sjamanisme

I sjamanistiske religiøse tradisjoner tror man at det finnes parallelle verdener, og at sjamanen kan komme i kontakt med disse verdenene. Man tror også at sjamanen kan komme i kontakt med vesener som ikke kan oppfattes av sansene. Det kan for eksempel være guder, spesielle dyr eller avdøde forfedre.

I samisk religion fantes det for eksempel et rike for de døde (Jábmiid áibmu), et paradis (Sáivu), et dyrerike, et himmelrike og en underverden – i tillegg til den «vanlige» verdenen. Et annet eksempel er sjamanismen i Altaj (sørøst i dagens Russland), hvor verden ble ansett for å være delt inn i mange nivåer. Sjamanen kunne reise oppover, gjennom tolv forskjellige himler, hvor han kommuniserte med forskjellige dyr og guder. Han kunne også reise nedover til underverdenen, som var delt inn i sju ulike nivåer.

Kontakten med andre verdener og vesener skjer ofte gjennom ritualer. Ritualer kan være alt fra korte og enkle handlinger til langvarige ritualer med mange elementer. Den samiske sjamanen kalles noaiden. Hans bruk av sjamantrommen (også kjent som «runebomme») til spådom kunne være et enkelt ritual, mens komplekse ritualer med mange komponenter kunne foregå over flere dager.

I sjamanistiske tradisjoner tror man at sjamanen kan reise til andre verdener og kommunisere med ånder og guder ved å komme i ekstase eller transe. Sjamanen bruker forskjellige teknikker for å å komme i disse bevissthetstilstandene. Hallusinogene stoffer blir brukt i noen former for sjamanisme. Sjamaner i Sør-Amerika bruker for eksempel urteavkoket ayahuasca til å sette seg selv i transe. Musikk og tromming er andre sentrale ekstaseteknikker.

Grovt sett kan man skille mellom to hovedveier inn i sjamanrollen: Enten blir man sjaman ved at rollen går i arv i familien, eller så blir man utvalgt av åndene til å bli sjaman. Hos mandsjuene og tunguserne ble sjamanistiske evner vanligvis overført fra bestefar til barnebarn. Man kunne også få et «kall» og bli utvalgt av hjelpeånder til å bli sjaman. I den gamle samiske religionen gikk hjelpeåndene ofte i arv i slekta. Det blir også fortalt at åndene kunne velge seg ut en person som de ville skulle bli sjaman.

Innvielsesperioden var gjerne vanskelig for den som skulle bli sjaman. I mange kulturer blir det fortalt at den vordende sjamanen kunne bli plaget av sykdom eller ånder. Den første krisen ble så avløst av en læreperiode der sjamanen aksepterte sin nye rolle og lærte å mestre den ved hjelp av hjelpeåndene og mer erfarne sjamaner. I noen kulturer, for eksempel hos tunguserne og burjatene, måtte den som skulle bli sjaman gjennomgå prøver og innvielsesseremonier.

Sjamanen har ofte en viktig sosial rolle. I de gamle religionene var han en religiøs og rituell ekspert som hadde stor kunnskap om religiøse myter, kosmologi og ritualer. Som mellomledd mellom menneskene og gude- og åndeverdenen hadde han også en viktig rolle i å sikre menneskenes ve og vel gjennom å innhente kunnskap og å ofre til gudene.

Ordet sjaman kommer fra et tungusisk språk, og ble opprinnelig brukt om en religiøs praksis i Sibir. Gjennom den komparative religionsvitenskapen ble det dratt paralleller mellom sjamanisme i sibirsk religion og liknende fenomener andre steder. Dermed oppstod sjamanisme som en samlebetegnelse for en gruppe liknende religiøse praksiser. Et nøkkelverk for forståelsen av sjamanisme som fenomen var Mircea Eliades Sjamanisme og arkaiske ekstaseteknikker fra 1951.

Den første kjente omtalen av samisk religion som sjamanisme finnes i en avhandling av Matthias Alexander Castrén på 1840-tallet. Jens Andreas Friis bidro til en normalisering av slik begrepsbruk fra 1870-tallet.

Betegnelsen «samisk sjamanisme» blir brukt både om fortidens samiske religion og samtidsreligion som henter inspirasjon derfra. Begge bruksmåtene er omstridte.

Det er både i og utenfor samiske miljøer vanlig å bruke «samisk sjamanisme» om samisk religion i fortiden. Innenfor religionsvitenskapelig forskning har det vært økende kritikk mot slik bruk i faglige sammenhenger.

Særlig tre argumenter er sentrale. Et første argument er at kategoriseringen av fortidens samiske religion som sjamanisme er basert på en misvisende forestilling om at arktiske folk deler en sjamanistisk mentalitet, og at deres religioner derfor kan forstås som variasjoner over felles tema. Et annet argument er at sjamanisme-modellen har bidratt til et overdrevet fokus på noen aspekter ved den tidlige samiske religionen, mens aspekter som ikke passer med modellen har fått mindre oppmerksomhet. Studier av samisk religion som sjamanisme har bidratt til et overdrevet fokus på noaiden og noaide-ritualer, mens andre – deriblant mer hverdagslige aspekter – har fått mindre oppmerksomhet. Et tredje argument er at begrepet er importert, og altså ikke har lokale røtter.

Ledende religionshistorikere som Håkan Rydving og Jelena Porsanger bruker samiske ord, heller enn «sjaman» og sjamanisme. Samenes rituelle ledere ble omtalt som noaidi (nordsamisk), noajdde (lulesamisk), nåjjde (pitesamisk), nåejtie (sørsamisk), nōjjd (skoltesamisk), niojte (tersamisk), noojd/nuojd (kildinsamisk). Det finnes også andre samiske betegnelser for mennesker med særlige evner som guvllár, geaidu, buorideaddji, diehti og oaidni.

Lignende kritikk av sjamanismebegrepet har vært reist i andre urfolksmiljøer. For eksempel hevder Liudmila Nikanorova om Yakutsk, i Sibir, at «sjamanisme» primært brukes av forskere og turister, og er misvisende med tanke på de lokale praksisene de er ment å betegne.

Sjamanisme er blant de mange ulike tradisjonene som ofte vises til i nyreligiøs sammenheng, men vanligvis i så forskjellig form fra sine ulike opprinnelige uttrykk at det gjerne refereres til som nysjamanisme. Gjennom nyreligiøsitetens fremvekst har sjamanisme fått økt oppmerksomhet og nye følgere. Særlig innflytelsesrik for fremveksten av nysjamanisme var Michael Harners bok The Way of the Shaman fra 1980. I Norge ble det opprettet et eget sjamanistisk trossamfunn i 2012, Sjamanistisk forbund.

• nysjamanisme
• sjaman
• religion
• noaide
• samisk religion