trommesett

Trommeslageren sitter på en stol plassert bak trommene. Herfra er det lett å nå trommesettets pedaler og samtidig spille med stikker på trommene og cymbalene. Stolen finnes i varianter med og uten ryggstøtte.

Basstrommen er senteret i trommesettet. Den er ofte mellom 18 og 22 tommer i diameter. Det er mest vanlig å spille basstrommen med pedal på høyre bein. I noen sammenhenger brukes doble pedaler på basstrommen. Det er da en forlenger fra pedalen ved høyre bein som strekker seg bort til en pedal ved venstre bein. I dag er doble basstrommer forbundet med sjangere som metal og rock, men det har sitt opphav i jazzen. Basstrommen omtales også som stortomme eller kick, og den dekker bassregisteret i musikken.

Ved siden av basstrommens pedal plasseres skarptrommen på et stativ som står rett foran trommeslageren. Oftest er skarptrommen 14 tommer i diameter. Skarptrommen ligger i øvrige midtregister og opp mot diskant register.

Over basstrommen og på høyre side av trommeslageren plasseres vanligvis toms. Ofte er det en til to trommer over basstrommen og en ved siden av. Sidetrommen kaller man gjerne gulvtom da den har egne bein, i motsetning til de mindre tomene som enten er montert i stativer eller på basstrommen. Størrelsene på toms kommer an på sjanger og hvilken lyd man ønsker. Ønsker man en dyp og stor lyd må man ha større og dypere stemt tromme. Ønsker man lettere lyd må man følgelig ha lysere stemming og en mindre tromme. Toms blir også kalt tomtom, tam, tamtam og tomtrommer. Det kan bli misvisende å kalle trommene tamtam da dette også er navnet på et gonginstrument. Tomene kan dekke fra øvre bassregister opp mot øvrige midtregister.

På egne stativer rundt trommesettet plasseres cymbalene. I midten av hver cymbal er det et lite hull som tres over stativet. Cymbaler kommer i mange forskjellige inndelinger etter hvilke kvaliteter de har.

Ridecymbalet er ofte et relativt stort cymbal fra 18 til 22 tommer, men det finnes både større og mindre varianter. Riden har ofte kortere etterklang på tonen enn mange andre cymbaler.

Crashcymbalet er et mellomstort cymbal fra 12 til 18 tommer, også her med unntak både opp og ned i størrelse. Crashen har lengre hørbar etterklang og brukes gjerne som virkemiddel for å understreke musikalske variasjoner som akkordskifter, overganger eller støt i musikken.

Hi-hat er to cymbaler som er montert mot hverandre og kommer i størrelser fra 10 til 16 tommer, men det vanligste er 14 tommer. Det øverste cymbaler er festet i en bevegelig stang i stativet med det man kaller en clutch. Stangen kan beveges opp og ned ved hjelp av en pedal nederst på stativet. Hi-haten har veldig kort etterklang, men denne kan påvirkes ved åpning og lukking av de to cymbalene.

I tillegg til disse cymbalene finnes det varianter av effektcymbaler som splashcymbaler, som er små cymbaler med rask etterklang, eller chinacymbaler, som har en diskant kvalitet i tonen sammen med en mørkere etterklang.

Før cirka 1860 hadde man i stor grad brukt én person på hvert slagverksinstrument. Én for å spille basstrommen, én for å spille skarptrommen og én for cymbalene. Dette praktiseres fortsatt i korps- og orkestermusikken. Behovet for å redusere utgifter til innleide teatermusikere førte til en utvikling av trommespillet. Med teknikken de da kalte dobbeltromming spilte en musiker både skarptromme og basstromme samtidig. Skarptrommen sto på en stol og basstrommen på gulvet.

Videre utviklet trommesettet seg som følge av innvandringen til USA fra rundt 1890. Blant andre fikk den tyrkiske cymbalmakeren Avedis Zildjian mye å si for utviklingen. The Zildjian Company er fortsatt en av de største aktørene innenfor cymbaler og slagverk. Kinesiske instrumenter ble også instrodusert, som kinesiske toms, med sine kraftige trommeskinn, og kinesiske cymbaler. De tidligste patentene på basstrommepedalen kom også i denne perioden.

Omkring 1900 besto oppsettet av skarptromme og pedalbasstromme i tillegg til cymbaler, woodblock, kubjeller og ofte en kinesisk tom. Denne samlingen av slagverksinstrumenter ble kalt «traps», som var en forkortelse av det engelske ordet «contraption» som betyr innretning. Trap-settet kunne høres i ragtime-musikk fra rundt 1900 og i mange år fremover.

En viktig utviklingen av trommesettet skjedde i forbindelse med stumfilmens spesialeffekter. Frem til rundt 1930-tallet var det mange trommeslagere som jobbet med lydeffekter for stumfilmer, noe som bidro til å utvide trommesettets lydlandskap. For å produsere lydeffektene bruktes et utvalg spesialinstrumenter som sirenefløyter, togbjeller, hestehover, metallplater og instrumentet løvebrøl som består av en tråd montert gjennom trommeskinnet på en stortromme. Når man drar i denne tråden med en fuktig klut, vil det forplante seg vibrasjoner i trommeskinnet og man får en lyd som minner om et dypt brøl. I tillegg bruktes de mer vanlige instrumentene som basstromme og skarptromme.

Fra 1930 vokste trommesettet som følge av storbandjazzens inntog. Større band krevde kraftigere trommer. I tillegg fikk man endelig muligheten til å stemme toms på over- og undersiden slik man hadde gjort med skarptrommen allerede. Den berømte trommeslageren Gene Krupa var viktig i denne utviklingen.

1930-tallets viktigste nyskapning var likevel hi-haten, som utviklet seg fra det man tidligere kalte low boy. Forskjellen på disse to var hovedsakelig at hi-haten nå var flyttet så høyt opp at man kunne nå den med stikker, og ikke bare med foten. Dette åpnet for nye spillestiler som har påvirket mange musikksjangere.

På starten av 1940-tallet utviklet trommesettet seg videre som en del av bebop-jazzen. Basstrommene ble mer kompakte enn de store marsjtrommene, og man utviklet en ny og større cymbal. Denne cymbalen kaltes ride-cymbal og hadde en drivende rytmisk funksjon i musikken, noe som hovedsakelig hadde vært basstrommens rolle tidligere. Ride-cymbalen er fortsatt en viktig del av dagens trommesett. Mot slutten av 1940-tallet, i sammenheng med utviklingen av Rhythm and Blues, kom crash-cymbalen. Det hadde fantes lignende cymbaler tidligere, men nå kom en cymbal som var laget spesifikt for å «crashe» på, ofte for å understreke musikalske virkemidler.

I 1952 gjorde Louis Bellsons ny bruk av trommesettet. Bellson var trommeslager for jazzmusikeren Duke Ellington, og brukte tidvis doble basstrommer i Ellingtons musikk. I dag forbinder man gjerne doble basstrommer, eller dobbelpedal på én basstromme, mer med sjangre som metal eller rock.

På 1960-tallet lignet trommesettet i veldig stor grad på det vi har i dag. Men likevel skjedde det en nesten umerkelig forandring som endret mye av trommespillet fremover. Dette henger delvis sammen med The Beatles' store stadiumkonserter. Ved disse konsertene var det så mye lyd fra publikum at trommeslageren Ringo Starr valgte å spille med det man kaller matched grip, med likt grep i begge hender, i stedet for det tradisjonelle grepet. I tradisjonelt grep er venstre stikke holdt med tommelen og hviler mellom langfinger og ringfinger, men håndflaten vendt opp, høyre stikke holder man rett frem som en forlengelse av armene med håndflate vendt ned. Starr valgte matchet grip for å få mer kraft i hvert slag. Dette marker en overgang i spillestil, men også overgangen til at det ble mer vanlig å ha skarptrommen i trommesettet i en mer vannrett vinkel. Med tradisjonelt grep ville skarptrommen ha stått skrått i stativet for å få samme vinkel som gamle marsjtrommer båret i et bandolær. Med matched grip var ikke dette nødvendig, og heller ikke spesielt ergonomisk, så man rettet trommen mer opp.

Trommesettet har ikke utviklet seg i særlig grad etter 1960-tallet. Det finnes flere moderne trommeslagere med trommesett av stor størrelse og mange trommer, som Terry Bozzio (Frank Zappa) eller Neil Peart (Rush), men også de som går andre veien og har små trommesett med få trommer, som Questlove (The Roots).

Det har kommet mange varianter av elektriske trommesett, og i moderne popmusikk er det vanlig å kombinere akustiske trommer med samplepads eller elektriske trommer. Det er også eksempler på preparering av trommesettet med for eksempel skruer i trommeskinnet, binders liggende på trommen eller andre former for klangmanipulasjon.