skiflyging

Ordet «skiflyging» ble brukt første gang i 1936 da østerrikeren Josef Bradl ble første hopper som hoppet lenger enn 100 meter i et stående skihopp, i en konkurranse i Planica. På den tiden var 70-meters bakker de største som var godkjent av FIS. Utøvere, arrangører og ikke minst publikum ble raskt fascinert av de lange og spektakulære hoppene. I 1938 åpnet FIS opp for større bakker, og skiflyging utviklet seg som en egen øvelse med stadig større bakker og lengre hopp. FIS har aldri notert eller anerkjent offisielle verdensrekorder i skihopp, men kampen om å ha det lengste hoppet har fått mye oppmerksomhet gjennom historien.

Nordmannen Lars Grini ble første hopper som nådde 150 meter, i Oberstdorf i 1967. Den første over 200 meter med et stående hopp var Toni Nieminen fra Finland med 203 meter i Planica i 1994. I 2015 ble sloveneren Peter Prevc første hopper som nådde 250 meter med et hopp i Vikersund.

Etter at Planica i Jugoslavia (i dag Slovenia) ledet an den tidlige utviklingen, var det de første 20 årene etter andre verdenskrig tre skiflygingsbakker i verden som byttet på å være den største bakken med de lengste hoppene: Planica, Oberstdorf i Tyskland og Kulm i Østerrike. Alle disse bakkene er fortsatt i bruk, i tillegg til Vikersundbakken som ble åpnet i 1966 og Harrachov i Tsjekkia som ble åpnet i 1980. Alle de fem «aktive» bakkene har hatt rekorden for verdens lengste hopp en eller annen gang i historien.

På 1980- og 1990-tallet ble flere skiflygingskonkurranser preget av en rekke stygge fall. FIS forsøkte igjen å bremse jaget etter stadig lengre hopp med flere tiltak, blant annet ble det i 1986 satt en øvre grense på 191 meter for maksimal lengde på et hopp. Om en hopper landet lengre ned i bakken, fikk han uansett kun lengdepoengene for 191 meter. Da regelen ble fjernet i 1994, hadde Espen Bredesen verdens lengste hopp med 209 meter under VM i Planica samme år.

Utover på 1990-tallet kom V-stilen som ga hopperen en større flate å fly på. Det ble også mer oppmerksomhet rundt vindbeskyttelse og overvåking av vinden underveis i konkurransene. Hoppernes utstyr utviklet seg også kontinuerlig. På 2000-tallet ble flere av de største bakkene bygget ut for å tåle hopp opp mot og over 250 meter. Da ble hoppkanten trukket bakover og svevkurven endret slik at hopperne følger terrenget bedre og ikke får like stor høyde over kulen som tidligere.

Skiflyging har gjennom historien vært forbeholdt menn. Sent på 1990- og tidlig på 2000-tallet fikk blant andre østerrikerne Eva Ganster og Daniela Iraschko-Stolz hoppe i Kulm. Iraschko hoppet 200 meter i 2003. I 2004 fikk noen få kvinnelige hoppere, blant dem Anette Sagen, lov til å være prøvehoppere i Vikersund etter en lengre kamp mot blant annet FIS. I årene etter fikk noen kvinner være prøvehoppere ved enkelte anledninger, før FIS igjen satte foten ned i 2009.

Utover på 2010-tallet kjempet flere utøvere og deres nasjoner for konkurranser i skiflyging for kvinner, ledet an av to av de ledende hopperne Maren Lundby og Sara Takanashi. Først i 2023 ble den første internasjonale konkurransen arrangert i Vikersund som en del av RAW Air. Kun de 15 beste hopperne fikk delta, og rennet var ikke en del av verdenscupen. Ema Klinec fra Slovenia vant konkurransen og forbedret det lengste hoppet for kvinner til 226 meter.

I 2024 er kvinnenes skiflygingsrenn i Vikersund for første gang en del av verdenscupen.

Reglene i skiflyging er hovedsakelig like som for skihopping i stor og liten bakke. Én forskjell er at hopperen får 120 poeng ved å hoppe til bakkens kalkulasjonspunkt (K-punkt), mens det for hver meter lenger eller kortere brukes en meterverdi på 1,2 poeng. I stor og liten bakke er det 60 poeng for å hoppe til K-punktet, mens meterverdien er 1,8 for stor bakke og 2,0 for liten bakke. Det gis stilpoeng fra fem dommere som i vanlig skihopping.

Bakkene i skiflyging er ikke åpne for daglig trening og det er kun tillatt med offisiell hopping i forbindelse med konkurranser. Hopperne får normalt et par offisielle treningsomganger foran hver konkurranse.

Det første VM i skiflyging ble arrangert i Planica i 1972. Mesterskapet er et eget mesterskap, adskilt fra VM i nordiske grener, siden det finnes et meget begrenset antall bakker. Mesterskapet arrangeres normalt hvert annet år, i sesonger uten VM på ski.

Fire nordmenn har blitt verdensmestere i skiflyging: Ole Gunnar Fidjestøl (1988), Roar Ljøkelsøy (2004 og 2006), Daniel-André Tande (2018) og Marius Lindvik (2022).

Konkurranser i skiflyging teller i den vanlige verdenscupen i skihopp. Rennene utgjør også en egen verdenscup kun med konkurransene i skiflyging. På 2000-tallet har det blitt vanlig at verdenscupen i hopp avsluttes med skiflyging i Planica i månedsskiftet mars/april.

• skisport
• skihopp
• Vikersundbakken