Sahara

Størstedelen av Sahara er et cirka 300 meter høyt platåland, og tilhører Det afrikanske alpinsystem. Dette ble hevet i tertiærtiden, og berggrunnen har siden erodert. Sahara utgjør for en stor del et flatt landskap av platåer og grusdekkede sletter uten vegetasjon. Videre finnes oaser, sandsletter og sanddyner. Periodisk vannførende erosjonsdaler (wadi) som gjennomskjærer ørkenen er også typisk for Sahara. Platålandet synker mot Atlasfjellene i nord og Egypt i nordøst. Her dannes forsenkninger, depresjoner, med saltsjøer som for eksempel Qattara i Egypt, som ligger 133 meter under havets overflate. I den sentrale delen av Sahara ligger store grunnfjellmassiver, de viktigste er Ahaggar, Aïr og Tibesti. De høyeste toppene er yngre, utslokte vulkaner. Toppen av Emi Koussi er Saharas høyeste punkt på 3415 meter over havet.

Mesteparten av Sahara er dekket av sedimenter som er yngre enn 50 millioner år. Mer enn halvparten av Sahara er dekket av såkalt yermojord med lag av grus og stein. Bare enkelte lokale steder stikker grunnfjellet (Saharakratonet) frem. Jern, kobber og uran finnes flere steder og olje utvinnes i Algerie.

Store deler av platålandskapet består av sletter, dels formet i fast fjell med et dekke av store steinblokker (hammada), dels dekket av grovere grus og stein (reg). De store sandørkener (erg) med sand i bølgende dyner ligger i utkanten av Sahara, blant annet i sørlige Algerie og den libyske ørken, som for øvrig er Saharas største sandørken. Totalt er rundt 20 prosent av Sahara sandørken. Enkelte steder er undergrunnen dekket av leirlag eller består av gips og andre salter. Dette tyder på at disse steder er bunnen av inntørrede sjøbekkener fra perioder da klimaet i Sahara var fuktigere. Der grunnvannet trenger frem mot overflaten, dannes som regel fruktbare oaser. I øst dannes en sammenhengende oase der Nilen skjærer gjennom ørkenen. I Atlas er det flere elver som i enkelte årstider fører atskillig vann.

Sandørken (erg) utgjør 20 prosent og ligger i utkanten av Sahara, blant annet i sørlige Algerie og den libyske ørken. Landformene er her dannet av vind og sporadisk regn. Enkelte steder er undergrunnen dekket av leirlag eller består av gips og andre salter. Der grunnvannet trenger frem mot overflaten, dannes som regel fruktbare oaser som for eksempel Bahariya, Ghardaïa, Timimoun, Kufrah og Siwa. Sanden i Sahara er rødlig. Tykkelsen i ergene er oftest 20–100 meter, men megadyner kan være opptil 300 meter høye.

I øst skjærer Nilen gjennom ørkenen. Landskapet omkring Great Rift Valley består av depresjoner, saltsjøer og høye fjell. Det arabisk-nubiske skjold er i ferd med å løsrive seg fra Saharakratonet langs Afarriften. I sør går ørkenen gradvis over i steppelandskap. Denne overgangssonen kalles Sahel der det lokalt vokser gress og buskvekster.

Sahara har et ørkenklima som er betinget av det subtropiske høytrykksbeltet. Det faller noe nedbør over kystnære områder, mens det over de sentrale delene gjennomgående er tørke. Nedbør fra nordvest forhindres av Atlasfjellene. Høytrykksbeltet forsterkes og forskyves mot sør om vinteren, og svekkes og forskyves mot nord om sommeren. Årlig har det sentrale Sahara over 4000 solskinnstimer, nær det maksimalt mulige. Temperaturvekslingene mellom dag og natt og mellom vinter og sommer er store. Om sommeren kan temperaturen ofte bli over 50 °C, om vinteren ofte under 0 °C. Sahara har verdens høyeste registrerte lufttemperatur, 58,0 °C, målt i 'Aziziya i Libya.

I de lavereliggende sentrale ørkenområdene er årsnedbøren under 50 millimeter, lengst i øst under fem millimeter. Det er forholdsvis vanlig med bygenedbør og lyn som ikke når bakken. I fjellene er nedbøren større, oftest i form av kortvarige, kraftige byger som hurtig fyller uttørkede elveleier. Det egentlige ørkenområdet avgrenses av stepper med vinterregn i nord og stepper med sommerregn i sør.

Klimaet i Sahara har variert betydelig gjennom tidene. Kvartærtidens veksling mellom istider og interglasiale perioder har medført lange perioder med gunstig klima i Sahara. Etter den siste istiden var det en særlig gunstig periode i tidsrommet 8000–5500 fvt.

Det er usikkert hva slags konsekvenser de pågående globale klimaendringene vil få i området rundt Sahara. De fleste klimamodellene antyder at det vil bli mer total nedbør på sikt i Sahel, bortsett fra i den vestligste delen av Senegal og Mauritania. Men sannsynligvis vil nedbøren komme mer konsentrert i noen færre regnskyll. Det er usikkert hvordan dette vil påvirke lokal økologi og landbruksproduksjon.

Det er lite planteliv i Sahara. Store strekninger er helt nakne, andre steder finnes det en spredt vegetasjon som vesentlig består av tørketålende kurvplanter, erteplanter, korsblomster og gressarter. På saltholdig grunn vokser meldearter og andre halofytter (saltvannstolerante planter). De flerårige artene har lange røtter som når ned i undergrunnen. Noen har kjøttfulle blad, andre er dekket av filthår som reduserer fordampningen fra bladene. En karakterplante i Sahara er jerikorosen. Det er bare et par treslag som kan greie det tørre klimaet: i fjellstrøkene en akasieart, Acacia tortilis, og i erosjonsdalene en tamarisk, Tamarix articulata. Øverst i Ahaggarfjellene finnes litt barskog. Oasene er særlig preget av daddelpalmer, men her dyrkes også korn, frukt og grønnsaker.

Dyrelivet i Sahara har skiftet med klimaet. Helleristninger og skjelettrester viser at det i en ikke særlig fjern fortid med fuktigere klima levde elefanter, neshorn, flodhester og sjiraffer i Sahara. Nå derimot, danner ørkenen et dyregeografisk skilleområde mellom en mediterran og en afrikansk fauna. Dyrelivet er relativt fattig på arter, og dyrene er oftest sandfarget. Av pattedyr kan nevnes ørkengaupe eller karakal, ørkenrev, stripehyene, mendes- eller addaxantilope, sabelantilope, ørkengaselle, et par arter springmus og kapphare. Av krypdyr er det flere arter, blant annet agamer, skinker og giftige slanger, hvorav særlig hornslangen er kjent. Av fugler er særlig struts karakteristisk, dessuten blant annet lerker og sandhøns. Husdyrene er vesentlig geit, esel, hest og dromedar.

Det aller meste av Sahara er ubeboelig og folketomt, og bosetningene er, særlig tradisjonelt, stort sett begrenset til oasene. I nordvest ligger de store oasegruppene Tafilalet, Touggourt og Adrar. I den sentrale delen ligger Fezzan-oasene sør for Tripoli, og i den østlige del av ørkenområdet Libyske ørken oasene Farafra, Siwa, Dakhla og Kharga, og vestenfor disse Kufra-oasene. En del av Saharas befolkning lever som nomader som vandrer med kameler, sauer og geiter, særlig i vest og høyereliggende strøk hvor det finnes plantevekst.

De eldste funn av representanter for menneskefamilien (Hominidae) er knyttet til tidlig paleolittisk tid. Skjelettmateriale av Homo erectus er funnet ved Ternifine i Algerie, og anslås til å være 600 000–800 000 år gamle. Redskaper av acheuléen-type, som er karakteristisk for Homo erectus, er også kjent. Funn av moustérien-redskap viser at neandertalmennesket (Homo neanderthalensis) har levd i disse områdene i mellompaleolittisk tid. For omkring 40 000 år siden, i senpaleolittisk tid, dukket det moderne mennesket, Homo sapiens, opp.

Capsien-kulturen er navn på en senpaleolittisk jegerkultur i det nåværende Tunisia og Algerie. Den var virksom mellom cirka 10 000 og 6000 år fvt. Karakteristisk er funn av kjøkkenmøddinger, noe som tyder på en sesongmessig utnyttelse av ressursene. Blant redskaper er funnet mikrolitter og kniver av flint. Til denne perioden kan man datere de første hulemaleriene; særlig kjent er Tassili-funnene på et høydeplatå i det sentrale Sahara, i det nåværende Algerie, der det i 1933 ble funnet huler som viste seg å være rikt dekorert med malerier. De eldste funnene dateres til yngre steinalder, de yngste til tiden rundt vår tidsregnings begynnelse. Afrikas eldste keramikk stammer fra områder i Sahara og kan dateres til omkring 7000 fvt.

Rundt 6000 fvt. begynte den første dyrkingen av hirse, og husdyrhold med geiter og sauer tok også til. Den tiltagende uttørkingen fra omkring 5000 fvt. førte til at store deler av Sahara ble ubeboelig omkring 3000 fvt.

Pastoralisme er en viktig næringsvei i Sahara og området rundt. Dette innebærer beitebruk og flyttinger over lange avstander basert på årstidsvariasjoner i ørkenens yttergrense. Jordbruk kan kun drives i oasene og randområdene. I oasene dyrker den fastboende befolkningen dadler og andre frukter, grønnsaker og korn. Sahara er ellers rikt på mineraler som for eksempel jern, kobber, mangan, nikkel, tinn, krom, sink, kobolt, sølv, gull, platina med mer. I deler av Algerie og Libya er det gjort særdeles rike petroleumsfunn, som føres i rørledninger til havnebyer ved middelhavskysten. Ved Fort Gouraud i Mauritania brytes jernmalm, som føres med jernbane til Nouadhibou. Vest-Sahara har store fosfatleier. Ørkenklimaet og avstandene hindrer ellers utnyttelse av mange mineralforekomster. I Libya utnyttes Saharas grunnvann i stor målestokk.

Nomadenes betydning som fraktefolk og mellomhandlere (karavaner) har gått sterkt tilbake blant annet på grunn av økende bil- og flytrafikk. De viktigste karavanerutene gikk fra Biskra i Algerie over In Salah til Timbuktu (Tombouctou), Gao og andre steder ved øvre Niger, og fra Libya over Tibesti til traktene ved Tsjadsjøen. Veiene i dag følger omtrent de samme rutene. Sahara krysses dessuten av flere internasjonale flyruter.

• Afrika
• Afrikas historie
• Sahel
• ørkenspredning