statsbesøk

I skandinavisk middelalderhistorie er det kjent flere kongemøter, deriblant fem tidlige møter i det daværende norske Konghelle – det første mellom Olav den hellige og svigerfaren, svenskekongen Olof Skötkonung omkring 1020, og det siste i 1101 mellom Magnus Berrføtt, danskekongen Erik Ejegod og svenskekongen Inge Stenkilsson, som også var Magnus' svigerfar.

Fra senmiddelalderen i Europa er det kjent en rekke slike møter mellom europeiske monarker; blant de mest kjente er den tysk-romerske keiseren Karl 4.s besøk hos pave Urban 5. i Avignon i 1365, den engelske kongen Henrik 8.s besøk hos sin franske kollega Frans 1. i grensebyen Balinghem sørøst for Calais i 1520, og keiser Karl 5.s besøk hos kong Frans i Paris i 1540. Til «private» besøk i denne perioden hører blant andre den skandinaviske kongen Christian 1.s og dronning Dorotheas besøk hos keiser Fredrik 3. i 1474, hos pave Sixtus 4., flere italienske fyrster og republikken Venezia senere samme år, og kongens besøk hos hertug Karl den dristige i Burgund i 1474–1475.

I 1600- og 1700-tallets Europa var de fleste suverene stater på ulike tidspunkter involvert i krig med andre stater, og de like hyppige fredsavtalene ble gjerne håndtert av herskernes respektive utsendinger. Tidens monarker ga seg nødig ut på lange og strevsomme reiser, især utenfor sine egne riker. I skandinavisk historie fra denne tiden finnes et tydelig unntak; kong Christian 4. avla hele 25 besøk i Norge, og i januar 1619 mottok han den svenske kongen Gustav 2. Adolf i statsbesøk på slottet i Halmstad (som den gag var dansk) til politiske samtaler. Den russiske tsaren Peter den stores europareise ( som blant annet omfattet Nederland, England og Danmark) i årene 1697–1698 foregikk inkognito; den dansk-norske kongen Fredrik 4.s italiareise i 1708–1709 var omgitt av noe seremoniell (han utnevnte blant annet sine to italienske bankierer til markgrever av henholdsvis Lister og Mandal i Norge), mens svenskekongen Gustav 3.s to større reiser – til Frankrike i 1771–1772 og til Italia i 1783–1784 – offisielt var «private» besøk.

Den tekniske utviklingen av transportmidler og veinett i Europa, som begynte omkring midten av 1700-tallet og særlig skjøt fart i første halvdel av 1800-tallet, gjorde det fysisk mulig, raskere og langt mindre besværlig for tidens monarker å møtes direkte.

Den franske keiseren Napoleon 1. møtte sin russiske kollega Aleksander 1. i 1807 til fredssamtaler i byen Tilsit (nå Sovjetsk i den russiske enklaven Kaliningrad), som russerne på det tidspunkt hadde okkupert fra Preussen, men det er tvilsomt om dette kan betegnes som et statsbesøk, ettersom de to keiserne teknisk sett møttes på en tredje herskers territorium. Napoleonskrigene ble avsluttet med en stor fredskongress i Wien i 1814–1815, hvor en rekke av Europas suverene herskere deltok personlig, men heller ikke dette møtet var et statsbesøk i moderne forstand, siden formålet med møtet ikke var å vise de tilreisende monarkenes vennskap med den østerrikske keiseren, men å stadfeste deltagerstatenes status og regler for deres bilaterale forbindelser etter krigshandlingenes opphør.

Det er vanskelig å tidfeste når offisielle, fredelige statsbesøk ble vanlige i Europa, men mye taler for å gi den britiske dronningen Victoria (eller hennes regjering) æren for de første vellykkede eksemplene, med hennes besøk hos den franske kongen Ludvig Filip i 1843 og gjenvisitten hos keiser Napoleon 3. i Paris i 1855. Det var også dronning Victoria som mottok den første ikke-europeiske monark på statsbesøk hos et europeisk statsoverhode, da hun i 1873 mottok den persiske sjahen Nasireddin i Windsor i 1873.

De årlige feriesammenkomstene på den danske kongefamiliens sommerslott Fredensborg i 1880- og 1890-årene, hvor kong Christian 9.s store familie, som omfattet både hans sønn, den greske kongen Georg 1., svigersønnene keiser Aleksander 3. og den britiske tronarvingen Edvard, kan ikke betegnes som statsbesøk; ei heller kong Christians møte og politiske samtaler med sin svenske kollega og inngiftede slektning Oscar 2. (svenskekongens brordatter var gift med den danske tronarvingen Frederik) på den svenske øya Ven i Öresund i 1884.

Det kan derimot argumenteres for at det første offisielle statsbesøket på norsk jord fant sted i juli 1890, da den nye tyske keiseren Vilhelm 2. besøkte kong Oscar i dennes andre kongerikes hovedstad Kristiania, under utfoldelse av all den pomp og prakt som den daværende norske høyreregjeringen så seg i stand til å bidra med.

De to skandinaviske «trekongemøtene» under den første verdenskrigen, da kongene Christian 10., Haakon 7. og Gustav 5. møttes, sammen med deres utenriksministere, i henholdsvis Malmö (1914) og Kristiania (1917), må regnes som private besøk, selv om formålet med møtene var å vise skandinavisk samhold og bekrefte landenes nøytralitet i den pågående krigen.