slaget ved Svolder

Den første som skrev om Olav Tryggvasons siste kamp, var Adam av Bremen, i et verk fra 1070-årene om de hamburg-bremenske erkebiskopenes historie. Adam forteller at Olav Tryggvason reagerte på en allianse mellom de to kongene Svein Tjugeskjegg i Danmark og Olav Skötkonung i Sverige. Han samlet derfor en «veldig flåte» og dro til slag mot Svein. Slaget sto ifølge Adam «mellom Skåne og Sjælland ... i et smalt sund nær Halsinburg».

Også i to kortfattede norsk-islandske sagaer fra annen halvdel av 1100-tallet blir det gitt tilsvarende opplysninger. Den latinske Historia Norvegiae sier at mens Olav seilte langs Sjælland, ble han «av fiendene overfalt fra bakhold, som et lam av ulver». Den norrøne Ágrip forteller at Olav, med bare elleve skip, ble møtt ved Sjælland av Olav Skötkonung, Eirik jarl og Svein Tjugeskjegg med til sammen 82 skip.

Hos Adam var bakgrunnen for striden av politisk art. Olav angrep fordi han reagerte på en fiendtlig koalisjon. Men senere ble det gjort en tilføyelse i Adams tekst, der det står at Olav hadde ektet den hovmodige Tyra fra Danmark, Svein Tjugeskjeggs søster, og med henne som pådriver begynte han krig med danene. En tilsvarende «romantiserende» forklaring på krigen, også den knyttet til Tyra, finner man i Ágrip: Som søster av Svein Tjugeskjegg hadde Tyra først mot sin vilje vært festet bort til (forlovet med) en hertug i Vendland (nord i dagens Polen). Det ble ikke noe av giftermålet, og som straff holdt Svein tilbake eiendommene hennes i Danmark. Da Tyra så var blitt gift med Olav, gjorde han på hennes vegne krav på dette godset. Da kravet ble avvist, gikk Olav til krig.

Felles for disse tidlige versjonene er at det var Olav Tryggvason som var angriperen, og at slaget sto i dansk farvann. I de senere større sagaene, blant dem Snorres Heimskringla, er dette bildet snudd på hodet: Slaget sto sør i Østersjøen – utfra beskrivelsene må det ha vært i nærheten av Rügen – ved et sted som blir kalt «Svolder». Olav Tryggvason var ikke lenger angriperen, men den som ble angrepet. Det som står fast, er et «romantisk» motiv – at kampen skyldtes en kvinne som egget til strid, bare at denne kvinnen ikke lenger er Olav Tryggvasons dronning, Tyra, men den svenske enkedronningen Sigrid Storråde (Olof Skötkonungs mor), nå gift med Svein Tjugeskjegg.

Hos Snorre får slaget også en helt annen forhistorie. Olav Tryggvason og Sigrid Storråde hadde hatt planer om å gifte seg. Men da de møtte hverandre for å gjøre avtalen om giftermål endelig, forlangte Olav at Sigrid «måtte ta dåpen og den rette tro», altså bli kristen. Sigrid svarte at de måtte få ha den tro hver av dem ville. Olav ble harm over svaret og slo henne i ansiktet med hansken og sa: «Tror du jeg vil ha deg slik, hedensk som en hund?» Sigrid svarte: «Dette kunne vel bli din bane!» Og Sigrid ble sannspådd. Kort etter giftet hun seg med Svein Tjugeskjegg og egget ham stadig til å ta hevn, både fordi Olav hadde slått henne i ansiktet, og fordi han hadde ektet Tyra uten broren Sveins samtykke.

Disse sene utbroderte fortellingene om konflikten har festnet seg i ettertidens bevissthet, sammen med flere malende episoder fra selve slaget. Snorre beskriver hvordan Olav og hans menn fra løftingen på «Ormen Lange», kongens store skip, ser fiendens flåte samle seg: Danskene er «blautinger» som det ikke er grunn til å være redd for. Svenskene burde heller ha sittet hjemme «og slikket blotbollene sine». Først når Eirik Håkonsson jarl og hans menn dukker opp på babord side, mener Olav det er grunn til å forvente en hard strid, ettersom disse var «nordmenn som vi selv». Fortellinger som dette sier så godt som ingenting om det som virkelig hendte.

De samtidige skaldekvadene gir oss ikke mye å bygge på. Vi har bevart 29 strofer av Hallfred Vandrådeskalds store Erfidrápa over Olav Tryggvason, diktet kort etter kongens fall, og åtte strofer av Halldor Ukristnes «flokk» om Eirik jarl. Vi hører om en svært hard strid, der «den dyktige konge kjempet alene mot to modige konger og en jarl som den tredje». De to kongene er Svein Tjugeskjegg og Olav Skötkonung, og jarlen er Eirik Håkonsson. Vi hører ingenting om hvor slaget sto, bare at det var «sør for havet». Vi får også et klart inntrykk av at Olavs fiender rådde over langt de største styrkene. Det blir sagt uttrykkelig at det var Eiriks menn som til slutt erobret Ormen. Det er også tydelig at ingen så at Olav fikk banesår. Akkurat det passer med sagaens ord om at kongen da nederlaget var sikkert, tok av seg brynjen og sprang over bord. Av Hallfreds kvad ser vi også at det raskt oppsto rykter om at Olav ikke hadde druknet, men hadde klart å komme seg unna. Men Hallfred vil likevel ikke feste lit til disse ryktene.

Hvorfor kom slaget der Olav Tryggvason falt, til å bli «flyttet» fra Øresund/Sjælland til «Svolder»? Antakelig finnes forklaringen i deler av et kvad av skalden Skule Torsteinsson. En gang etter 1020 diktet han om noen kamper han hadde vært med på i ungdommen – «da vi bar det blodige sverd sørpå foran Svolders munning». Drøye 150 år senere kunne sagaforfattere tolke dette som en fortelling om Olav Tryggvasons siste kamp, selv om Skules vers gjør det klart at dette ikke dreide seg om noe slag mellom tre konger, men om en ganske vanlig vikingferd for å erverve «gull». Siden «Svolder» i alle fall ikke kunne bli stedfestet til danske farvann, gikk man ut fra at det lå lenger sørøst på slavisk område. Skule taler dessuten om en (elve-)«munning».