skjellreptiler

Størrelsen kan variere enormt, fra den lille gekkoen Sphaerodactylus ariasae på 16 millimeter til nettpyton Malayopython reticulatus som kan bli nærmere 7 meter lang.

Skjellreptilene har hale. Beina er plassert på siden av kroppen. Mange arter har ikke lenger synlige lemmer, som for eksempel slangene, men skjelettet viser at de nedstammer fra organismer som hadde lemmer. Huden er dekket av skjell eller plater. Det ytterste hudlaget består av keratin, og skjellene er fortykkelser i keratinlaget som en del av huden. Med jevne mellomrom må huden skiftes. Det er derfor ikke uvanlig å finne for eksempel slangehuder i naturen.

Skjellreptilene har en rekke karakterer som er unike for gruppen. I kraniet har de et bevegelig kvadratbein. Dette setter dem i stand til å åpne munnen på vidt gap, noe som er nyttig når for eksempel slanger skal svelge store byttedyr.

Bak øynene har de to åpninger. Vi sier derfor at de er diapside. Åpningene gir ekstra plass for tyggemusklene. Slangene og et flertall av øglene, har pleurodonte tenner, som er festet i en renne på innsiden av kjevebeinet. De skiftes ut regelmessig og beveger seg bakover i munnen. Agamer, kameleoner og noen ormeøgler har akrodonte tenner, som er fastvokst på selve kjevekanten. De byttes ikke ut og sitter på samme plass hele livet. De får gjerne en skarp kant etter hvert som de slites ned.

Skjellreptiler har også et Jacobsons organ (vomeronasalorganet) som sitter i neseskilleveggen og er kledt med luktepitel og er forbundet med luktenerven.

Skjellreptilene er utbredt over det meste av jorda med unntak av Antarktis, men det store flertall av artene forekommer i tropiske områder. Man kan finne dem i mange ulike habitater: På bakken, klatrende i trær og svømmende i ferskvann eller i saltvann.

I likhet med de øvrige reptilene har skjellreptilene indre befruktning. Dette oppnås ved hjelp av hannens to peniser, de såkalte hemipeneser. Disse svulmer opp og vrenges ut som følge av økt blodtilstrømming i forbindelse med paring. Ved paring brukes bare en av hemipenesene om gangen.

Blant skjellreptilene finnes det arter som er eggleggende (buorm), levendefødende (nordfirfisle) eller ovovivipare (hoggorm). Hos ovovivipare dyr utvikler fosteret seg i hunnens eggleder omgitt av en gjennomsiktig egghinne. Denne hinnen brister i forbindelse med egglegging slik at det ser ut som arten føder levende unger. Noen skjellreptiler kan reprodusere ved partenogenese (jomfrufødsel). Dette forekommer hos mange firfislearter og er også påvist hos komodovaran i fangenskap.

De eldste sikre skjellreptiler er kjent fra midtre jura, men det er stor sannsynlighet for at de allerede hadde oppstått i trias. Mange familier og slekter, og anslagsvis 83 prosent av artene, døde ut i den store kritt-paleogen-utryddelsen for 66 millioner år siden, som også markerte endepunktet for dinosaurenes herrevelde.

• reptiler