skamstraff

Skamstraff kunne idømmes for både alvorlige og mindre alvorlige forbrytelser. De forbrytelser som kunne medføre skamstraff, var blant annet tyveri, forfalskning, drap, ærekrenkelser, majestetsforbrytelse og usedelig opptreden. Det siste gjeldt særlig kvinner. Blant annet kunne en kvinne som hadde begått ekteskapsbrudd eller på annen måte hadde opptrådt usedelig, få håret skåret av. Hun kunne også bli dømt til å bære «byens steiner», særlig hvis hun ikke kunne betale den idømte boten for usedeligheten. Kvinner som ikke var «ærbare», kunne dessuten få forbud mot å bære fotside kapper og kjoler.

En vanlig form for skamstraff var gapestokk. Noen skamstraffer var svært smertefulle, for eksempel steining, lemlesting, radbrekking og kakstrykning. I England ble det brukt en såkalt ducking stool, der den skyldige, som oftest en kvinne, ble senket ned i vannet gjentatte ganger.

I romerretten betegnet infami «æresløshet» og «vanære». Infami kunne følge som dom i straffesaker og sivile saker. Også det å ha yrker med svært lav status medførte infami. Vedkommende fikk da innskrenket rett til å vitne i rettssaker og til å representere andre i retten.

Korsfestelse var en romersk straffemetode som kombinerte dødsstraff, smerte og ydmykelse.

I all hovedsak synes skamstraffene vi kjenner fra Norden å være innført etter utenlandske mønstre, særlig fra Tyskland. Av norske og nordiske eksempler fra middelalderen kan særlig disse nevnes:

Fra Gulatingsloven kjenner vi steining og spissrotgang som straff for mindre tyverier, fra Frostatingsloven også snauklipping og rulling av hodet i tjære og dun før spissrotgang. Magnus Lagabøters landslov åpner for brennemerking av tyver.

En kongelig forordning om handelen og håndverkene i Bergen utstedt av Eirik Magnusson i 1280-årene foreskrev som straff for visse brudd på bestemmelsene om brygging og salg av øl at den skyldige skulle «dra stein» og være utleg (fredløs eller forvist) fra byen. Andre steder i Norden omtales også de «byens steiner» som ble brukt til slike avstraffelser. Dels skulle de bæres enkeltvis, dels ble de lenket sammen to og to.

En nærmere 100 år senere forordning om forholdene i Bergen, utstedt av kong Håkon VI Magnusson (1364–1380), slo fast at horer, tyver, menedsmenn og andre udådsmenn skulle forvises fra byen. Kom de tilbake, skulle de både miste øret og «dra stein fra byen». I den samme forordningen heter det dessuten at gifte kvinner som var utro mot mennene sine, skulle «vise sin stand» ved å kle seg som friller (det vil i denne sammenhengen si prostituerte).

Skamstraff ble mye brukt i Danmark-Norge i unionstiden (1537–1814). I Christian Vs Norske Lov av 1687 og den tilsvarende Danske Lov spilte skamstraff en viktig rolle. Den som ble dømt til ærestap, ble kalt mindremann og fikk innskrenket sin rettslige status.

Skamstraff ble formelt avskaffet i Norden i løpet av 1800-tallet. I Norge skjedde dette ved kriminalloven av 1842. De ble delvis avløst av fengselsstraff og/eller bestemmelser der de dømte mistet retten til for eksempel å ha stillinger og yrker som de hadde vist seg uskikket til, se rettighetstap.

Etter andre verdenskrig forekom ikke desto mindre ulovlige skamstraffer i form av for eksempel tvangsklipping av såkalte tyskerjenter i flere europeiske land som hadde vært okkupert, deriblant Norge.

• ubotamål
• fredløshet
• Norge i høymiddelalderen
• Norge i senmiddelalderen
• rettshistorie
• straff
• tortur