vott

I Norge ble votter laget i nålebinding og strikking eller sydd av stoff og skinn. Bruksvottene var enkle i utformingen, mens stasvottene ofte var fint utsmykket. Broderte votter kunne blant annet brukes som gave fra brud til brudgom. Det hendte også at bruden ga votter til alle de mannlige bryllupsgjestene, for å vise hvilket godt koneemne hun var. Imidlertid hendte det at disse vottene ble strikket på dugnad av de kvinnelige gjestene.

Flere områder har typiske håndplagg, deriblant Gudbrandsdalen, som har høgkrågåvotter, altså votter med høy mansjett. Men den mest kjente votten i norsk strikkehistorie er selbuvotten, som revolusjonerte norsk mønsterstrikking og bidro til å gjøre strikking til en viktig biinntekt for utallige kvinner.

Marit Emstad (1841–1929) regnes som selbustrikkingens mor. Hun var den første som leverte votter med selburoser til Husfliden i Trondheim, og med det la hun grunnlaget for en blomstrende industri. Åttebladsrosa er ikke særnorsk, men innen mønsterstrikk regnes den som et norsk motiv.

Selbu Husflidscentral ble etablert i 1934 og bestod av hjemmeprodusenter som leverte ulike strikkevarer til videresalg. Etter noen få år ble det produsert mer enn 90 000 vottepar, hvorav to tredjedeler var eksport. Tradisjonen med hjemmeproduksjon har holdt seg, og også i dag kan man få kjøpt hjemmestrikkede selbuvotter.

Caroline Halvorsen var lærer ved Statens kvindelige industriskole fra 1876 til 1923 og utgav flere lærebøker i håndarbeid. Ett av hennes pedagogiske prinsipper var at elevene skulle lage gjenstander de hadde glede av, og Carolinevotten er et godt eksempel på dette. Caroline Halvorsens strikkebok utkom i 1901, og votten, som strikkes i rett og vrangt, var pensum ved flere norske skoler til opp på femtitallet. Antagelig er votten opprinnelig svensk , men i Norge forbindes den med henne.

Tovavotter kalles også Lovikkavotter og sjøvotter. Dette er løststrikkede votter som enten toves før bruk eller i bruk, og de har vært til gled for mange generasjoner. Tovavotter holder godt på varmen, og når de er ferdig tova, holder de vind og vann ute. Fiskerne hadde slike votter på Lofotfiske, og mange strikket også sine egne. Disse sjøvottene kunne ha to tomler slik at de kunne snus ved slitasje eller hull.

Vindvotter i bomull eller syntetisk stoff brukes ofte utenpå andre votter som ekstra beskyttelse mot vær og vind. Slike votter er store, går gjerne t stykke opp på underarmen og strammes rundt håndleddet. Syntetiske polvotter med teddyfor ble lansert på sekstitallet og gjorde tilværelsen lettere for både småbarn og foreldre.

• husflid
• klær
• strikking
• strikkingens historie