føra

See also: fora, fóra, fòra, fôra, and föra

Faroese

Etymology

From Old Norse fǿra.

Verb

føra (third person singular past indicative førdi, third person plural past indicative ført, supine ført)

1. to conduct, to guide, to lead
2. to carry, to bear, to bring, to keep (accounts)

Conjugation

Conjugation of føra (group v-1)
infinitive	føra
supine	ført
participle (a7)1	førandi	førdur
	present	past
first singular	føri	førdi
second singular	førir	førdi
third singular	førir	førdi
plural	føra	førdu
	imperative
singular	før!
plural	førið!
1Only the past participle being declined.

Norwegian Nynorsk

Alternative forms

• føre (e-infinitive)

Etymology

From Old Norse fœra.

Pronunciation

• IPA^(key): /²føːrɑ/

Verb

føra (present tense fører, past tense førte, past participle ført, passive infinitive førast, present participle førande, imperative før)

1. carry

   Skipet fører ein ukjend type last.

   The ship carries an unknown type of cargo.

2. lead

   Generalen førte hæren personleg.

   The general personally led the army.

føra fram

1. succeed (lead to the intended outcome)

Derived terms

• ajourføra
• attføra
• avførande
• bortføra
• buføra
• forføra
• framføra
• føra an
• føra bak lyset
• føra i marka
• føra opp
• førande
• førar
• føring
• førsel
• førsle
• gjennomføra
• iføra
• innføra
• jamføra
• journalføra
• lagerføra
• listeføra
• marknadsføra
• medføra
• oppføra
• overføra
• påføra
• tilføra
• utføra

 

References

• “føra” in The Nynorsk Dictionary.

Old Swedish

Etymology

From Old Norse fœra, from Proto-Germanic *fōrijaną.

Verb

fø̄ra

1. to convey, move
2. to supply
3. to bring

Conjugation

Conjugation of fø̄ra (weak)

	present			past
infinitive	fø̄ra			—
participle	fø̄randi, fø̄rande			fø̄rþer
active voice	indicative	subjunctive	imperative	indicative	subjunctive
iæk	fø̄rir	fø̄ri, fø̄re	—	fø̄rþi, fø̄rþe	fø̄rþi, fø̄rþe
þū	fø̄rir	fø̄ri, fø̄re	fø̄r	fø̄rþi, fø̄rþe	fø̄rþi, fø̄rþe
han	fø̄rir	fø̄ri, fø̄re	—	fø̄rþi, fø̄rþe	fø̄rþi, fø̄rþe
vīr	fø̄rum, fø̄rom	fø̄rum, fø̄rom	fø̄rum, fø̄rom	fø̄rþum, fø̄rþom	fø̄rþum, fø̄rþom
īr	fø̄rin	fø̄rin	fø̄rin	fø̄rþin	fø̄rþin
þēr	fø̄ra	fø̄rin	—	fø̄rþu, fø̄rþo	fø̄rþin
mediopassive voice	indicative	subjunctive	imperative	indicative	subjunctive
iæk	fø̄ris	fø̄ris, fø̄res	—	fø̄rþis, fø̄rþes	fø̄rþis, fø̄rþes
þū	fø̄ris	fø̄ris, fø̄res	—	fø̄rþis, fø̄rþes	fø̄rþis, fø̄rþes
han	fø̄ris	fø̄ris, fø̄res	—	fø̄rþis, fø̄rþes	fø̄rþis, fø̄rþes
vīr	fø̄rums, fø̄roms	fø̄rums, fø̄roms	—	fø̄rþums, fø̄rþoms	fø̄rþums, fø̄rþoms
īr	fø̄rins	fø̄rins	—	fø̄rþins	fø̄rþins
þēr	fø̄ras	fø̄rins	—	fø̄rþus, fø̄rþos	fø̄rþins

Descendants

• Swedish: föra

References

• föra in Knut Fredrik Söderwall, Ordbok öfver svenska medeltids-språket, del 1: A-L