Cattedrale di San Gennaro oppført rundt 1300 (fasaden er for det meste fra 1800-tallet).[37]

Napoli er sammen med Roma, Venezia, Firenze og Palermo blant Italias store kunstbyer.[35] Byen spilte en betydelig rolle innenfor bildekunst i renessansen og barokken, og innenfor kirkemusikk og opera på 1700-tallet.[12] Bourbon-kongen Karl støttet utgravinger i Herculaneum fra 1738. I 1748 begynte utgravinger i Pompeii. Den engelske diplomaten William Hamilton avdekket greske gjenstander nær Napoli fra 1760.[38] Filosofen Giambattista Vico var født og virket i Napoli i opplysningstiden. Pietro Metastasio arbeidet i Napoli på 1700-tallet og ble særlig kjent for tekster skrevet for å bli fremført til musikk.[39] Verdens første konservatorium (musikkskole) ble etablert i Napoli i 1537. Innenfor musikken er «den napolitanske skole» en rekke komponister som virket i Napoli på 1600-1700-tallet, særlig knyttet til byens kjente konservatorier og de tre operahusene Teatro della Pace, Teatro Nuovo og Teatro San Carlo. Alessandro Scarlatti og Francesco Durante er blant de sentrale komponister fra denne epoken.[40] Scarlatti regnes som grunnlegger av Den napolitanske skole.[16]

På en liten øy vest for havnen ligger festningen Castel dell'Ovo 1100-tallet (øyen er knyttet til fastlandet ved Santa Lucia-området) og på platået i vest Castel Sant' Elmo fra 1300-tallet. Byen har omkring 500 kirker, blant annet San Gennaro (Napolis katedral) og San Domenico Maggiore fra rundt år 1300, Santa Chiara (barokk) fra 1300-tallet og Monte Oliveto fra renessansen. Santa Chiara og Monte Oliveto fikk store skader under andre verdenskrig.[12]

Universitetet

[rediger | rediger kilde]

Fredrik II av Hohenstaufen grunnla i 1224 universitetet i Napoli. Dette var det første universitetet som ble planmessig etablert med et eget grunnlagsdokument. Da dominikanerne forlot byen i 1234 gikk det nedover med universitetet. Under Karl I ble driften av universitetet styrket, men var i stor grad begrenset til juridiske studier - medisin ble undervist Salerno mens teologi og kunst ble undervist av kirkens organisasjoner. Universitet var direkte underlagt kongen og hadde liten frihet.[6]:759

Mat

[rediger | rediger kilde]
Pizza Margherita
Sette opere di Misericordia fra Caravaggios periode i Napoli, er fortsatt i kirken Pio Monte della Misericordia i Napoli sentrum.

Napolitanske mattradisjoner bruker lokale ingredienser som er lett å få tak i. Av typiske matretter og produkter fra Napoli finner vi pizza, mozzarella, spaghetti, sfogliatelle, casatiello, tortano, struffoli, pastiera, babà og mange flere. Av napolitansk vin og brennevin finner vi Lacryma Christi, rød og hvit Vesuvio-vin og limoncello.

Napoli blir tradisjonelt regnet som hjemstedet til pizzaen. Det er omstridt hvor pizza og pasta har sitt egentlige opphav, men noen varianter eller oppskrifter skriver seg trolig fra Napoli. De to klassiske napolitanske pizzaene er pizza marinara med tomat, hvitløk, oregano, fersk olivenolje og vanligvis basilikum og Pizza Margherita med tomat, basilikum og mozarella.[7]:20 Margherita er oppkalt etter Dronning Margherita som fikk servert retten da hun besøkte byen i 1889. La vera pizza («ekte pizza») blir bakt i en vedfyrt steinovn. Det finns et sertifiseringsorgan som reiser rundt til pizzasteder i verden for å godkjenne at de lager ekte napolitansk pizza.

Pizzelle fritte eller montanare er en variant av pizza der man lager små, stekte biter av pizzadeig med tomatsaus og parmesanost oppå. Pasticcio di Carnevale er pasta som er bakt i ovn med tomatsaus, ricotta og mozzarellaost, små kjøttboller, og noen ganger med pølse og kokt egg.

For påsken er casatiello en spesialitet i Napoli. Det er en rund, salt kake med salami inni og hele egg på toppen. Aubergine blir mye brukt i napolitansk matlaging, og blir enten stekt, grillet eller spist som en grønnsak ved siden av hovedretten. Parmigiana di melanzane er et bakverk med lag av stekte auberginer (ofte dekket med egg og mel) og som oftest med mozarella, tomatsaus og parmesan. En annen karakteristisk grønnsak i napolitansk matlaging er friarielli, en slags liten brokkoli, stekt i lag med olivenolje, hvitløk, salt og chili.

Napoli har også flere unike kaker, og de mest kjente av dem er babà, choux (skrives sciù i Napoli) og Pastiera. Andre typiske bakverk er Sfogliatella (riccia eller frolla). Napoli er også kjent for iskremen sin.

Arkitektur og kunst

[rediger | rediger kilde]
Castel Nuovo (påbegynt 1279) i havneområdet. Borgen er oppført i fransk gotikk som delvis er overskygget av tilføyelser i Aragon-stil. Det var kongelig residens fra 1281.[6]:759

Under den nordlige delen av byen er det en mengde katakomber hugget ut hovedsakelig i tuff eller annet mykt materiale i grunnen.[14][41][42] Det er hovedsakelig Napoli og Roma som har katakomber i Italia. St Gennaro i Capodimonte-området er fra 100-tallet og er den største. Andre katakomber er St Gaudioso (under kirken St Maria della Sanita) fra 400-tallet, St Efebo og St Severo. Katakombene i Napoli er bredere og åpnere enn de lange, smale galleriene som er typisk i Roma. Katakombene i Napoli er til dels utformet som katakomber på Malta og Sicilia. Katakombene er delvis dekorert med mosaikk og malerier som blant annet fremstiller Napolis tidlige biskoper.[43] Katakomber ble brukt som gravkammer særlig for kristne martyrer. Katakomber har også vært brukt av jøder og før-kristne religioner. Rundt år 500 ble levningene etter martyrer og helgener flyttet til kirker i byen og katakombene fikk mindre betydning.[41]

Byen har omkring 500 kirker.[12] Bortsett fra gatenettet i sentrum er lite bevart av Napolis greske fortid. Gatenett fra 1500-tallet i «de spanske kvartaler» (italiensk: Quartieri Spagnoli) er bevart. Det arkeologiske museet i Napoli har mange gjenstander fra greske steder i omlandet. Museet i Napoli har et stort antall gjenstander fra romersk periode, særlig gjenstander Pompeii og Herculaneum. Tidlig kristen kunst finnes særlig i katakombene i San Gennaro og baptisterium ved Duomo di Napoli med mosaikk fra 400-500-tallet. De angevinske kongene bragte gotikken til Napoli blant annet i form av katedralen (Duomo di Napoli, Cattedrale di Santa Maria Assunta or Cattedrale di San Gennaro, påbegynt 1294), San Lorenzo Maggiore og Castel Nuovo. Katedralen er monumental og måler 100 meter innvendig, skipet er 14 meter under taket og 45 meter bredt. Under Karl II fikk gatene fast dekke. Renessansen var mindre produktiv i Napoli og Sør-Italia enn lengre nord. Caravaggio oppholdt seg en periode i Napoli etter å har rømt fra Roma. Freskomaleren Giovanni Lanfranco var 12 år i Napoli der han blant annet arbeidet i Gesù Nuovo (jesuittkirken).[5][6]:759[7]:34-38[43][44]

Innenfor malerkunsten ble Napoliskolen inspirert av Caravaggio og grunnlagt av spanske Jusepe de Ribera. Senere mestre i skolen var Francesco Solimena og Andrea Vaccaro på 1600-tallet og Ferdinand Sanfelice på 1700-tallet.[15] Giuseppe Sanmartino (1720-1793) var en av barokkens ledende skulptører og kjent særlig for Cristo velato (Kristus under slør) i Cappella Sansevero.[7]:38

Bourbon-dynastiet fra 1734 tok med seg nye impulser til Napoli blant annet nyklassisk arkitektur. Blant annet ble Ferdinando Fuga (1699-1782) hentet fra Roma for å bygge Albergo dei Poveri og Luigi Vanvitelli (1700-1773) som fikk i oppdrag å reise det enorme slottet i Caserta (på UNESCOs verdensarvliste fra 1997). Bourbonene fikk også reist Teatro di San Carlo (1737). San Francesco di Paola (1817) etterlignet Pantheon i Roma. Den nyklassiske perioden ble også stimulert av avdekkingen av Pompeii.[7]:38-39

Pierre-Jacques Volaire: Utbrudd fra Vesuv (1782).

Den norske maleren J.C. Dahl oppholdt seg i og rundt Napoli rundt 1820. Den franske maleren Pierre-Jacques Volaire (1729-1790) oppholdt seg i flere tiår i Napoli og spesialiserte seg på fremstillinger av Vesuv.[45]

Sport

[rediger | rediger kilde]

Fotballklubben SSC Napoli kommer fra Napoli, og hadde sin storhetstid på slutten av 80-tallet og begynnelsen av 1990-tallet, da Maradona herjet som verst. SSC Napoli spiller i Serie A (Det øverste nivået i Italia).
Laget spiller sine hjemmekamper på Stadio San Paolo. Napoli har vunnet serien tre ganger (1987,1990 og 2023), cupen 3 ganger (1962, 1976 og 1987) og UEFA-cupen én gang (1989).

Maradona ble i 2017 utnevnt til æresborger av Napoli.[46]

Film

[rediger | rediger kilde]

Sophia Loren vokste opp i utkanten av byen og brøt gjennom med Hver dag er en festdag (original tittel: L'Oro di Napoli - «Napolis gull»; 1954) som er en hyllest til byen. I 1960 spilte hun blant annet i Det begynte i Napoli (1960).[47] Gomorrah (2008) som omhandler den lokale mafiaen er spilt inn med napolitansk tale.[48][49][50]

Verdensarvsted

[rediger | rediger kilde]
Napolis historiske sentrum
   UNESCOs verdensarv   
InnskrevetVed UNESCOs 19. sesjon i 1995 som det 726. verdensarvsted
ReferanseUNESCO nr. 726
Posillipo med Palazzo Donn'Anna (til venstre) langt vest i Napoli ligger innenfor området utpekt av UNESCO. Vesuv til høyre, borgen i sjøen er Castell dell'Ovo, i bakgrunnen midt bildet Santa Lucia og sentrum. Maleri av Caspar van Wittel, omkring 1701.

Napolis historiske sentrum ble innført på UNESCOs liste over verdensarven i 1995. Området oppført på listen dekker 10 210dekar. UNESCO-området ble i 2011 litt utvidet blant annet for å inkludere vernede arkeologiske områder. Området strekker seg langs sjøen fra Marechiaro i vest via Posillipo til Chiaia (et område som ble utviklet av de spanske herskerne på 1500-tallet). Østover fra Chiaia omfattes Santa Lucia og områder lenger fra sjøen og østover til Corso Giuseppe Garibaldi. Med unntak av Castel Nuovo og Palazzo Reale er ikke havnen omfattet. Lengst fra sjøen er den store parken Bosco di Capodimonte inkludert. UNESCO beskriver området som sårbart på grunn av generelt manglende vedlikehold i byen. Innføring på listen ble begrunnet med at en rekke kulturer har satt preg på byen i løpet av dens lange og rike historie. Ifølge UNESCO gjør dette stedet unikt. Byens sentrum omfatter blant annet betydelige monumenter som Basilica di Santa Chiara og Castel Nuovo. Chiesa di San Giorgio Maggiore og Basilica di San Giovanni Maggiore har rester av bygg fra 300-400-tallet. Gatenett fra gresk, romersk og spansk periode er bevart. Det brukes fortsatt tradisjonelle byggemetoder med lokal stein som tuff, hvit marmor og vulkansk piperno, og disse benyttes i restaureringsprosjektene.[5][51]

Naples is one of the most ancient cities in Europe, whose contemporary urban fabric preserves the elements of its long and eventful history. The rectangular grid layout of the ancient Greek foundation of Neapolis is still discernible and has indeed continued to provide the basic form for the present-day urban fabric of the Historic Centre of Naples, one of the foremost Mediterranean port cities. From the Middle Ages to the 18th century, Naples was a focal point in terms of art and architecture, expressed in its ancient forts, the royal ensembles such as the Royal Palace of 1600, and the palaces and churches sponsored by the noble families.

UNESCO[5]

Økonomi

[rediger | rediger kilde]

Napoli har blant annet skipsverft, tekstil-/lærindustri (blant annet hansker), kjemisk industri og metallindustri.[14] Byen er en av Italias viktigste fiskerihavner. Napoli med omland har i moderne tid vært blant de fattigste områdene i Italia.[52] Tradisjonelt har det byen blitt fremstilt mye kunsthåndverk, inkludert suvernirer. Napoli er havneby for Campania blant annet med den fruktbare Campania-sletten med utførsel av jordbruks- og industriprodukter. Havnen tar i mot olje, treverk og andre råvarer til industrien. Napoli havn hadde på 1900-tallet stor passasjertrafikk med skipsforbindelser blant annet til Sør-Amerika og Frankrike.[12] Napoli var på 1900-tallet en av de fattigste og tettest befolkede og hadde noen av de mest forslummede områdene i Vest-Europa. Napolibukten med Sorrento-halvøya samt øyene Ischia og Capri utenfor har lenge vært populære turistmål, til dels siden Romertiden.[25] Den vulkanske jorden er svært fruktbar.[15] Napolibukten har en god naturlig havn på en kyststripe som ellers er vanskelig.[16]

Kjente innbyggere

[rediger | rediger kilde]
Sophia Loren ble i 2016 æresborger av Napoli. Hun vokste opp i utkanten av byen og brøt gjennom med Hver dag er en festdag(orig. L'Oro di Napoli).[53]

Bilder

[rediger | rediger kilde]
  • Spaccanapoli
    Spaccanapoli
  • Castel Nuovo
    Castel Nuovo
  • Havnen
    Havnen
  • Napoli Sentrum
    Napoli Sentrum
  • Corso Vittorio Emanuele
    Corso Vittorio Emanuele
  • Piazza San Gaetano
    Piazza San Gaetano
  • Castel Dell Ovo
    Castel Dell Ovo
  • «Cristo velato» (1753), detalj, av Giuseppe Sanmartino.
    «Cristo velato» (1753), detalj, av Giuseppe Sanmartino.
Utsikt over Napolibukten, Vesuv i bakgrunnen.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ «Superficie di Comuni Province e Regioni italiane al 9 ottobre 2011». Istituto nazionale di statistica. Besøkt 16. mars 2019. 
  2. ^ https://demo.istat.it/?l=it.
  3. ^ Lima, Geir (6. februar 2020). «Napoli». Store norske leksikon. Besøkt 2. september 2020. 
  4. ^ a b Mazzeo, Giuseppe (1. desember 2009). «Naples». Cities. 6. 26: 363–376. ISSN 0264-2751. doi:10.1016/j.cities.2009.06.001. Besøkt 14. august 2023. 
  5. ^ a b c d e f g «Historic Centre of Naples». UNESCO World Heritage Centre (på engelsk). UNESCO. Besøkt 30. august 2019. «From the Neapolis founded by Greek settlers in 470 B.C. to the city of today, Naples has retained the imprint of the successive cultures that emerged in Europe and the Mediterranean basin. This makes it a unique site, with a wealth of outstanding monuments such as the Church of Santa Chiara and the Castel Nuovo.» 
  6. ^ a b c d e f g h i j k Kleinhenz, Christopher (2017). Medieval Italy: An Encyclopedia. Routledge. 
  7. ^ a b c d e f g h i j k l Naples and Southern Italy. National Geographic, Washington DC, 2011.
  8. ^ Hansen, Leif Sverre (1997). Kosmos 8: geografi, historie, samfunnskunnskap. [Kristiansand]: Nortext. ISBN 8291797021. 
  9. ^ a b Axelsen, Bjørn (31. juli 2019). «Vesuv». Store norske leksikon. Besøkt 2. september 2020. 
  10. ^ a b «One of World's Most Dangerous Supervolcanoes Is Rumbling». National Geographic News. 22. desember 2016. Besøkt 22. august 2019. 
  11. ^ a b Lima, Geir (12. september 2018). «Napoli». Store norske leksikon (på norsk). Besøkt 22. august 2019. 
  12. ^ a b c d e f g h i Aschehougs konversasjonsleksikon. Oslo. 1959. s. 880. 
  13. ^ a b c Imsen, Steinar (1984). Senmiddelalderen: emner fra Europas historie 1300-1550. Oslo: Cappelen. ISBN 8202090903. 
  14. ^ a b c d e Jenshus, Gunnar (1972). Geografi 5 for 5. klasse i grunnskolen. Oslo: Damm. ISBN 8251774233. 
  15. ^ a b c d Italia: Italia, Vatikanstaten, San Marino. Oslo: Det beste. 1996. ISBN 8270102938. 
  16. ^ a b c Qvamme, Børre (1955). Italia - solskinnets land. Oslo: Aschehoug. 
  17. ^ Corti, Egon Caesar (1965). Byene som Vesuv begravde: Pompejis og Herculaneums skjebne. Oslo: Aschehoug. 
  18. ^ a b c d Faiella, P. (2007). Naples. Firenze: Bonechi. 
  19. ^ Corti, Egon Caesar (1965). Byene som Vesuv begravde: Pompejis og Herculaneums skjebne. Oslo: Aschehoug. 
  20. ^ «Naples - History». Encyclopedia Britannica (på engelsk). Besøkt 29. august 2019. 
  21. ^ Italia. Oslo: Gyldendal fakta. 1999. ISBN 8205255288. 
  22. ^ «Napoli – historie». Store norske leksikon. 24. februar 2017. Besøkt 2. september 2020. 
  23. ^ https://snl.no/Karl_av_Anjou
  24. ^ Astartita, Tommaso (2013). A Companion to Early Modern Naples. Leiden: Brill. 
  25. ^ a b c d Italia. Oslo: Gyldendal. 1986. ISBN 8205150192. 
  26. ^ Hansen, Leif Sverre (1997). Kosmos 8: geografi, historie, samfunnskunnskap. [Kristiansand]: Nortext. ISBN 8291797013. 
  27. ^ Kinder, Hermann (1991). Universitetsforlagets atlas: verdenshistorie. Oslo: Universitetsforl. ISBN 8200211916. 
  28. ^ Davis, J. A. (2006). Naples and Napoleon: Southern Italy and the European Revolutions, 1780-1860. Oxford University Press.
  29. ^ Snowden, F. M. (2002). Naples in the Time of Cholera, 1884-1911. Cambridge University Press.
  30. ^ Hoyt, E. P. (2002). Backwater war: the Allied campaign in Italy, 1943-1945. Greenwood Publishing Group.
  31. ^ «Quattro Giornate, la storia dimenticata dei femminielli che fecero la Resistenza». l'Espresso (på italiensk). 27. september 2017. Besøkt 22. august 2019. 
  32. ^ Pugliese, S. G. (Ed.). (2004). Fascism, Anti-fascism, and the Resistance in Italy: 1919 to the Present. Rowman & Littlefield Publishers.
  33. ^ a b c De Long, J.B., & Shleifer, A. (1993): «Princes and merchants: European city growth before the industrial revolution», The Journal of Law and Economics, 36(2), s. 671-677
  34. ^ Scheidel, W. (2004). Human mobility in Roman Italy, I: the free population. The Journal of Roman Studies, 94, 1-26. Kommentar: Scheidel oppgir 200.000 innbyggere.
  35. ^ a b Et blikk på Italia. Oslo: Det italienske kulturinstitutt. 1998. ISBN 8299473209. 
  36. ^ Italia. Oslo: Gyldendal fakta. 1999. ISBN 8205255288. 
  37. ^ Italia. Oslo: Gyldendal fakta. 1999. ISBN 8205255288. 
  38. ^ Höcker, Christoph (1997). Romerriket. Oslo: Cappelen. ISBN 8202169984. 
  39. ^ Verdens litteraturhistorie. Oslo: Cappelen. 1972. ISBN 8202026741. 
  40. ^ Gurvin, Olav (1959). Musikkleksikon. Oslo: Dreyer. 
  41. ^ a b Iannace, G., Trematerra, A., & Qandil, A. (2014). The acoustics of the Catacombs. Archives of Acoustics, 39(4), 583-590.
  42. ^ «Global Digital Heritage - Resource Report». globaldigitalheritage.it. Arkivert fra originalen 15. april 2021. Besøkt 2. september 2020. 
  43. ^ a b Hourihane, C. (Ed.). (2012). The Grove encyclopedia of medieval art and architecture (Vol. 2). Oxford University Press.
  44. ^ L'Orange, H.P. (1958). Mosaikk: fra antikk til middelalder. Oslo: Dreyer. 
  45. ^ Norges kunsthistorie. Oslo: Gyldendal. 1981. ISBN 8205122644. 
  46. ^ «Maradona returns to Napoli to be legitimised as city's favourite son». The Independent (på engelsk). 7. juli 2017. Besøkt 29. august 2019. «The Argentine came back to the city to be made an honorary citizen 33 years to the day he was unveiled» 
  47. ^ https://filmfront.no/utgivelse/22330/det-begynte-i-napoli
  48. ^ Rees, Jasper (10. mai 2016). «Gomorrah, series 1, Sky Atlantic, review: 'ugly, in a good way'». The Telegraph (på engelsk). ISSN 0307-1235. Besøkt 31. august 2019. 
  49. ^ http://news.bbc.co.uk/2/hi/entertainment/7827949.stm
  50. ^ Lane, Anthony (16. februar 2009). «Gritty Cities». New Yorker (på engelsk). ISSN 0028-792X. Besøkt 31. august 2019. «(some Italian audiences required subtitles for “Gomorrah,” so parochial is the Neapolitan dialect)» 
  51. ^ Calcaterra, Domenico; Cappelletti, Piergiulio; Langella, Alessio; Morra, Vincenzo; Colella, Abner; de Gennaro, Roberto (1. desember 2000). «The building stones of the ancient centre of Naples (Italy): Piperno from Campi Flegrei. A contribution to the knowledge of a long-time-used stone». Journal of Cultural Heritage. 4. 1: 415–427. ISSN 1296-2074. doi:10.1016/S1296-2074(00)01097-9. Besøkt 31. august 2019. «Piperno, a Late Quaternary magmatic rock cropping out on the eastern side of the Campi Flegrei (Italy), is probably the most important building stone of Naples, used over a time-span from at least the Roman age until the beginning of the 20th century. Despite its wide diffusion in the monumental architecture of Naples, very little is known about this rock, as regards its technical features, as well as the geological aspects. … Main mineralogical, petrographical and engineering–geological properties are presented here for the first time, with specific reference to two sampling areas, located at Pianura and Soccavo, in the western sector of the Neapolitan urban area. As far as many of its physico–mechanical features are concerned, Piperno extends over a wide range of values, which allow different varieties of the rock to be identified.» 
  52. ^ Stubhaug, Oddvin (1979). Europa ved Middelhavet. Oslo: Aschehoug. ISBN 8203081681. 
  53. ^ «Sophia Loren becomes honorary citizen of Naples». The Seattle Times (på engelsk). 9. juli 2016. Besøkt 29. august 2019. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Napoli&oldid=24452280»