Hopp til innhold

Minoisk kultur

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Sideversjon per 7. aug. 2023 kl. 23:12 av InternetArchiveBot (diskusjon | bidrag) (Redder 1 kilde(r) og merker 0 som død(e).) #IABot (v2.0.9.5)
(diff) ← Eldre sideversjon | Nåværende sideversjon (diff) | Nyere sideversjon → (diff)
Fra palasset på Knossos utenfor byen Heraklion på Kreta. Små partier av den utgravde ruinen er bygd opp med søyler og tak.

Minoisk kultur var en egeisk bronsealdersivilisasjon på øya Kreta og på andre øyer i Egeerhavet som blomstret i tiden 2600 til 1600 f.Kr. før en sen periode med nedgang og som til sist endte rundt 1100 f.Kr. Den gikk forut den mykenske kultur på det greske fastlandet.[1] Minoisk kultur ble gjenoppdaget på begynnelsen av 1900-tallet gjennom arbeidet til den britiske arkeologen Arthur Evans. Den har blitt beskrevet som den eldste av sitt slag i Europa,[2] og hvor historikeren Will Durant kalte minoerne for «den første forbindelsen i den europeiske kjeden.»[3]

Betegnelsen «minoisk», som refererer til den mytiske kong Minos, opprinnelig beskrevet i keramikk for perioden. Minos var i gresk mytologi knyttet til labyrinten og Minotauros, som Evans identifiserte med stedet Knossos, den fremste minoiske palassbyen. I henhold til Homer hadde Kreta en gang 90 byer.[4]

Minoisk sivilisasjon frambrakte en desentralisert kultur basert på overfloden av øyas naturlige ressurser, og omfattende handelsaktivitet. Selv om øya i dag er fullstendig avskoget, var tømmer i oldtiden en av de naturlige ressursene som ble utnyttet kommersielt og eksportert. Minoerne utviklet sjøfart og mange århundrer levde de i omfattende kontakt med andre sivilvisjoner.[5] I den minoiske perioden var det handel mellom Kreta og bosetninger i Egeerhavet og østlige Middelhavet, særskilt Midtøsten. Gjennom deres handelsfolk og kunstnere nådde minoisk kulturinnflytelse utenfor Kreta og til Kykladene, Det gamle rike i Egypt, kobberindustrien på Kypros, Kanaan og kysten av Levanten, og i Anatolia. En del av de beste kunstverkene er bevart i byen Akrotiri på øya Santorini, som ble ødelagt av vulkanutbruddet på øya i ca 1450 f.Kr.

Selv om minoisk språk og skriftspråk (Linear A) ikke har blitt tolket og dechiffrert, og har forblitt et emne for akademisk diskusjon, hadde de åpenbart et språk som var helt og holdent forskjellig fra senere gresk. Årsakene for den langsomme nedgangen for den minoiske sivilisasjon, som begynte rundt 1550 f.Kr., er uklar; teorier omfatter mykenske invasjoner fra det greske fastlandet og til det store vulkanske utbruddet på Santorini.

Etymologi

[rediger | rediger kilde]

Betegnelsen «minoisk» refererer til den mytologiske kong Minos av Knossos. Dets opprinnelse er omdiskutert, men er vanligvis tilskrevet den britiske arkeologen Arthur Evans (1851–1941).[6] Minos var i gresk mytologi assosiert med den kretiske labyrinten, som Evans identifiserte med stedet Knossos.

Imidlertid hadde den tyske historikeren Karl Hoeck allerede benyttet begrepet i tittelen av hans tobinds verk om Kreta: Das Minoische Kreta. Det synes å være den første kjente bruken av ordet «minoisk» i betydningen av «oldtidens Kreta». Evans hadde antagelig lest Hoecks bok, og fortsatte å bruke begrepet i sine skrifter og omtalen av sine funn:[7] «For denne tidlige sivilisasjon på Kreta som helhet har jeg foreslått — og forslaget har blitt generelt benyttet av arkeologer for dette og andre land — å anvende navnet ’minoisk’.»[8] Uten en tanke om at arkeologiske Kreta eksisterte, hadde Hoeck i sine tanker om Kreta i mytologien. Selv om Evens hevdet i 1931 at begrepet var «ikke preget» (unminted) før han benyttet det, var det ham som ga det sin historiske og arkeologiske betydning.

Kronologi og historie

[rediger | rediger kilde]
Minoisk kronologi[9]
Dato Kronologi etter
Arthur Evans		 Kronologi etter
Nikolaos Platon
3500–2900 f.Kr. EMI Førpalass
2900–2300 f.Kr. EMII
2300–2100 f.Kr. EMIII
2100–1900 f.Kr. MMIA
1900–1800 f.Kr. MMIB Urpalass
(gamle palassperiode)
1800–1750 f.Kr. MMIIA
1750-1700 f.Kr. MMIIB Nypalass
(nye palassperiode)
1700–1650 f.Kr. MMIIIA
1650–1600 f.Kr. MMIIIB
1600–1500 f.Kr. LMIA
1500–1450 f.Kr. LMIB Etterpalass
(ved Knossos;
siste palassperiode)
1450–1400 f.Kr. LMII
1400–1350 f.Kr. LMIIIA
1350–1100 f.Kr. LMIIIB

Kronologi

[rediger | rediger kilde]

Framfor å datere den minoiske perioden benytter arkeologene to systemer for relativ kronologi. Den første, opprettet av Evans og modifisert av senere arkeologer, er basert på keramikkstiler og importerte egyptiske objekter (som kan bli innbyrdes forbundet med kronologien for oldtidens Egypt). Evans’ system delte den minoiske perioden inn i tre hovedtider: tidlig (EM), midtre (MM) og sen (LM). Disse periodene er underinndelt, eksempelvis tidlig minoisk I, II og III (EMI, EMII, EMIII).

Et annen dateringssystem, foreslått av den greske arkeologen Nikolaos Platon, er basert på utviklingen av arkitektoniske komplekser kjent som «palasser» ved Knossos, Faistos, Mália og Kato Zakros. Platon delte den minoiske perioden inn før-, ur-, ny- og etter-palass med under perioder. Forholdet mellom systemene i tabellen inkluderer omtrentlige kalenderdatoer fra Warren & Hankey (1989).

Vulkanutbruddet på Santorini (også kalt for Theraerupsjonen; Thera er et eldre navn for Santorini) skjedde i løpet av en moden fase av perioden LM IA. Anstrengelser for å etablere den vulkanske erupsjonens dato har vært kontroversiell. Karbondatering har indikert en dato sent på 1600-tallet f.Kr.;[10][11] det står konflikt med beregningene til arkeologene som synkroniserer utbruddet med konvensjonell egyptisk kronologi for en dato av 1525–1500 f.Kr.[12] [13]

Kretas forhistorie

[rediger | rediger kilde]

Selv om det er avdekket redskaper gjort av stein kan hominini ha nådd Kreta så tidlig som 130 000 år siden, men bevis på det første tilstedeværelse av anatomisk moderne mennesker er datert til for 12 000–14 000 år siden.[14][15] De eldste bevisene på moderne menneskers bosetning på Kreta er levninger fra før-keramisk neolittisk bondesamfunn som er datert til rundt 7 000 f.Kr.[16] Det er lite informasjon om den aller eldste bosetningen før 2600 f.Kr., men det var utvikling av flere mindre bosetninger langs kysten og begynnelsen på begravelser i tholosgraver foruten i grotter rundt om på øya.[5]

En komparativ undersøkelse av DNA-haplogrupper av moderne kretiske menn viste at en mannlig grunnleggergruppa kom fra Anatolia eller Levanten, og er delt med grekere.[17] Den neolittiske befolkningen levde i åpne landsbyer. Fiskeres hytter ble funnet kysten, og det fruktbare Mesara-sletten ble brukt til jordbruk.[18]

Tidlig minoisk tid

[rediger | rediger kilde]

Tidlig bronsealder (3500 til 2100 f.Kr.) har blitt beskrevet som å indikere et «løfte om storhet»[19] i lys av senere utviklinger på øya. Bronsealderen begynte på Kreta rundt 3200 f.Kr.[20] Sent på 2000-tallet f.Kr. var det flere steder på øya som utviklet seg til senter for handel og håndverk; det gjorde det mulig for øvre klasser å utøve lederskap og utvide sin innflytelse. Det er sannsynlig at de opprinnelige hierarkiene til de lokale elitene ble erstattet av monarkier, en betingelse for utvikling av palasskulturen.[21]

Midtre minoisk tid

[rediger | rediger kilde]
Atleter hopper over okse, veggmaleri.

Ved slutten av perioden MMII (1700 f.Kr.) var det en stor forstyrrelse på Kreta — antagelig forsaket av jordskjelv, men også muligens av en invasjon fra Anatolia.[22] Palassene på Knossos, Faistos, Mália, og Kato Zakros ble ødelagt.

Ved begynnelsen av den ny-palassperioden hadde befolkningen økt igjen.[23] Palassene ble gjenoppbygd i en større skala og nye bosetninger ble bygd over hele øya. Denne perioden, 1600- og 1500-tallet f.Kr. (MM III, ny-palassperioden) var høydepunktet for den minoiske sivilisasjon. Etter rundt 1700 f.Kr. nådde den materielle kulturen på det greske fastlandet en ny høyde grunnet minoisk innflytelse.[21]

Sen-minoisk tid

[rediger | rediger kilde]

En ny naturkatastrofe skjedde rundt 1600 f.Kr., muligens et vulkanutbrudd på øya Santorini nord for Kreta. Minoerne gjenoppbygget palassene med flere betydelige forskjeller i funksjon.[21][24]

Rundt 1450 f.Kr. nådde den minoiske kulturen et vendepunkt grunnet en naturkatastrofe, muligens et jordskjelv. Selv om enda et utbrudd fra vulkan på Santorini har blitt knyttet til denne nedgangen, er dateringen og implikasjonene fra utbruddet omdiskutert. Flere betydningsfulle palasser, som Mália, Tylissos, Faistos, og Agia Triada, og alle bostedene ved Knossos ble ødelagt. Palasset på Knossos synes i stor grad å ha forblitt intakt, noe som resulterte i at monarkiet har kunne spre sin innflytelse over store deler av Kreta inntil det ble overkjørt av mykenske grekere.[21]

Utenlandsk innflytelse

[rediger | rediger kilde]
Rekonstruksjon av minoisk skip.

Innflytelse fra minoisk kultur kan ble sett i minoisk håndverk på det greske fastlandet. Sjaktgravene ved Mykene hadde flere importerte kretiske gjenstander, slik som rhyton (drikkekar) med oksehode. Det antyder en framtredende rolle for minoisk symbolisme. Forbindelser mellom Egypt og Kreta er framtredende; minoisk keramikk er funnet i egyptiske byer, og minoerne importerte egyptiske varer, særlig papyrus. De tok også til seg kunstneriske og arkitektoniske tanker fra Egypt. Egyptiske hieroglyfer var modeller for minoisk piktorgrafisk skrift, og fra hvor skriftsystemene Linear A og Linear B utviklet seg.[18] Arkeologen Hermann Bengtson har også avdekket minoisk innflytelse på gjenstander i Kanaan.

Minoiske palassområdene ble okkupert av mykenere (som adopterte minoisk Linear A for sitt eget språk). Mykenerne tenderte å tilpasse seg (framfor å fortrenge) minoisk kultur, religion og kunst,[25] og fortsatte det minoiske økonomiske system og byråkrati.[21]

I løpet av sen-minoisk tid (LMIIIA; 1400–1350 f.Kr.) noterte farao Amenhotep III av Egypt stedet k-f-t-w (Kaftor) som en av «hemmelige land av nord av Asia» ved Kom el-Hatan.[26] Også omtalt var kretiske byer som Amnisos, Faistos, Kydonia og Knossos, og topoynymiske rekonstruksjoner som i Kykladene eller på det greske fastlandet. Om verdien av disse egyptiske navnene er nøyaktige, da verdsatte ikke farao Knossos i LMIII ikke mer enn andre steder i regionen.[27] Etter rundt et århundre med delvis gjenoppbygging, fikk de fleste kretiske byer og palasser nedgang i løpet av 1200-tallet f.Kr. (LHIIIB-LMIIIB). Det siste arkivet med Linear A er datert til LMIIIA.

Knossos forble et administrativt senter fram til 1200 f.Kr. Det siste minoiske sted Karfi var en defensivt by i fjellene, øst på Kreta, og hvor levninger av den minoiske sivilisasjonen holdt ut fram til overgangen til jernalderen, sen minoisk tid LMIIIC, 1200–1000 f.Kr., og begynnelsen på de mørke århundrer i Hellas.[28]

Geografi

[rediger | rediger kilde]
Kart over det minoiske Kreta

Kreta er lokalisert sentralt i midten av østlige Middelhavet. Det måler rundt 200 km fra øst til vest og mellom 12 til 58 km fra nord til sør ved det smaleste og bredeste, noe som gjør den til en av de største øya i Middelhavet.[5] Kreta er et fjellrikt land med flere naturlige havner. Det er tegn på ødeleggelser fra jordskjelv ved mange minoiske steder, og klare tegn på land som har løftet seg og nedsenking av kystnære steder på grunn av tektoniske prosesser langs kysten.[29]

Homer nedskrev en tradisjon om at Kreta i den heroiske tid hadde 90 byer,[4] men selv i antikk tid kunne polis, bysamfunn, være ganske små. Det største stedet, Knossos, hadde en beregnet befolkning på mellom 1300 og 2000 innbyggere i 2500 f.Kr., noe som hadde økt til 18 000 i 2000 f.Kr., og det var økt til 20 000 til opp til 100 00 i 1600 f.Kr., og sank til rundt 30 000 innbyggere i 1360 f.Kr. Gortyn var også en betydelig minoisk bosetning, og eksisterte i heroisk tid grunnet omtalt av Homer,[30] og var blant de byer på Kreta som blomstret og befestet med mur.[31][32][33][34] Ved å studere stedene med palasser var Kreta antagelig inndelt i minst 8 politiske enheter på høyden av den minoiske perioden. Nord er antatt å ha vært styrt fra Knossos, sør fra Faistos, den sentraløstlige regionen fra Mália, den østlige enden fra Kato Zakros, og vest fra Khaniá. Mindre palasser har blitt funnet andre steder på øya.

Betydelige minoiske arkeologiske steder er:

  • Knossos – det største stedet.[35] Området ble kjøpt av Evans den 6. mars 1900 for å kunne arkeologiske utgravninger.
  • Faistos – det nest største området,[35] palassbyning, utgravd av Den italienske skole kort tid etter Knossos.
  • Mália – palassområde, utforsket av franske arkeologer, gir innblikk i ur-palasstiden.
  • Kato Zakros – palassted utgravd av greske arkeologer helt øst på øya.
  • Galatas – bekreftet som et palassområde tidlig på 1900-tallet.
  • Agia Triada – administrativt senter i nærheten av Faistos.
  • Gournia – byområde undersøkt de første tiårene av 1900-tallet.
  • Pyrgos – tidlig minoisk sted i sørlige Kreta.
  • Vasiliki – tidlig østlige minoisk sted som har gitt sitt navn til en særskilt keramisk vare.
  • Fournou Korfi – sørlig sted.
  • Pseira – by på øy med rituelle områder, voldelig ødelagt rundt 1550–1450 f.Kr.[36]
  • Yioúktasfjellet – den største minoiske helligdom i fjellene, assosiert med palasset i Knossos.[37]
  • Arkalokhóri – et sted som ligger 3 km sør for palassområdet Galatas. I en grotte ble det funnet 20 kg med bronsegjenstader i 1912, blant annet en labrys (dobbeløks) i sølv.[38]
  • Karfi – et flyktningested, et av de siste minoiske steder.
  • Akrotiri – minoisk bosetninge på øya Santorini (Thera), nær stedet for vulkanutbruddet.
  • Zominthos – berglendt by i den nordlige skråningen av Idafjellet (Psilorítis).

Samfunn og kultur

[rediger | rediger kilde]
Minoisk kobbergjenstand, trolig i form av en dobbeltøks.

Minoerne var primært et handelsfolk som drev med oversjøisk handel. Deres kultur viser fra 1700 f.Kr. av en høy grad av organisering.

Mange historikere og arkeologer tror at minoerne var involvert i bronsealderens viktige handel med tinn. Tinn blandet med kobber som antagelig kom fra Kypros, ble brukt til å lage bronse. Nedgangen til den minoiske kulturen og nedgangen i bruken av bronseverktøy til fordel for overlegne jernverktøy, ser ut til å være samtidige.

Den minoiske handelen med safran, som stammet fra området rundt Egeerhavet, har etterlatt få materielle rester. En fresko av safransankere ved Santorini er velkjent. Denne nedarvede handelen stammet fra tiden før den minoiske sivilisasjonen. Verdien av handelen kan sammenlignes med senere handel med røkelse og svart pepper. Arkeologer legger vanligvis mer vekt på mer hardføre handelsvarer som keramikk, kobber, tinn og dramatiske luksusvarer av gull og sølv.

Funn av gjenstander av minoisk opprinnelse antyder at det var et nettverk av handel med fastlandet i Hellas (hovedsakelig Mykene), Kypros, Syria, Anatolia, Egypt, Mesopotamia og så langt vestover som kysten av Spania.

Minoiske menn gikk med lendeklede og kilter. Kvinnene gikk med drakter med korte ermer og lagdelte, rynkete skjørt. De var åpne til navlen, slik at brystene var blottet. Kvinnene hadde også muligheten til å gå med korselett, det første formsydde klesplagget som er kjent i historien. Mønstrene på klærne la vekt på symmetrisk geometrisk form.

Statuene av prestinner i minoisk kultur og freskoene som viser menn og kvinner som deltar i de samme idrettene, vanligvis hopping på okser, leder noen arkeologer til å anta at menn og kvinner hadde lik sosial status og at arven kanskje kan ha fulgt kvinnene. Freskoene inkluderer mange avbildninger av mennesker hvor deres kjønn markeres med farger. Mennenes hud er rødbrun, mens kvinnenes er hvit.

Språk og skrift

[rediger | rediger kilde]
Ukjente stavelser på diskosen fra Faistos.

Kunnskapen om det muntlige og skriftlige språket til minoerne er sparsommelige på grunn av det lille antallet nedtegnelser som er funnet. Noen ganger blir det minoiske språket kalt etokretisk, men dette representerer en forveksling mellom språket som ble skrevet i Linear A og språket som ble skrevet i et alfabet med euboeisk opphav etter de mørke århundrene. Man antar at det etokretiske språket er en etterfølger av minoisk, men det finnes ikke nok kildemateriale i noen av språkene til å trekke sikre konklusjoner. Det vites heller ikke om språket som ble skrevet med kretiske hieroglyfer er minoisk. Det er ikke avkodet og dets fonetikk er ukjent.

Rundt 3000 tavler med skrift har blitt oppdaget så langt. Langt de fleste er i Linear B-skrift, og er antagelig opptellingslister over varer og ressurser. Siden de fleste av disse inskripsjonene er nøyaktige økonomiske nedtegnelser, forblir oversettelsen av minoisk en utfordring. Hieroglyfene ble brukt fra MMI og var i parallell bruk med det nye Linear A fra det 18. århundre f.Kr. (MMII) og forsvant på et tidspunkt rundt det 17. århundre f.Kr. (MMIII).

I den mykenske perioden ble Linear A erstattet med Linear B, som ble brukt til å nedskrive en svært arkaisk versjon av det greske språket. Linear B ble avkodet av Michael Ventris i 1953, men de tidligere skriftspråkene forblir et mysterium. Det var kanskje i de mørke århundrene, en tid med økonomisk og sosialpolitisk sammenbrudd, at det minoiske språket ble utryddet, dersom etokretisk da ikke er dets etterkommer.

Kunst

[rediger | rediger kilde]
Freskomaleri fra Knossos.

Den store samlingen av minoisk kunst er i museet ved Heraklion nær Knossos på den nordlige kysten av Kreta. Minoisk kunst, sammen med andre rester av materiell kultur, særlig sekvensen av keramiske stilarter, har gjort det mulig for arkeologer å definere de tre fasene til minoisk kultur (EM, MM, LM).

Siden treverk og tekstiler har forsvunnet, er de viktigste bevarte eksemplene på minoisk kunst minoisk keramikk, palassarkitekturen med sine freskomalerier som inkluderer landskaper, steinutskjæringer og seglsteiner.

I den tidlige minoiske perioden var keramikken karakterisert av lineære mønstre med spiraler, trekanter, buede linjer, kors, fiskebensmotiver og slikt. I mellom-minoisk periode var naturalistiske motiv som fisk, blekksprut, fugler og liljer vanlig. I den sene minoiske perioden var fremdeles blomster og dyr mest karakteristisk, men variasjonen hadde økt. Palasstilen i regionen rundt Knossos karakteriseres av en sterkt geometrisk forenkling av naturalistiske former og monokromatiske maleri. Det må nevnes at det finnes store likheter mellom kunsten i sen minoisk periode og mykensk kunst.

Religion

[rediger | rediger kilde]
«Slangegudinne» (MM III).

Minoerne tilba gudinner.[39] Selv om det finnes bevis for mannlige guder, er avbildninger av minoiske gudinner tallmessig overlegen det som kan regnes som en minoisk gud. Selv om noen av disse avbildningene av kvinner antas å være bilder av tilbedere, i motsetning til guddommen selv, ser der ut til å være flere gudinner, inkludert en modergudinne for fruktbarhet, en herskerinne over dyrene, beskytterinne av byene, hjemmene, avlingen og underverdenen med flere. Noen hevder at alle disse er ulike sider ved en enkelt modergudinne. De blir ofte representert av slanger, fugler, valmuer og en noe vag form av et dyr oppå hodet. Noen foreslår at gudinnen var forbundet til «jordskjelveren», en mannsperson representert av oksen og solen som døde hver høst og ble gjenfødt hver vår. Den berømte Minotauren med oksehodet er en rent gresk avbildning, men segl og avbildninger av segl viser guddommer med fuglehoder eller masker.

Walter Burkert advarer:

«I hvilken grad en kan og må differensiere mellom minoisk og mykensk religion, er et spørsmål som ennå ikke har funnet et konkluderende svar.»[40]

Han foreslår at brukbare paralleller vil finnes i forholdet mellom etruskisk og arkaisk gresk kultur og religion, eller mellom romersk og hellenistisk kultur. Minoisk religion har ikke blitt overlevert i et eget språk, og skrivekyndige grekeres senere bruk av bevarte kretiske mytemer, etter århundrer med rent muntlige overleveringer, har forandret de fattige kildene. Et eksempel på dette er den athenske synsvinkelen på legenden om Thesevs. Noen få kretiske navn er tatt vare på i gresk mytologi, men det er ingen måte å forbinde navnet med et eksisterende minoisk ikon som den velkjente slangegudinnen.

Funn av offerfigurer i metall og leire, dobbelthodede økser, fartøyer i miniatyr, modeller av kunstverk, dyr og menneskelige figurer, har identifisert kultsteder. Her var det tallrike små templer i det minoiske Kreta, og fjelltopper og svært tallrike huler (over 300 har blitt utforsket) var sentrum for en slags kult, men templer slik som grekerne utviklet var for dem ukjent.[41] Innenfor palasskomplekset er det ikke gjenkjent noen sentrale kultrom, utenom det sentrale gårdsrommet hvor ungdommer av begge kjønn praktiserte ritualene med oksehopping. Det finnes ingen minoiske freskomalerier som avbilder guddommer.

Minoiske hellige symboler inkluderer oksen og dens hellige horn, labrysen, søylen, slangen, solskiven og treet.

Mulighetene for menneskeoffer

[rediger | rediger kilde]

Bevis som antyder at minoerne kan ha utført menneskeoffer har blitt funnet ved tre steder: (1) Anemospilia, i en MMII-bygning nær fjellet Juktas, tolket som et tempel, (2) et EMII-tilfluktssted ved Fournou Korifi i det sørlige sentrale Kreta og (3) Knossos, i en LMIB-bygning kjent som det «nordlige hus».

Tempelet ved Anemospilia ble ødelagt ved et jordskjelv i MMII-perioden. Bygningen ser ut til å være et tredelt tempel, og føtter av terrakotta og noe karbonisert tre ble tolket av utgraverne som restene av en kultstatue. Fire menneskeskjelett ble funnet i dets ruiner. Det ene tilhørte en ung mann, og ble funnet i en uvanlig sammentrukket posisjon på en hevet plattform, noe som antyder at han hadde blitt bundet opp for ofring, omtrent som oksen i offerscenen på den mykenske Agia Triadha-sarkofagen. En bronsedolk ble funnet blant benene hans, og misfargingen av benene hans på en side av kroppen antyder at han døde av blodtap. Bronsekniven var 380 mm (15 ") lang og hadde bilder av et villsvin på hver side. Den hevede plattformen var i sentrum av det midterste rommet ved siden av en søyle med et trau ved sitt fundament.

Posisjonene til de andre tre skjelettene antyder at jordskjelvet overrasket dem. Skjelettet til en kvinne i slutten av tjueårene lå på ryggen i samme rom som den ofrede mannen. Ved siden av ofringsplattformen var skjelettet til en mann i slutten av tredveårene med brukkede ben. Armene hans var hevet som for å beskytte seg mot fallende gjenstander som antyder at hans ben ble brukket da bygningen kollapset. I forhallen i bygningen lå det fjerde skjelettet, men dette var for dårlig preservert til at en kunne bestemme alder eller kjønn. Nesten 105 fragmenter av en leirvase ble oppdaget, spredt i et mønster som antyder at den ble mistet av personen i forhallen da han/hun ble truffet av deler fra den kollapsende bygningen.

Dessverre har ikke utgraverne for dette stedet publisert en offisiell utgravningsrapport. Stedet er hovedsakelig kjent gjennom en artikkel i 1981 i National Geographic.[42]

Ikke alle er enige i at dette var menneskeofring. Nanno Marinatos sier at mannen som skal ha blitt ofret faktisk døde i jordskjelvet. Hun bemerker at dette jordskjelvet ødela bygningen og drepte også de to minoerne som skal ha ofret ham. Hun hevder også at bygningen ikke var et tempel og at bevisene for offeret er «langt fra sikkert».[43] Dennis Hughes er enig og hevder også at plattformen hvor mannen lå ikke nødvendigvis var et alter og at kniven antagelig var en spydspiss som kanskje ikke var lagt på den unge mannen, men kunne ha falt under jordskjelvet fra hyllene eller en annen etasje.[44]

Ved tilfluktsstedet ved Fournou Korifi ble fragmenter av et menneskekranium funnet i samme rom som et lite ildsted, kokehull og kokeutstyr. Dette kraniet har blitt tolket som restene av et offer.[45]

I det «nordlige huset» i Knossos ble benene etter minst fire barn (som var ved god helse) funnet. De bar tegn på at «de var slaktet på samme vis som minoerne slaktet sine sauer og geiter, noe som antyder at de var blitt ofret og spist. Den erfarne kretiske arkeologen Nicolas Platon var så forferdet av denne antydningen at han insisterte på at benene måtte være av aper, ikke mennesker.[46]»

Benene ble funnet av Peter Warren og dateres til MLIB (1580–1490), før mykenerne ankom (i LMIIIA, ca. 1320-1200) ifølge Paul Rehak og John G. Younger.[47] Dennis Hughes og Rodney Castleden hevder at disse benene var lagt som en sekundær begravelse.[48] Sekundære begravelser er en ikke uvanlig praksis med å begrave den døde to ganger, umiddelbart etter døden og så igjen etter at alt kjøttet er borte fra skjelettet. Svakheten i dette argumentet er at det ikke forklarer kuttene og knivmerkene på benene.

Arkitektur

[rediger | rediger kilde]

De minoiske byene ble forbundet med steindekkede veier laget av blokker som var skåret med bronsesager. Gatene var drenert, og vann og kloakkfasiliteter var tilgjengelig for overklassen gjennom rør av leire.

Minoiske bygninger hadde ofte tak med flate tak av fliser, gips, tre eller steingulv og var to eller tre etasjer høye. Vanligvis ble de nederste veggene bygget av stein og de øverste av murstein. Tømmersøyler holdt oppe takene.

Palass

[rediger | rediger kilde]
Ruiner av palasset ved Knossos.

De første palassene ble bygget på slutten av den tidlige minoiske perioden i det tredje årtusenet f.Kr. (Malia). Mens det tidligere var antatt at grunnleggelsen av de første palassene var samtidige og hørte til de mellom minoiske perioden rundt 2000 f.Kr. (tidspunktet for det første palasset ved Knossos), tror forskere nå at palasser ble bygget i en lengre tidsperiode på forskjellige steder som respons på lokal utvikling. De viktigste eldre palassene er Knossos, Malia og Faistos.

Palassene fylte en mengde funksjoner. De tjente som styresentre, administrative embeter, templer, verksted og lager (f.eks. for korn). Disse inndelingene i funksjoner kan ha sett kunstige ut for minoerne.

Bruken av begrepet palass for de eldre palassene, som betyr en dynastisk bolig og maktsete, har nylig blitt kritisert, og begrepet hoffbygning har blitt foreslått i stedet. Men det opprinnelige begrepet er antagelig for innarbeidet til å bli erstattet. Arkitektoniske trekk som kvadersteinsmurer, ortostater, søyler, åpne gårdsrom, trapper (som forutsetter øvre etasjer) og nærværet av forskjellige vanntanker har blitt brukt til å definere palassarkitekturen.

Ofte har sammensetningen av bedre kjente og yngre palasser blitt brukt for å rekonstruere de eldre, men denne praksisen kan gjemme fundamentale forskjeller. De fleste eldre palassene hadde bare en etasje og ingen representativ fasade. De var u-formede med en stort sentralt gårdsrom og generelt mindre enn senere palasser. Sene palasser er karakterisert av bygninger med flere etasjer. Den vestlige fasaden hadde kvadersteinsmurer. Knossos er det mest velkjente eksempelet.

Fresko fra «Minospalasset», Knossos, Kreta.
Lagerkrukker i Knossos.

Søyler

[rediger | rediger kilde]

Et av de mest betydelige minoiske bidraget til arkitekturen er deres unike søyler som var bredere på toppen enn på bunnen. De kalles ofte omvendte søyler på grunn av at de greske søylene er bredere i bunnen, noe som skaper en illusjon av større høyde. Søylene var også laget av tre i motsetning til stein, og var vanligvis malte røde. De ble montert på et enkelt steinfundament og hadde en putelignenede rundt stykke øverst.[49][50]

Landbruk

[rediger | rediger kilde]

Minoerne hadde storfe, sauer, griser og geiter, dyrket hvete, bygg, vikker og kikert, kultiverte druer, fiken, oliven og dyrket valmuer for valmuefrø og kanskje opium. Minoerne holdt bier og adopterte granatepler og kveder fra Midtøsten, men ikke sitroner og appelsiner som ofte antas. De utviklet middelhavsk flerkultur, praksisen med å dyrke mer enn en avling om gangen. Resultatet av deres mer varierte og sunnere diett var at befolkningen økte.

Bøndene brukte treploger som hadde trehåndtak festet med lær og som ble trukket av par av esler eller okser.

Teorier om minoenes undergang

[rediger | rediger kilde]

Theras utbrudd

[rediger | rediger kilde]

Thera er den største øya i Santorini, en liten øygruppe av vulkansk fragmenter rundt 100 km fra Kreta. Utbruddet til Thera som er antatt til å ha vært styrke seks på Vulkansk Eksplosivitets Indeks, har blitt identifisert gjennom askenedfall i det østlige Kreta og i kjerner fra de egeiske og østlige middelhavsområdene. Det massive utbruddet til Thera førte til at en vulkan kollapset til en undersjøisk caldera som førte til tsunamier som ødela marineinstallasjoner og bosetninger nær kysten. Påvirkningen på den minoiske sivilisasjonen fra dette utbruddet er omdiskutert.

Det er hevdet at aske som falt over den østlige delen av Kreta kan ha kvalt plantelivet og ført til hungersnød. Det ble hevdet at 7–11 cm med aske falt over Kato Zakro, mens 0,5 cm falt over Knossos. Men da feltundersøkelser ble utført, ble denne teorien oppgitt da det viste seg at det ikke hadde falt mer enn 0,5 mm noe sted på Kreta.[51]

Tidligere historikere og arkeologer ser ut til å ha vært lurt av dybden på nedfall på havets bunn, men det har blitt fastslått at dette rant ut av en sprekk i vulkanen under vannoverflaten.[52]

Tidspunktet for dette utbruddet er omdiskutert. Mange arkeologer at synkronisering med Egypt krever en dato rundt 1500 f.Kr. Radiokarbon setter derimot tidspunktet til sent i det 17. århundre f.Kr.

Utbruddet knyttes noen ganger til legenden om Atlantis hvor enten Thera eller den minoiske kultur knyttes til stedet i fabelen.

Andre

[rediger | rediger kilde]

Der er bevis for at handelsnettverket kollapset og at minoiske byer forsvant gjennom hungersnød. Minoernes lagre av korn er antatt å ha kommet fra gårder langs kysten av Svartehavet.

Mange forskere antar at antikke handelsimperier var i konstant fare fra handel med mat og råmaterialer som ikke hadde samme relative verdi som luksusvarer siden regnskapsførsel ikke var utviklet. Resultatet kunne bli hungersnød og nedgang i befolkningen.

En teori rundt minoernes kollaps er at økende bruk av jernverktøy ødela bronsehandelen og ruinerte de minoiske handelsmennene. Da handelsnettverket falt bort, kunne ikke lenger regional hungersnød forhindres gjennom handel.

En annen mulighet ligger nordvest for fastlandet hvor den mykenske sivilisasjon blomstret. Mange historikere antar at de erobret minoerne relativt enkelt siden der ikke var murer som beskyttet folket på Kreta siden de antok at deres flåte kunne beskytte dem. Dersom mykenerne klarte å gå i land, ville de ha møtt lite motstand.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ «Ancient Crete – Classics» Arkivert 30. mai 2020 hos Wayback Machine., Oxford Bibliographies
  2. ^ Sakoulas, Thomas: «History of Minoan Crete», Ancient Greece
  3. ^ Durant, Will (1939): «The Life of Greece», The Story of Civilization. II. New York: Simon & Schuster, ISBN 9781451647587, s. 21.
  4. ^ a b Homer: Odysseen, xix.
  5. ^ a b c History of Minoan Crete, Ancient Greece
  6. ^ Bennet, John (1996): «Minoan civilization», Oxford Classical Dictionary, 3. utg., s. 985.
  7. ^ Karadimas, Nektarios; Momigliano, Nicoletta (2004): «On the Term 'Minoan' before Evans's Work in Crete (1894)» (PDF), Studi micenei ed egeo-anatolici. Roma: Edizione del 'Ateneo. 46 (2), s. 243–258.
  8. ^ Evans (1921), s. 1.
  9. ^ Denne kronologien for minoiske Kreta (med mindre forenklinger) er den benyttet av Andonis Vasilakis i hans bok om minoiske Kreta, utgitt av Adam Editions i 2000, men andre kronologier vil variere, tidvis betydelig (særlig perioden EM).
  10. ^ Manning, Sturt W; Ramsey, C.B.; Kutschera, W.; Higham, T.; Kromer, B.; Steier, P.; Wild, E.M. (2006): «Chronology for the Aegean Late Bronze Age 1700–1400 BC», Science. American Association for the Advancement of Science. 312 (5773), s. 565–569. Bibcode:2006Sci...312..565M. doi:10.1126/science.1125682. PMID 16645092.
  11. ^ Friedrich, Walter L.; Kromer, B.; Friedrich, M.; Heinemeier, J.; Pfeiffer, T.; Talamo, S. (2006): «Santorini Eruption Radiocarbon Dated to 1627–1600 B.C.», Science. American Association for the Advancement of Science. 312 (5773), s. 548. doi:10.1126/science.1125087. PMID 16645088.
  12. ^ «Chronology» Arkivert 9. mars 2019 hos Wayback Machine., Thera Foundation.
  13. ^ Balter, M. (2006): «New Carbon Dates Support Revised History of Ancient Mediterranean», Science. 312 (5773), s. 508–509. doi:10.1126/science.312.5773.508. PMID 16645054.
  14. ^ Wilford, J.N. (Februar 2010): «On Crete, New Evidence of Very Ancient Mariners», The New York Times
  15. ^ Bowner, B. (Januar 2010): «Hominids Went Out of Africa on Rafts», Wired
  16. ^ Broodbank, C.; Strasser, T. (1991): «Migrant farmers and the Neolithic colonisation of Crete», Antiquity. 65 (247), s. 233–245. doi:10.1017/s0003598x00079680.
  17. ^ King, R.J.; Ozcan, S.S. et al. (2008): «Differential Y-chromosome Anatolian influences on the Greek and Cretan Neolithic» (PDF), Annals of Human Genetics 72, s. 205–214. doi: 10.1111/j.1469-1809.2007.00414.x. Arkivert fra originalen (PDF) 5. mars 2009 hos Wayback Machine.
  18. ^ a b Bengtson, Hermann (2002): Griechische Geschichte, 9. utg., München: C.H. Beck, ISBN 340602503X, s. 8–15
  19. ^ Kinder, Hermann; Hilgemann, Werner (1974): Anchor Atlas of World History, New York: Anchor Press, s. 33.
  20. ^ «Ancient Greece», British Museum.
  21. ^ a b c d e Welwei, Karl-Wilhelm (2002): Die Griechische Frühzeit, München: C.H. Beck, ISBN 3406479855, s. 12–18
  22. ^ Beck, Roger B.; Linda Black; Larry S. Krieger; Phillip C. Naylor; Dahia Ibo Shabaka (1999): World History: Patterns of Interaction. Evanston, IL: McDougal Littell. ISBN 0-395-87274-X.
  23. ^ Alle beregninger har blitt fornyet synkende i Whitelaw, Todd (2004): «Estimating the Population of Neopalatial Knossos», i: Cadogan, G.; Hatzaki, E.; Vasilakis, A., red.: Knossos: Palace, City, State, British School at Athens Studies 12, London; ved Moschlos på østlige Kreta, the population expansion was at the end of the Neoplalatial period, jf. Soles, Jeffrey S. et al. (2002): Moschlos IA, Preface, s. xvii.
  24. ^ McEnroe, John C. (1. mai 2010): Architecture of Minoan Crete: Constructing Identity in the Aegean Bronze Age. University of Texas Press, s. 78
  25. ^ Roebuck, Carl (1984): The World of Ancient Times, Simon & Schuster, s. 107.
  26. ^ Kozloff, Arielle P. (20. february 2012): Amenhotep III: Egypt's Radiant Pharaoh, Cambridge University Press, s. 211
  27. ^ Minos, Universidad de Salamanca, 1999
  28. ^ Cadogan, Gerald (1992): «Karphi» i: Myers, J. Wilson; Myers, Eleanor Emlen; Cadogan, Gerald, red.: The Aerial Atlas of Ancient Crete, Los Angeles, CA: University of California Press, s. 116–119.
  29. ^ Eksempelvis var landhevingen så mye som 9 meter i vestlige Kreta knyttet sammen med jordskjelv av 365 som diskutert i Stathis, L.; Stiros, C. (23. mai 2009): «The 8.5+ magnitude, AD365 earthquake in Crete: Coastal uplift, topography changes, archaeological and Ihistorical signature», Quaternary International
  30. ^ Illiaden, B 646, Odysseen, C 294
  31. ^ Castleden, Rodney (2012): The Knossos Labyrinth: A New View of the ’Palace of Minos’ at Knossos, Routledge
  32. ^ Castleden, Rodney (2002): Minoans: Life in Bronze Age Crete, Routledge, s. 68
  33. ^ «Remains of Minoan fresco found at Tel Kabri», Arutz Sheva 8. november 2009
  34. ^ «Remains Of Minoan-Style Painting Discovered During Excavations of Canaanite Palace», ScienceDaily, 7. desember 2009
  35. ^ a b «Thera and the Aegean World III», Thera Foundation. Arkivert fra originalen den 25. april 2010
  36. ^ Manning, S.W. (1995): «An approximate Minoan Bronze Age chronology» i: Knapp, A.B., red.: The absolute chronology of the Aegean Early Bronze Age: Archaeology, radiocarbon and history (Appendix 8), in series Monographs in Mediterranean Archaeology, bind 1, Sheffield: Sheffield Academic Press
  37. ^ Jones, Donald W. (1999): Peak Sanctuaries and Sacred Caves in Minoan Crete, ISBN 91-7081-153-9
  38. ^ Hadjidakis (1912): «A Minoan sacred cave at Arkalokhori in Crete», Annual of the British School at Athens 19, s. 35-47
  39. ^ Se Castleden 1994, Goodison and Morris 1998, N. Marinatos 1993
  40. ^ Burkert 1985, s 21.
  41. ^ Kerenyi 1976, s 18; Burkert 1985, s 24ff
  42. ^ Lesson 15 Arkivert 7. september 2006 hos Wayback Machine. til Forhistorisk arkeologi ved Egeerhavet Arkivert 1. januar 2009 hos Wayback Machine.
  43. ^ Marinatos 1993, s 114.
  44. ^ Hughes 1991
  45. ^ Gessell 1983
  46. ^ MacGillivray 2000, Minotaur: Sir Arthur Evans and the Archaeology of the Minoan Myth
  47. ^ «Review of Aegean Prehistory VII: Neopalatial, Final Palatial, and Postpalatial Crete,» American Journal of Archaeology 102 (1998), s. 91-173.
  48. ^ Hughes 1991; Castleden 1991
  49. ^ Benton og DiYanni 1998, s. 67.
  50. ^ Bourbon 1998, s. 34
  51. ^ Callender 1999
  52. ^ Pichler & Friedrich, 1980

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Benton, Janetta Rebold; DiYanni, Robert (1998): Arts and Culture: An Introduction to the Humanities, bind 1. Prentice Hall. New Jersey, .
  • Bourbon, F. (1998): Lost Civilizations. Barnes and Noble, Inc. New York.
  • Branigan, Keith (1970): The Foundations of Palatial Crete.
  • Branigan, Keith (1999): «The Nature of Warfare in the Southern Aegean During the Third Millennium B.C.,» s. 87-94, i: Laffineur, Robert, red.: Polemos: Le Contexte Guerrier en Egée à L’Age du Bronze. Actes de la 7e Rencontre égéenne internationale Université de Liège, 1998. Université de Liège, Histoire de l’art d’archéologie de la Grèce antique.
  • Burkert, Walte (1985): Greek Religion. Cambridge: Harvard Univ. Press. ISBN 0-674-36281-0
  • Cadogan, Gerald (1992): «Ancient and Modern Crete,» i Myers et al.: Aerial Atlas of Ancient Crete.
  • Castleden, Rodney (1993): Minoans: Life in Bronze Age Crete, Routledge, ISBN 0-415-08833-X
  • Callender, Gae (1999): The Minoans and the Mycenaeans: Aegean Society in the Bronze Age Oxford university press, Victoria 3205, Australia
  • Driessen, Jan (1999): «The Archaeology of Aegean Warfare», s. 11-20 i: Laffineur, Robert, red.: Polemos: Le Contexte Guerrier en Egée à L’Age du Bronze. Actes de la 7e Rencontre égéenne internationale Université de Liège, 1998. Université de Liège, Histoire de l’art d’archéologie de la Grèce antique.
  • Evans, Arthur (1921-35): The Palace of Minos: A Comparative Account of the Successive Stages of the Early Cretan Civilization as Illustrated by the Discoveries at Knossos, (gitt ut på nytt 1964).
  • Floyd, Cheryl (1999): «Observations on a Minoan Dagger from Chrysokamino,» s. 433-442 i: Laffineur, Robert, red.: Polemos: Le Contexte Guerrier en Egée à L’Age du Bronze. Actes de la 7e Rencontre égéenne internationale Université de Liège, 1998. Université de Liège, Histoire de l’art d’archéologie de la Grèce antique.
  • Gates, Charles (1999): «Why Are There No Scenes of Warfare in Minoan Art?», s. 277-284 i: Laffineur, Robert, red.: Polemos: Le Contexte Guerrier en Egée à L’Age du Bronze. Actes de la 7e Rencontre égéenne internationale Université de Liège, 1998. Université de Liège, Histoire de l’art d’archéologie de la Grèce antique.
  • Gesell, G.C. (1983): «The Place of the Goddess in Minoan Society», i: Krzyszkowska, O.; Nixon, L., red.: Minoan Society, Bristol
  • Goodison, Lucy; Morris, Christine (1998): «Beyond the Great Mother: The Sacred World of the Minoans,» i: Goodison, Lucy; Morris, Christine, red.: Ancient Goddesses: The Myths and the Evidence, London: British Museum Press, s. 113-132.
  • Hawkes, Jacquetta (1968): Dawn of the Gods. New York: Random House. ISBN 0-7011-1332-4
  • Higgins, Reynold (1981): Minoan and Mycenaean Art, (revidert utgave).
  • Hood, Sinclair (1971): The Minoans: Crete in the Bronze Age. London.
  • Hood, Sinclair (1971): The Minoans: The Story of Bronze Age Crete
  • Hutchinson, Richard W. (1962): Prehistoric Crete (nytrykk 1968)
  • Krzszkowska, Olga (1999): «So Where’s the Loot? The Spoils of War and the Archaeological Record,» s. 489-498 i: Laffineur, Robert, red.: Polemos: Le Contexte Guerrier en Egée à L’Age du Bronze. Actes de la 7e Rencontre égéenne internationale Université de Liège, 1998. Université de Liège, Histoire de l’art d’archéologie de la Grèce antique.
  • Lapatin, Kenneth (2002): Mysteries of the Snake Goddess: Art, Desire, and the Forging of History. Boston: Houghton Mifflin. ISBN 0-306-81328-9
  • Manning, S.W. (1995): «An approximate Minoan Bronze Age chronology» i: Knapp, A.B., red.: The absolute chronology of the Aegean Early Bronze Age: Archaeology, radiocarbon and history (Appendix 8), in series Monographs in Mediterranean Archaeology, Vol. 1 (Sheffield: Sheffield Academic Press)
  • Marinatos, Nanno (1993): Minoan Religion: Ritual, Image, and Symbol. Columbia, SC: University of South Carolina Press.
  • Marinatos, Spyridon (1960): Crete and Mycenae (opprinnelig publisert på gresk, 1959), fotografier av Max Hirmer.
  • Marinatos, Spyridon (1972): «Life and Art in Prehistoric Thera» i: Proceedings of the British Academy, 57.
  • Mellersh, H.E.L., 1967. Minoan Crete. New York, G.P. Putnam’s Sons.
  • Nixon, L. (1983): «Changing Views of Minoan Society,» i: Nixon, L., red.: Minoan society: Proceedings of the Cambridge Colloquium, 1981.
  • Pichler, H.; Friedrich, W,L. (1980): Mechanism of the Minoan Eruption of Santorini, i: Thera and the Aegean World, vol.2, red. C. Doumas, London
  • Rehak, Paul (1999): «The Mycenaean ‘Warrior Goddess’ Revisited,» s. 227-240, i: Laffineur, Robert, red.: Polemos: Le Contexte Guerrier en Egée à L’Age du Bronze. Actes de la 7e Rencontre égéenne internationale Université de Liège, 1998. Université de Liège, Histoire de l’art d’archéologie de la Grèce antique.
  • Schoep, Ilse (2004): «Assessing the role of architecture in conspicuous consumption in the Middle Minoan I-II Periods.» Oxford Journal of Archaeology vol 23/3, s. 243-269.
  • Sakellarakis, Y.; Sapouna-Sakellarakis, E. (1981): «Drama of Death in a Minoan Temple», National Geographic, 159, s. 205–222
  • Warren, P.; Hankey, V. (1989): Aegean Bronze Age Chronology, Bristol.
  • Willetts, R.F. (1976) (utgave fra 1995): The Civilization of Ancient Crete, New York: Barnes & Noble Books. ISBN 1-84212-746-2.

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Minoisk_kultur&oldid=23745678»