sufisme

Det finnes en rekke sufi-ordener som er forskjellige både med henhold til lære og rituell praksis. Et fellestrekk er imidlertid dhikr, «ihukommelse», lovprisning av Gud ved faste rituelle formularer, ofte kombinert med ulike pusteteknikker og kroppsbevegelser. Skriftgrunnlaget for dette er Koranen 33,41: «Dere som tror, kom Gud i hu med stadig ihukommelse, og pris ham morgen og aften».

Karakteristisk for sufi-ordener er også at man kan velge grader av tilhørighet. Med unntak av noen sufiordener er det ikke noe krav om sølibat. Dessuten viser de alltid til en ubrutt kjede (silsila) av åndelige ledere fra den første tiden frem til i dag. En åndelig leder (shaykh, pir) garanterer for denne arvefølgen og innvier nye medlemmer i ordenen.

De fremste representantene for den tidlige islamske mystikken er Hasan fra Basra (642–728) og kvinnen Rabi'a al-Adawiya (713–801), som i sin diktning introduserte tanken om den rene gudskjærlighet. Bevegelsen fikk stor oppslutning, og fra 800-tallet finnes en rekke fremragende litterære uttrykk for den mystiske gudsopplevelsen. Sufi-tradisjonen kom tidvis til å stå i et skarpt motsetningsforhold til mange av de rettslærdes islamforståelse; den store filosofen Abu Hamid Muhammad al-Ghazzali (1058–1111) søkte i sitt hovedverk Religionsvitenskapenes fornyelse å bygge bro mellom sufisme og rettsvitenskap.

Fra og med siste halvdel av 1100-tallet finner vi de første historisk sikre vitnesbyrdene om organisering av sufi-bevegelsen i ordener eller brorskap (arabisk tariqa, «vei, metode»). Blant de første kjente fullt organiserte sufi-ordener regnes qadiriyya (1100-tallet i Irak), som i dag har tilhengere over store deler av den muslimske verden. Det finnes et betydelig antall sufi-ordener, blant de viktigste kan nevnes Shadhiliyya (1200-tallet), Naqshbandiyya (1300-tallet), Bektashiyya (1400-tallet) og Sanusiyya (1800-tallet). Mawlawiya, grunnlagt av mystikeren og forfatteren Jalal al-Din Rumi (1207–1273), er særlig kjent for sine rike musikalske og litterære tradisjoner og sine «dansende dervisjer», som ved rituell dans fremstiller sjelens oppvåkning og forening med Gud.

Sufi-ordenene, som også gav plass til organiserte kvinnefellesskap, kom til å spille en viktig religiøs, sosial og politisk rolle i den muslimske verden, og ordenenes misjonsvirksomhet har hatt betydning for islams utbredelse. Selv om 1800- og 1900-tallet representerte en nedgangsperiode for ordenene, er de fleste fortsatt virksomme og har stor innflytelse i den muslimske verden i dag. Enkelte av dem er også aktive i Vest-Europa.

• islam
• mystikk