småhvalfangst – Store norske leksikon

Småhvalfangst er fangst på i hovedsak fem hvalarter: vågehval, nebbhval, hvithval, spekkhogger og grindhval. Dette er hvalarter som blir maksimalt om lag ti meter lange, og skiller seg fra storhvalartene som har en lengde på om lag minst fjorten meter.

Fangsten har historisk foregått som kystfangst med forholdvis enkel teknologi i forhold til storhvalfangsten. Særlig på kysten av Vestlandet har småhvalfangsten lange tradisjoner. Flere av småhvalene opptrer i flokk og kunne søke inn blant øyer og i sund. De kunne da sperres inne med nøter og stengsler og så harpuneres fra mindre båter. I områdene rundt Sotra og Øygarden vest for Bergen har slik fangst meget lange tradisjoner.

Den småhvalfangsten som har hatt størst omfang er fangst på vågehval (minkehval). Deltagelsen i næringen har vært nedadgående. Fra 2018 har den den årlig kvoten vært på 1278 dyr, men bare 505 dyr ble fanget i 2020. Hvalkjøttet går først og fremst til konsum i Norge og noe eksporteres til Japan.

Arter

Hvithval

Hvithvalen (beluga) lever i havområdene i Arktis og har der blitt fanget av inuitter. Fra siste del av 1800-tallet drev særlig fangstmenn fra Troms og Finnmark fangst av hvithval på Svalbard. Også denne fangsten ble organisert på tradisjonelt vis ved å stenge flokker inne i fjorder med nøter. Slik fangst ble drevet helt til på 1960-tallet.

Nebbhval

Fangst av nebbhval (bottlenose) går tilbake til 1800-tallet. Disse hvalene lever i Nordsjøen. Selfangere på vei til og fra fangstområdene i Arktis var de første til å fangste på denne arten. Særlig fra 1880-tallet ble fangsten mer spesialisert. En rekke fangstskuter ble sendt ut, særlig fra Vestfold, og var med på å etablere dette området som et senter for hvalfangst. Selve fangsten foregikk fra robåter utstyrt med en harpunkanon i baugen.

Den tradisjonelle nebbhvalfangsten tok slutt på 1930-tallet, men det ble fangstet nebbhval helt til på 1970-tallet. Først og fremst skjedde det i kombinasjon med annen småhvalfangst, men det ble også jaktet spesielt på nebbhval i havområdet rundt Bjørnøya og Svalbard og vestover til Grønland.

Vågehval

Også vågehvalen, som ikke opptrer i flokk på samme måte som de andre småhvalartene, ble sporadisk fanget i den tradisjonelle kystfangsten på Vestlandet. Som en mer selvstendig fangstform hadde den sin begynnelse på slutten av 1920-tallet. Fangsten tok da over fra nebbhvalfangsten, og det var særlig fangstfolk fra Møre-traktene som ledet an. Alt på 1930-tallet deltok hvalfangere fra hele vestlandsskysten og Nord-Norge. Det ble benyttet fiskeskøyter med harpunkanon. Til å begynne med var de små og fangsten foregikk kystnært. Særlig etter andre verdenskrig ble skutene større og fangsten kunne foregå lengre til havs.

Den norske vågehvalfangsten var i vekst fra 1930-tallet til rundt 1960. Deretter har det vært nedgang. Særlig på 1980-tallet var det sterkt debatt om denne fangsten, både i Norge og internasjonalt. Det var en politisk debatt, men også en stor debatt innen det internasjonale forskningsmiljø om bestandsvurderinger, anslag og forvaltning. Resultatet ble at vågehvalfangsten ble stoppet fra 1987. Etter flere års systematiske hvaltellinger og forskningsinnsats på norsk side, ble bestanden vurdert å være stor nok til å tåle beskatning. Fra 1993 har det igjen vært drevet fangst på vågehval langs norskekysten, men fangstkvotene har vært begrenset.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

Jonsgård, Åge, Den norske vågehvalfangsten: Fangsthistorie, forskning, problemer, 1992.
Senseth, Nils Chr., Alf Håkon Hoe og Ingunn B. Lid (red.), Vågehvalen – valgets kval, 1993.

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

Fagansvarlig for Hval- og selfangst

Bjørn Lorens Basberg

Professor, Norges Handelshøyskole