sjøelefanter

Kroppsfargen hos nordlige sjøelefanter er lys brun hos begge kjønn. Kroppsfargen hos de sørlige sjøelefantene er sølvgrå, gjerne litt mørkere på ryggen enn under buken. Med alderen blir fargen noe mer brunaktig. Under den årlige hårfellingen i mai–juli skiftes både den tynne hårbekledningen og deler av huden hos begge arter.

Sjøelefanter er de største selene. Den sørlige arten er større enn den nordlige. Hanner av nordlig sjøelefant blir opptil 5 meter og kan veie 2,7 tonn; hunnene er mindre (2–3 meter og 900 kilo). Hannene av sørlig sjøelefant blir større, opptil 6 meter og 3,7 tonn, enkeltindivider kanskje opptil 9 meter og 5 tonn. Hunnene er atskillig mindre, 2–3 meter og 900 kilo. Dyrene faster både i yngleperioden og i hårfellingsperioden, og kroppsvekta varierer derfor gjennom året.

Hannene har store, oppblåsbare nesesekker som kan minne om en kort elefantsnabel. Sekkene henger vanligvis ned over munnen, men kan blåses opp når hannene vil gjøre inntrykk i paringssesongen. Denne snabellignende sekken er lengre hos nordlig sjøelefant enn hos den sørlige. Hos begge arter blir hannene mye større og kan veie 8–10 ganger mer enn hunnene.

Utbredelsen til den nordlige sjøelefanten er langs Nord-Amerikas vestkyst i det nordlige Stillehavet. Ynglekoloniene er begrenset til deler av California i USA og Den kaliforniske halvøya i Mexico, særlig på øyer utafor kysten, men også i noen grad inne på fastlandet.

Den sørlige sjøelefanten er utbredt sirkumpolart rundt hele Antarktis i Sørishavet, og den forekommer på de aller fleste antarktiske og subantarktiske øyer, på Den antarktiske halvøya og langs de aller sørligste kystene av Sør-Amerika, Afrika og Australia.

Sjøelefantene er polygame, der dominante hanner kan holde seg med et harem på flere titalls, kanskje oppimot 100 hunner i paringssesongen. Konkurransen om hunnenes gunst er intens med mye slåssing hannene imellom. Hjørnetennene hos voksne hanner er svært store og brukes flittig i slåsskampene. Hannene har kraftig, forsterket hud med mange arr rundt halsen og på brystet. I tillegg til fysisk slåssing bruker hannene også mye lyd i kampene om hunnenes gunst. De mye mindre hunnene har verken snabel eller forsterket hud rundt hals og bryst.

De nordlige sjøelefantene faster i både yngle- og hårfellingsperioden. Da tærer de på energireservene de har bygd opp i det tykke spekklaget når de er ute på matsøk. I løpet av ett år tilbringer dyrene rundt åtte måneder av tida til sjøs på slike beitevandringer. Maten består av blekksprut og fisk, herunder også haier og skater som dyrene finner på dypt vann.

Det er observert at sørlig sjøelefant kan dykke ned til mer enn 1500 meters dyp og være neddykket i nærmere to timer. Dykkemønsteret hos sørlig sjøelefant ligner mønsteret hos den nordlige sjøelefanten. De fleste av hunnenes dykk går ned til dyp som er fra 400 til 800 meter og varer i rundt 20 minutter mens hannenes dykk gjerne varer litt lengre (inntil 30 minutter) og er noe grunnere. Denne forskjellen kan relateres til at hannene ofte foretrekker å beite i områder med kontinentalsokkel, mens hunnene gjerne går til dypere områder lengre til havs. Antakelig kan sjøelefanter dykke ned til mer enn 1500 meters dyp og være neddykket i nærmere to timer.

Det er vanlig å holde nordlig og sørlig sjøelefant i akvarier. I tidligere tider gjorde det tykke spekklaget arten til et attraktivt bytte for selfangere. Dette spekket var kjent for å gi olje med uvanlig høy kvalitet. På 1800-tallet var fangsten intens. Bestanden av nordlig sjøelefant var rundt 100 dyr da den ble fredet i 1922. Fangsten på sørlig sjøelefant stoppet i 1964 fordi den ikke lenger var lønnsom. Begge arter har på 2000-tallet en livskraftig bestand.

Selene er rovpattedyr. De deles i tre familier: øreselfamilien, hvalrossfamilien og selfamilien. Sjøelefanter utgjør en slekt i selfamilien.

• nordlig sjøelefant
• sørlig sjøelefant
• ekte seler
• seler
• elefanter