slavehandelen over Atlanterhavet

Portugisiske skip var de første som utforsket atlanterhavskysten. Målet var å sikre seg direkte adgang til vestafrikansk gull som ble transportert gjennom Sahara til Middelhavet. De håpet også å finne sjøveien til Asias rikdommer for å bli uavhengig av muslimske handelsfolk. Allerede i 1444 anla Portugal et fort ved utløpet av Senegalelva for å kjøpe gull og slaver til auksjoner i Lisboa. Her var hver tiende innbygger afrikaner ved inngangen til 1500-tallet. Deretter fortsatte skipene videre til Angola, som ble en egen kystkoloni for å hente slaver fra innlandet langs Kongoelva. Portugal blandet seg også inn i lokale konflikter og gjennomførte egne slavetokter. Transporten gikk først til øygruppa Sao Tomé, som en kort tid var verdens største eksportør av sukker. Det var herfra modellen med slaveplantasjer ble tatt med til den andre sida av Atlanterhavet, der Spania og Portugal anla kolonier etter erobringene som startet med Kristofer Columbus’ første flåteferd i 1492.

Mens 1500-tallet er kalt den spanske og portugisiske gullalder, overtok andre europeiske stater og handelsselskaper utover i det neste århundret. Ved Gullkysten (dagens Ghana) ble stadig flere nederlandske, franske, danske, svenske og engelske flagg å se på fortene langs kysten. Kampen om havet, kolonier og slaver førte til at en lang rekke kriger ble utkjempet i alle verdensdeler. Mellom 1680 og 1815 var det fred mellom europeere bare halvparten av perioden. I løpet av 1700-tallet beseiret Storbritannia alle sine rivaler, og sto i dette århundret for 40 prosent av all slavetransport. Også det dansk-norske kongedømmet drev slavehandel med utgangspunkt i Gullkysten (Ghana). Rundt 100 000 slaver ble fraktet over havet, de fleste til tre små kolonier i Karibia (St. Croix, St. Jan og St. Thomas). Ved museet i Arendal, «Kuben», er det en permanent utstilling om slaveskipet Fredensborg som sank i nærheten i 1756.

Drivhjulet i den transatlantiske slavehandelen var europeisk etterspørsel etter sukker, kaffe, kakao og tobakk. Dette er varer som gikk fra å være luksusprodukter for noen få til å bli kjøpt av vanlige forbrukere mot slutten av 1700-tallet. På samme tid vokste det også fram tekstilindustri med et umettelig behov for bomull.

De amerikanske koloniene var lite verdt uten tilstrekkelig og billig arbeidskraft. Ved inngangen til 1500-taller tok både spaniere og portugisere amerikanske urfolk som slaver. Men opp mot 90 prosent ble ofre for erobringskrig, europeiske sykdommer, tvangsarbeid og brutal undertrykking. Etter et mislykket forsøk på å rekruttere europeere på tidsbegrensete kontrakter, ble det satset på å hente inn afrikanere og gjøre dem til slaver. De var mindre utsatt for sykdommer, og hudfargen gjorde det var vanskelig å rømme. Mange hadde også erfaring fra å dyrke jorda og holde husdyr. Afrikanere tok derfor med seg kunnskap og planter som ris, jams og jordnøtter.

Et anslag på 12,5 millioner afrikanske slaver er basert på data fra mer enn 35 000 skipsanløp. Tallet blir kanskje dobbelt så høyt om det regnes inn alle som døde under krig, strabasiøse vandringer til kysten eller mens de ble holdt fanget i slavefortene før utskiping. Angst, usikkerhet og traumer hørte med til dagliglivet. For hver slave ble kanskje ti andre berørt, enten som venner, familiemedlemmer eller naboer.

Under en overfart som kunne vare opp til to-tre måneder, ble slavene lenket så tett sammen at det var vanskelig å bevege seg. Ingen kunne vite hvor de skulle, eller hva som kom til å skje på den andre sida av havet. For å utslette deres identitet ble alle gitt nye navn eller et nummer brent inn i huden. Både kosthold og hygieniske forhold var elendige. Vold og seksuelt misbruk var utbredt, og ikke så få nektet å spise eller begikk selvmord på andre måter. Dersom vindforholdene forsinket ferden, hendte det at slaver ble kastet over rekka for at eierne skulle spare forsyninger eller kreve forsikringspenger.

Alt i alt er det anslått at to millioner mistet livet under transporten. Også for mannskapet om bord var dødeligheten høy, og det var alltid fare for skipsforlis. Men selv om risikoen for tap var stor, ble dette oppveid av mulighetene for en høy fortjeneste. Etter ankomsten ble slavene solgt på auksjoner, der de ble kledd nakne og bedømt som om det var kveg eller andre husdyr. Familier ble splittet, og mange ble solgt videre flere ganger.

Slaveeksporten startet med i snitt på 3000 i året fram til midten av 1600-tallet. Deretter økte tallet raskt i takt med britisk og fransk erobring av øyområder i Karibia, med Barbados, Jamaica og Haiti som de viktigste plantasjekoloniene. Over halvparten av alle som ble gjort til slaver, rundt 6,5 millioner, ble skipet ut bare i løpet av 1700-tallet. Mot slutten av århundret kunne tallet gå opp i nærmere 100 000 i året.

Slavehandelen over Atlanterhavet fulgte to hovedruter. Den første gikk fra den nordvestlige delen av Afrika til Karibia, Mexico og Nord-Amerika. På 1700-tallet var de afrikanske rikene Oyo, Dahomey og Asante krigerstater som gjorde krigsfanger til slaver. De ble også selv mer avhengige av slaver som soldater, bærere og arbeidere i jordbruket. Den andre hovedruta strakte seg fra munningen av Kongo nedover til sørspissen av Angola. Herfra var veien kort over havet til Brasil. Mer enn 40 prosent av alle ofre for atlantisk slavehandel ble solgt til dette landet aleine.

Fram til midten av 1600-tallet var Brasil verdens ledende eksportør av sukker, men deretter overtok britiske og franske kolonier i Karibia. Her ble det i tillegg dyrket kaffe, bomull, tobakk og indigo til eksport. Verdifulle tresorter som mahogni var også ettertraktet til møbler i Europa. Resultatet ble både utpining av jorda og miljøskadelig avskoging.

Sukkerproduksjonen på store plantasjer var det mest utmattende og farlige arbeidet i slike slavesamfunn. Her var også dødeligheten høyest. Den norske historikeren Finn Fuglestad har anslått at hvert tonn sukker krevde ett menneskeliv. Etter rydding av skog, planting, kutting av sukkerrør og transport fulgte det risikofylte arbeidet i møller og glovarme kokerier. I den travleste perioden kunne arbeidsdagen være i 18 timer. Unge og sterke menn ble satt til de tyngste oppgavene, men kvinner og barn slapp heller ikke unna.

Plantasjene var en av de mest effektive og lønnsomme formene for jordbruk. Slavene arbeidet ikke individuelt og i eget tempo, men var et kollektivt arbeidslag som ble drevet med pisk og trusler om straff. Det krevde mye kapital å sikre seg fruktbare områder, kjøpe slaver, importere utstyr, skaffe forsyninger og stå for overvåking og kontroll. Mye planlegging måtte også til for å samordne produksjon i ulike årstider, inngå kontrakter med oppkjøpere, bestille lasterom og føre regnskaper. Sammen med kontroll av arbeidskraften og inndeling i spesialiserte arbeidsoppgaver, minner dette mest om industrialisering.

De fleste afrikanere i Nord-Amerika ble i starten satt til å dyrke tobakk i Virginia og ris i Sør-Carolina, som ble de første slavestatene. Men også i koloniene på østkysten var det mange slaver som utførte husarbeid for den nye eliten, dyrket jorda, hogde tømmer, snekret og var bryggesjauere i havnebyene. Det var ikke før på 1800-tallet at sukker- og bomullsplantasjene ble så dominerende. Fram til avslutningen av slavetransporten fra Afrika i 1808, var det ikke mer enn tre–fire prosent av alle slaver som ble solgt til USA og Canada.

Både i Mexico og Bolivia gravde slavene ut gull og sølv. De verdifulle metallene finansierte kriger og gjorde det mulig for europeiske land å kjøpe krydder, silke og andre varer fra India, Kina og andre asiatiske land. Afrikanske slaver ble fraktet til Amerika for å produsere råvarer som Europa brukte til å handle med Asia.

Bearbeiding av slaveprodusert sukker, te, bomull, kaffe, kakao og tobakk ga arbeidsplasser og fortjeneste for britisk industri. I den framvoksende arbeiderklassen utgjorde sukker kanskje en tidel av all energitilførsel. Sukker ble ikke bare brukt i bitre drikker som te, kaffe og kakao, men inngikk i produksjonen av brød, øl, syltetøy, sjokolade, kjeks og mange andre varer. I tillegg ble rom destillert, eksportert og brukt som betaling for nye slaver i Vest-Afrika. Avgifter på sukker og andre «kolonialvarer» var en av statskassas viktigste inntektskilder. Tilgang på disse forbruksvarene i butikker over hele landet stimulerte også flere til å ta seg lønnsarbeid. Flere av industriens pionerbyer lå i kjerneområder for oversjøisk transport og transatlantisk handel, deriblant Liverpool, Bristol og Glasgow. Det som er kalt «trekanthandel» bandt sammen afrikanske slaver, bomull til den nye tekstilindustrien, skipsbygging, seilmakerier, proviantering og utenrikshandel.

Mange banker og forsikringsselskaper slo seg opp gjennom utlån og forsikringer i en kapitalkrevende og risikofylt næring. Dette var med på å gjøre London til verdens finanssentrum. Flere plantasjeeiere var blant Storbritannias aller rikeste menn. Halvparten av dem ble boende i hjemlandet, der de plasserte en stor del av fortjenesten. Vest-Afrika og slavekoloniene på den andre sida av Atlanterhavet var dessuten viktige markeder for eksport av våpen, jernprodukter, landbruksredskaper og utstyr til sukkerkokeriene.

Afrikanere ble transportert over lange avstander, revet vekk fra familie og innpodet at de var lite verdt. Men de kjempet en stadig kamp for å bevare så mye som mulig av identitet. Det har satt dype spor i religion, kultur, mattradisjoner og danse- og musikkformer som jazz, samba, hip-hop og gospel.

Trass i konstant overvåking og kontroll er det også mange eksempler på motstand. I dagliglivet ga det seg mest uttrykk i nedsatt arbeidstempo, sabotasje, tyveri og fravær uten grunn. Kvinner kunne nekte å sette barn til verden for et liv i ufrihet. Mange forsøkte også å flykte, enten for godt eller for å være med slekt og venner på andre plantasjer. Der naturforholdene lå til rette for det, slik som i skogsområder i Brasil eller i fjellterrenget i Haiti, var det mulig å opprette enkelte «frigjorte» samfunn. Den ytterste form for motstand var å ta sitt eget liv.

Det største, og eneste vellykte, opprøret brøt ut på Haiti i 1791. Her var det mer enn 7000 plantasjer der en halv million slaver produserte nærmere halvparten av alt sukker og all kaffe i verdenshandelen. Ingen koloni hadde et større overskudd, og øya sto for omtrent 40 prosent av Frankrikes valutainntekter. Sist på 1700-tallet ble det importert 30 000 nye slaver i året, og bare hver sjette innbygger var europeer. Alt i alt sluttet rundt 100 000 slaver seg til opprøret, som tvang det franske revolusjonsstyret til å avskaffe slaveriet i 1794. Men etter sitt statskupp i 1801 sendte Napoleon Bonaparte store styrker for å gjenopprette slaveriet og holde spanske og britiske konkurrenter unna. Revolusjonslederen Toussaint Louverture ble arrestert og ført til Frankrike, der han kort tid etter døde i fangenskap.

Den franske invasjonen ble møtt med kraftig og velorganisert motstand. Etter å ha seiret, erklærte opprørerne Haiti som en selvstendig nasjon i 1804. Det var den første amerikanske staten hvor flertallet ikke hadde europeisk bakgrunn. Haiti ble straffet og isolert av både USA og europeiske land og ble tvunget til å betale kompensasjon til de tidligere plantasjeeierne. Høye og kostbare lån i franske banker lammet økonomien i mange tiår.

Europeisk etterspørsel etter råvarer gjorde millioner til slaver, men det ville ikke ha vært mulig uten afrikanske handelsfolk og stater som samarbeidspartnere og mellomledd. Like lite som folk i Europa på denne tida, var afrikanere seg bevisst å tilhøre en verdensdel med samhørighet og felles interesser. Deres identitet strakte seg sjelden ut over eget lokalsamfunn eller stat.

De som solgte slaver, visste godt hvilke varer de ønsket seg som betaling. Mest ettertraktet var fargerike bomullsstoffer, men det ble også importert alkohol, tobakk, jernprodukter og våpen. På det meste solgte britene aleine en kvart million geværer og tonnevis av ammunisjon i året. Det bidro til nye kriger for å gjøre fanger til slaver og gjorde Afrika mer konfliktfylt og utrygt. Mange av importvarene utkonkurrerte også lokal produksjon og svekket den interne handelen.

Mektige stater og lokale eliter tjente godt på slavehandelen, og resultatet ble økt ulikhet både innad i afrikanske samfunn og mellom kongedømmer. Afrika var på forhånd tynt befolket, og ble nå tappet for kvinner og menn i sin mest fruktbare alder. I områder som var sterkest berørt av slavehandelen, er det liten tvil om at folketallet sank. Fordi folkeveksten var så rask i Europa og Asia, er det trolig at Afrikas andel av verdens befolkning ble halvert i denne perioden. Kriger, slavehandel og forvridd økonomi gjorde også verdensdelen dårligere rustet til å stå i imot europeisk kolonisering fra slutten av 1800-tallet.

Sørspissen av Afrika, der Atlanterhavet og Indiahavet møtes, skilte seg ut fra andre deler av kontinentet ved at den nederlandske Kappkolonien selv importerte slaver fra midten av 1600-tallet. Det var fordi mange av dem som bodde der fra før, ble drevet vekk til mer ufruktbare områder eller rammet av epidemier, krig og sult. Ved inngangen til 1800-tallet var det rundt 20 000 slaver i Kappkolonien, de fleste fra Madagaskar og Asia. Det var flere enn tallet på europeere. Under napoleonskrigene ble området overtatt av Storbritannia, som videreførte slaveriet fram til 1830-tallet.

Storbritannia tjente godt på slavehandelen og plantasjekolonier, men det var ikke før mot slutten av 1700-tallet at religiøs og humanistisk motstand kom åpent fram. William Wilberforce var deres fremste talsperson i Parlamentet og hadde bak seg en bred folkebevegelse med mange kvinnelige aktivister. Blant virkemidlene var både underskriftskampanjer, boikott av sukker og spredning av pamfletter til en voksende skare av lesekyndige. Særlig var støtten stor blant dissidenter utenfor den anglikanske statskirken, i første rekke metodister og kvekere. Opprør i britiske kolonier og på Haiti viste også hvor høy prisen var ved fortsatt menneskehandel. Blant forgrunnsfigurene var også flere tidligere slaver med vestafrikansk bakgrunn, blant andre Olaudah Equiano og Ottobah Cugoano. Begge ga ut selvbiografier i store opplag og talte på massemøter omkring i landet.

Motstand fra plantasjeeiere, finansspekulanter, skipsredere og handelsselskaper gjorde at «Abolisjonistene» ikke vant endelig fram før i 1807. USA fulgte opp året etter. Men forbudet gjaldt bare kjøp, salg og transport av nye slaver. Plantasjedrift og bruk av ufri arbeidskraft i andre former kunne derfor fortsette fram til 1830-tallet i britiske kolonier og til 1865 (den amerikanske borgerkrigen) i USA. Slaveriet ble opphevet ved frigjøringen av de fleste spanske kolonier på 1820-tallet og i de neste tiårene, men fortsatte i Brasil og på Cuba fram til slutten av århundret. Sammen med slavehandel i Øst- og Nord-Afrika gjorde dette at flere ble gjort til slaver på 1800-tallet enn noen gang tidligere i historien.

• Afrikas historie
• dansk-norsk slavehandel
• kolonialisme
• slave
• slaveri