Sosial boligbygging i Norge

Industrialisering og tilflytting til byene forandret bolig- og levekårene i Norge dramatisk. I denne perioden bygget industribedrifter fortsatt boliger til sine arbeidere, men etter hvert vokste det frem en gårdeierklasse som bygget kaserner med boliger for utleie. I Oslo kan Grünerløkka stå som det fremste eksemplet på slike arbeiderboliger. Utenfor bygrensene og murtvangen kunne arbeidsfolk fortsatt bygge sine egne småhus i tre, med Kampen, Rodeløkka og Vålerenga som typiske eksempler i Oslo. I mindre byer bygde ofte håndverkere og handelsmenn boliger for utleie knyttet til egne eiendommer.

Boligene var overbefolkede og de hygieniske forholdene elendige med utedoer i bakgården. De usunne forholdene førte til sykdom og koleraepidemier, epidemier som etter hvert også truet borgerskapet. Borgerskapets svar ble enkeltstående filantropiske tiltak og selskaper som bygget boliger for arbeiderklassen, uten at dette rokket stort ved de elendige boligforholdene. Disse byggene hadde en høyere teknisk standard og lavere utnyttelse med bedre uterom enn den rene spekulative bebyggelsen, men trangboddheten var like høy.

Tiden fram mot århundreskiftet var preget av høykonjunktur, omfattende boligbygging i Kristiania og (tvilsomme) aksjespekulasjoner. I 1899 sprakk «boblen». Børsen raste, banker gikk konkurs, og «boligboblen» sprakk. «Kristianiakrakket» er blitt et begrep i den boligpolitiske debatten. Bedrifter og folk flyttet ut av hovedstaden og skatteinntektene sank. All boligbygging stoppet helt opp. Det ble ikke noen ny fart på boligbyggingen før kommunen tok initiativ et tiår ut i det nye århundret.

Industrialisering og tilflytting til byene fortsatte, og bolignøden vokste. Sporene etter Kristianiakrakket skremte, og privat kapital skygget unna. Til slutt innså kommunene at noe måtte gjøres. De måtte ta ansvaret for både planlegging, bygging og finansiering. Også de nye industristedene stilte store krav til boligbyggingen. Industristeder vokste frem i Odda, Sauda, Eydehavn, Rjukan, Notodden, Høyanger og Sør-Varanger. Her måtte bedriftene ta ansvar for boliger til både arbeidere og funksjonærer.

Styrking og radikalisering av den organiserte arbeiderklassen dannet også grunnlag for en sosial boligpolitikk. Arbeiderpartiet fikk flertall i en rekke kommunestyrer og løftet frem en kommunal boligpolitikk og boligreising. Brorparten av den kommunale boligbyggingen foregikk mellom 1916 og 1923. Diskusjonen dreide seg i stor grad om kommunene skulle satse på utleieboliger eller selveie, å bygge hagebyer eller leiekaserner. Hovedtyngden av arbeiderklassen hadde hverken råd til å eie eller bo i hagebyer. De to mest kjente eksemplene i Oslo er Ullevål hageby, der middelklassen og bedrestilte arbeidere flyttet inn, og Torshov, der arbeiderklassen flyttet inn.

Parallelt med den kommunale boligbyggingen oppførte fagforeninger, boligselskaper og en del større industriselskaper boliger for ansatte eller medlemmer. De kooperative byggeselskapene ga ikke noen kontinuerlig boligproduksjon. Oslo kommune kom fram til at det var nødvendig å etablere et boligbyggelag som skulle stå for oppføring av boliger, mens de ferdige boligene ble skilt ut som egen juridisk enhet i borettslag, med Oslo Bolig Og Sparelag (OBOS) i Oslo.

I 1935 inngikk Oslo kommune samarbeid med OBOS, som ble kommunens viktigste redskap i boligpolitikken. Kommunen forpliktet seg til å skaffe rimelige tomter til boligbyggingen. I gjenytelse skulle kommunen disponere et visst antall leiligheter i borettslagene for utleie til beboere som ikke hadde råd til innskudd. Slik fikk man en variert klassesammensetning av både leietakere og andelseiere.

Det ble ikke bygget boliger under andre verdenskrig, men det ble gjort forberedelser til gjenoppbyggingen. Så tidlig som 7. juni 1940 etablerte Administrasjonsrådet «Brente Steders Regulering» (BSR) for å planlegge og regulere oppbyggingen av de bombede og nedbrente byene. Kontoret ble ledet av professor Sverre Pedersen ved Norges tekniske høgskole (NTH). BSR var underlagt Gjenreisningsavdelingen i Innenriksdepartementet. Sverre Pedersen tegnet en rekke byplaner inspirert av tysk nyklassisisme. En rekke byer og tettsteder, til sammen 27, fikk hvert sitt lokalkontor, med norske arkitekter som skulle arbeide med reguleringsplaner, blant annet i Bodø, Kristiansund, Molde, Åndalsnes, Elverum, Steinkjer, Namsos og en rekke byer og fiskevær i Finnmark.

I 1942–1943 gjennomførte Oslo Byes Vel en større boligundersøkelse i Oslo. Den fikk stor betydning for hva som ble bygget under gjenreisingen og flere tiår fremover. En rekke fagfolk med tilknytning til boligsaken hadde ledig kapasitet, noe som kunne benyttes til en boligundersøkelse. Arkitekter, interiørarkitekter, leger, psykologer og ingeniører deltok i undersøkelsen. Undersøkelsen kom i forkant av en gjenreising med sterke politiske føringer og visjoner om et bedre liv. Boligundersøkelsen bidro til at boliger i Norge etter krigen skulle prioritere tre rom og kjøkken på 75 kvadratmeter. Sverige og Danmark, som ikke var rammet like hard av krigen, bygget fortsatt toromsleiligheter.

Store deler av Finnmark og Nord-Troms var brent av tyskerne, og flere byer, som Molde og Kristiansund, var bombet. Man regner med at 20 000 boliger ble ødelagt under krigen: 12 000 i Finnmark og 8000 i landet for øvrig. Det ble bygget minimalt med boliger under krigen, materialene gikk til krigsindustrien. Etter krigen ble boligbehovet ytterligere forsterket av tilflytting til byene fra landsbygda samt rekorder i ekteskapsinngåelser og barnefødsler.

I 1946 ble 70 000 barn født i Norge. Det ble beregnet et underskudd på 140 000 boliger i 1946. En av de viktigste oppgavene etter krigen ble derfor å skaffe folk tak over hodet. Husbanken ble opprettet 1. mars 1946, og «Den norske modellen» for boligreising ble etablert:

• Staten var finansieringskilde gjennom Husbanken.
• Kommunene tok ansvar for planlegging og anskaffelse av rimelige tomter.
• Private utbyggere, inklusive boligkooperasjonen, sto for selve boligbyggingen. Boligkooperasjonen kunne tilby boliger til «folk flest», også til de med lavere inntekter og spesielle sosiale behov.
• Boligkooperasjonen utgjorde hovedtyngden av den sosiale boligbyggingen.

Til tross for krigsødeleggelsene og ressursmangel fastsatte staten at standard for det som nå skulle bygges, skulle være tre rom og kjøkken på minimum 75 kvadratmeter for en familie med barn. Boutgiftene skulle ikke overstige 20 prosent av en gjennomsnittlig industriarbeiderinntekt. Husbanken stilte krav til både kvalitet og kostnader, noe som sikret at vanlige folk kunne skaffe seg en høvelig bolig til an akseptabel pris.

De store byene bygget drabantbyer med konsentrasjon av boliger og tilhørende funksjoner som kjøpesentre, skoler og barnehager med mer. Den første store drabantbyen ble Lambertseter i Oslo, bygget ut av OBOS. Etter hvert ble boligsektoren industrialisert. På 1960-tallet ble det bygget større blokker og høyhus – en bebyggelsesform som etter hvert ble kritisert av både legfolk og boligforskere. Kravene til en god bolig økte. På 1970-tallet ble leilighetene større. Boligkvalitet og bomiljø ble viktigere enn målsettingen om flest mulig boliger. «Tett–lav» erstattet høyhusene. Lysejordet borettslag i Oslo representerer en overgangsform der blokker og rekkehus ble integrert i en helhetlig struktur.

Liberaliseringen av både kreditt- og boligmarkedet var ledd i en større internasjonal trend på 1980-tallet. For boligsektoren førte dette til at:

• Husbankens generelle ordninger som subsidierte vanlige boliger, ble erstattet av selektive ordninger etter sosiale kriterier. Husbanken forandret seg fra boligbank til sosialbank. Privatbankene overtok i all hovedsak boligfinansieringen.
• Husbanken fikk ikke lenger stille krav til boligens utforming.
• Kommunene tok markedspris for tomtegrunn og overlot mye av bolig- og byplanleggingen til private utbyggere og konsulenter.
• Pris- og omsetningskontrollen på andelsleiligheter ble fjernet, og boligbyggelagene ble utbyggingsselskaper på linje med private utbyggere og eiendomsutviklere.

Boligkooperasjonen sto for om lag 14 prosent av boligbyggingen på 1970-tallet. Sammen med de kommunale utleieboligene ble det til sammen 18 prosent, noe som også var en vanlig andel av boligmassen i andre europeiske land. Nå utgjør den sosiale boligmassen 3,5 prosent.

Målsettingen om at boutgiftene ikke skulle overstige 20 prosent av industriarbeiderinntekt, ble forlatt. I 2021 var bostøtte og startlån to viktige virkemidler i Husbanken med sikte på å redusere bokostnaden til husholdninger med svak økonomi.

Mange av drabantbyene mistet mye av sin attraktivitet fra 1980-årene og fremover. Middelklassen flyttet ut. Innvandrere og andre nordmenn med midlere og svak økonomi ble overrepresentert. Med boligkrakket i 1989 var de store feltutbyggingenes tid forbi. Byfornyelsen fikk sitt store gjennombrudd. Ved siden av oppføringslånene ble derfor byfornyelseslån og tilskudd til byfornyelsen viktige låne- og støtteordninger fra Husbanken på 1980-tallet. Staten og Husbankens bidrag var avgjørende for den omfattende byfornyelsen på 1980-tallet, som Grünerløkka i Oslo, Fjellsiden i Bergen og Nedre Bakklandet i Trondheim.

Norge har en høy boligstandard med gjennomsnittlig 60 kvadratmeter per person, noe som i stor grad skylles de mange småhusene/eneboligene. Derimot er de minste leilighetene blitt stadig mindre etter at Husbanken og myndighetene sluttet å stille krav til en minstestandard, som tidligere var på 55 kvadratmeter. Nå bygges det ettromsleiligheter ned mot 30 kvadratmeter.

Boligkooperasjonen produserer fortsatt boliger, men i liten grad sosial boligbygging. Standard og pris er styrt av markedet, ikke av offentlige tiltak. Det som gjenstår av sosial boligbygging i Norge på begynnelsen av 2020-tallet, er kommunale utleieboliger og ideelle stiftelser, gjerne i samarbeid med boligkooperasjonen og kommunene, der pris og standard er regulert. Ofte er dette boliger til ungdom, førstegangsetablering og grupper med spesielle boligbehov, som funksjonshemmede.

Husbankens låne- og tilskuddsordninger til brukergrupper med spesielle behov sorterer under sosial boligbygging. Startlån kan gis til barnefamilier, eldre, personer med nedsatt funksjonsevne eller andre som bor i en uegnet bolig og enten vil kjøpe bolig eller utbedre/tilpasse boligen sin. Videre gir Husbanken lån til utleieboliger til vanskeligstilte, lån og tilskudd til studentboliger og investeringstilskudd til omsorgsboliger og sykehjemsplasser.

• Husbanken
• Husbankes historie
• OBOS
• sosial boligbygging i Norge 1850–1900
• sosial boligbygging i Norge 1900–1940
• sosial boligbygging i Norge 1940–1945
• sosial boligbygging i Norge 1945–1980
• sosial boligbygging i Norge 1980–vår tid
• Sosial boligbygging

• Erling Annaniassen: Hvor Nr. 13 ikke er. Boligsamvirkets historie i Norge Bind 1 (1991). Gyldendal Norsk Forlag.
• Erling Annaniassen: Nå bygger vi den nye tid. Boligsamvirkets historie i Norge Bind 2 (1996). Exil Forlag.
• Erling Annaniassen: Tidene skifter. Boligsamvirkets historie i Norge Bind 3 (1996). Exil Forlag.
• Tore Brantenberg (1996): Sosial boligbygging i Norge 1740 – 1990. Ad Notam Gyldendal og Husbanken.
• Ela Reiersen og Elisabeth Thue: De tusen hjem. Den Norske Stats Husbank 1946-1996. Husbanken og Ad Notam Gyldendal AS 1996.
• Jon Guttu (2003): Den gode boligen, Fagfolks oppfatning av boligkvalitet gjennom 50 år. Arkitekthøgskolen i Oslo.
• Johan-Ditlef Martens og Ketil Moe: Hva er en god bolig? (2018). Universitetsforlaget
• Johan-Ditlef Martens og Ketil Moe: Hva koster en god bolig? (2021). Fagbokforlaget
• Sørvoll Jardar: Norsk boligpolitikk i forandring 1970-2010. Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring, NOVA. Rapport 16/11 (2011).
• Sørvoll Jardar: Husbanken og boligpolitikken 1996-2021. (2021). Cappelen Damm Akademisk