sosiolekt

Ved framvoksteren av byar og industristader var det forskjellar mellom fabrikkeigarar og høgare funksjonærar på den eine sida og dei som utførte manuelt arbeid, på den andre. Det gjaldt både inntekt og utdanningsnivå. Dei ulike gruppene eller klassene utvikla ulike måtar å snakke på. Forskjellane kom òg til uttrykk i busetjingsmønsteret. Arbeidarane busette seg helst i nærleiken av produksjonslokala, medan eigarane busette seg i lysare strøk, lenger borte frå fabrikkar og produksjonsstøy.

Slike busetjingsmønster finn vi mellom anna mellom aust og vest i Oslo og mellom nord og sør i Tromsø, og talemåla i dei ulike områda har tradisjonelt hatt ulike særdrag. Såleis kan vi tale om geografisk fundert språkleg variasjon også når det gjeld sosiolektar. Sosiolektar kan vere knytte til spesifikke bydelar, slik som på Eiganes i Stavanger eller Singsaker i Trondheim. Ein dialekt kan altså vere særmerkt for ei bestemt samfunnsklasse eller gruppe og slik fungere som ein sosiolekt.

Klasseforskjellar får ikkje automatisk språklege uttrykk, men opplevinga av sambandet mellom ei språkleg og ei sosial lagdeling har vore vanleg i fleire norske språksamfunn. Forskjellar mellom «de dannede kredse» og «vulgær- eller gadesproget» vart tidleg skildra både i Kristiania og i Bergen. Seinare har både språkgranskarar og språkbrukarar operert med slike motpolar mellom eit talemål i høgare klasser og eit folkemål eller «gatespråk» som gjerne har felles opphav med dialektane i omlandet.

Bruken av somme sosiolektar vert omtalt som å snakke «pent», gjerne med bruk av prefiks som «pen-» eller «fin-», som i «fintrøndersk» eller «penbergensk». Dette er ikkje ei estetisk vurdering, men viser snarare at varietetane er nytta i administrasjon og maktapparat og har utspringet sitt i høgare samfunnsklasser. Nærleiken til skriftmålet er viktig. I fleire språksamfunn byggjer skriftmålet på ein sosiolekt. I Noreg byggjer bokmålet på den såkalla «danna daglegtalen» som vaks fram i byane frå midten av 1800-talet.

Utdanningsnivået har auka blant folk, og både den geografiske og sosiale mobiliteten er stor. Talespråkleg utjamning går føre seg mellom lokalsamfunna innanfor større regionar. I byane er gamle arbeidarstrøk rusta opp, og talemålsforskjellane har også her vorte færre eller mindre slåande. Folk samlar seg om ei felles norm, som ofte ligg nærmare det tradisjonelle folkemålet enn det høgare talemålet. Slik er det både i Bergen, Oslo, Trondheim og Ålesund.

Sjølv om dei språklege forskjellane minkar, er medvitet om at språktrekk kan uttrykkje sosial tilhøyrsel, framleis sterk. Vi har stor fridom til å kunne velje mellom ulike variantar av talemål. Desse vala kan vere uttrykk for sosiale ønskjemål og vere uttrykk for livsstilsval.

Nye måtar å snakke på oppstår i fleirkulturelle bymiljø. Dette er språkformer kjende under fleire namn, som multietnolekt, kebab-norsk eller kontaktbaserte talestilar. Slike talestilar heng tett saman både med etnisitet, geografi og sosial tilhøyrsel, og dei syner at det sjeldan er enkelt å trekkje eit skilje mellom dialekt og sosiolekt.

• dialekt
• slang
• sosiolingvistikk

• Knut Fintoft og Per Egil Mjaavatn: Språksosiologiske forhold i Trondheim bymål. Trondheim 1980
• Stian Hårstad og Toril Opsahl: Språk i byen. Utviklingslinjer i urbane språkmiljøer i Norge. Bergen 2013
• Amund B. Larsen: Kristiania bymål. Vulgærsproget med henblik på den utvungne dagligtale. Kristiania 1907
• Amund B. Larsen og Gerhard Stoltz: Bergens bymål. Kristiania 1912
• Brit Mæhlum (red.): Praksis, bd. 2 i Helge Sandøy og Agnete Nesse (red.): Norsk språkhistorie. Oslo 2018
• Brit Mæhlum og Unn Røyneland: Det norske dialektlandskapet. Innføring i studiet av dialekter. Oslo 2012
• Agnete Nesse: Kollektiv og individuell variasjon i bergensdialekten. Bergen 1994