tollvesen

I Norge påla allerede Harald Hårfagre landøre på innførsel og utførsel av varer. I middelalderen fantes det ikke særskilte tollembetsmenn; oppkrevingen av toll hørte direkte under sysselmannen eller slottshøvedsmannen, som overlot tolloppsynet til underordnede tjenestemenn der det var mange skipsanløp. Tollboden i Bergen omtales i 1519, men er sikkert mye eldre. På 1500-tallet var det fogden og lensmannen som oppkrevde toll i landdistriktene, i byene som oftest byfogden. Etter hvert ble tolladministrasjonen skilt ut som egen etat, og fra 1630-årene var det vanlig med tollere som ikke hadde noe annet kongelig ombud. Norge var mot slutten av hundreåret delt i 23 tollregnskapsdistrikter.

Fra Christian 4s tid kunne retten til å oppkreve toll innen et avgrenset område bortforpaktes mot en årlig sum eller fastsatt andel til statskassen. Systemet ble praktisert for Bergensdistriktet til 1764, for Trondheim og hele det nordenfjelske til 1777. Under foreningen med Danmark hadde det norske tollvesen en selvstendig stilling; mot slutten av foreningstiden førte amtmennene et visst tilsyn med tollkamrene, som for øvrig hørte direkte under den øverste administrasjon i København.

I 1814 ble tollvesenet lagt under 4. departement, senere samme år under 5. departement, som i 1818 ble Finansdepartementet. Fra 1957 var Tolldirektoratet den sentrale myndighet; siden 1974 hører tollvesenet under Toll- og avgiftsdirektoratet. Landet er delt i seks tollregioner, som igjen er delt i 20 tollsteder.

• toll
• Toll- og avgiftsdirektoratet

• Tolletaten