Han sloss så hardt mot døden

Det er knapt en overraskende nyhet når en 96 år gammel mann dør. Likevel føles det underlig at Håkon Bleken har gått bort.

Underlig fordi han liksom alltid har vært der, en evig vital og produktiv kraft i norsk kunst. Underlig fordi han syntes å slåss så hardt mot nettopp døden, som kom stadig nærmere. Han var opptatt av Dylan Thomas’ berømte verselinje «Do not go gentle into that good night», av det han kalte for en «dødsprotest». Han protesterte ved å gjøre nettopp det som bandt ham til øyeblikket, til verden rundt seg: Å male, skape.

Blekens bilder hadde dette som kjennetegner så mye stor kunst. På den ene siden var bildene svært mangfoldige, skapt gjennom bruk av forskjellige teknikker. Det var malerier, ja, men også kulltegninger, kollasjer. Samtidig var de også, som regel, svært distinkte.

Bildene lignet ikke på noen annens verk. De hadde ofte denne blandingen av det figurative og det abstrakte, det harde og det drømmende, mer eller mindre gjenkjennelige skikkelser plassert i forunderlige landskap. Ofte avrundede former, slående vakre farger.

I denne skjønnheten fantes også det fryktelige. Håkon Blekens kunst bar preg av at han hadde gjennomlevd mesteparten av det brutale 20. århundre. Her var menneskets kamp mot overmakten, mot undertrykkelsen, og mot kaos. Bleken fortalte selv om hvordan det å skape orden i kaos var noe av det som drev ham.

Brutaliteten var også en del av hans eget liv. Barndomshjemmet i Trondheim var preget av farens voldsbruk. Den vennlige, lesende moren ble redningen. Bleken skulle beskrive oppveksten i et slikt hjem, i kontrasten og spenningen mellom to så forskjellige foreldre, som årsaken til at han ble kunstner.

Han skulle også bli merket av et halvt års opphold på psykiatrisk sykehus, etter å ha blitt rammet av en hjernerystelse med komplikasjoner og etterdønninger. Til Adresseavisen har han sagt at han var et annet menneske da han kom ut derfra.

Da hadde han bodd sammen med mennesker som hadde det forferdelig vondt, og som måtte leve med sin indre smerte dag ut og dag inn.

Håkon Bleken ble en del av den toneangivende Gruppe 5. Den bestod av fem kunstnere som alle jobbet ved arkitekturavdelingen ved det som den gang het Norges tekniske høgskole i Trondheim. Der var det abstraksjon og modernisme og prinsipper fra arkitekturen som ble brukt for å konstruere kunst.

Men etter hvert var det som om det figurative kom sigende inn. Mange av Blekens bilder har motiver fra myter, religion og litteratur. Selv om han selv ikke var kristen, laget han poetiske tolkninger av bibelhistorier.

Inspirasjon fra forfattere som Dante, Knut Hamsun, Henrik Ibsen og Oscar Wilde bølget gjennom bildene hans. Men han var også bestandig koblet på sin tid.

I 1996 malte han og kunstnerkollega Håkon Gullvåg bilder på veggene på de rivningstruede husene i Svartlamon. Arbeiderstrøket i Trondheim med sine gamle trehus hadde lenge tiltrukket seg unge og radikale beboere, men politikerne hadde andre planer for området.

Maleriene fra to av Norges mest markante kunstnere gjorde at husene fikk en ny og enestående verdi, og de ble stående.

Håkon Blekens posisjon i norsk kunst viste seg også å være seiglivet. Ikke bare fordi han malte og malte, med en rasende produktivitet, men også fordi stadig nye generasjoner oppdaget og ble begeistret for maleriene hans.

Kanskje hadde det å gjøre med at de var umiddelbare, vakre, gode for sansene, og samtidig dype, særpregede, med mange lag, med eksistensielle spørsmål i bunn. Han hadde sin egen forklaring på hvorfor interessen, og respekten, varte ved.

– Det er fordi jeg ikke har sveket barnet i meg – ømheten og sødmen, sa han til Adresseavisen like før nittiårsdagen.

– Dessuten gir jeg mer blaffen fordi jeg stoler på at jeg kan tingene.

«Rage, rage against the dying of the light» skrev Dylan Thomas i sitt dikt. Håkon Bleken satt ikke stille og ventet på skumringen. Han holdt fast ved livet, hardt og lenge, på sin egen, generøse måte.

Ved å dele ideene sine, skape bildene sine, og slik skape bånd mellom seg og sitt publikum, og dem imellom. Selv om han selv ofte foretrakk å være alene, skapte han opplevelser, treffpunkter. De døde ligger hver for seg, de levende møtes, blant annet foran Håkon Blekens malerier.