Det er oftest fjellbjørk som danner skoggrensa mot fjellet i Norge. Fjellbjørk er en underart av vanlig bjørk (Betula pubescens subsp. czerepanovii) som gjerne kalles fjellbjørk.
Bjørk er det mest hardføre treslaget og tåler å bli utsatt for kalde vinder fra snaufjellet, å bli presset ned av tung vårsnø og greier seg fint med lave temperaturer i vekstsesongen.
Bjørk trenger en minimumstemperatur i de fire månedene juni, juli, august og september (også kalt tetratermen), på minst 7,5 °C, mens furu og gran trenger en tetraterm på minst 8,4 °C. I skoggrensa blir bjørketrærne prega av det barske klimaet og er ofte nedbøyde, krokete og med flere stammer fra samme basis.
Noen steder, som i fjellstrøk sør i Innlandet, er det gran som danner skoggrensa. Gran har dessuten den egenskapen at den lager senkere, det vil si at de nederste greinene som ligger ned mot bakken, setter røtter, og opp vokser et nytt individ, genetisk identisk med mora. Slike samlinger av trær kalles grankloner, og er ikke uvanlige i skoggrensa og rett over.
Mer sjelden danner furu skoggrensa, men i tørre innlandsstrøk forekommer enkelttrær av furu i fjellbjørkeskogen. Ellers er innblanding av rogn og hegg vanlig i skogen opp mot skoggrensa.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.