shofar

En shofar er laget av det uthulte hornet til et dyr som regnes som kosher og som inngår i det som kalles oksefamilien. Denne omfatter både kyr, sauer, geiter og et stort antall antilopearter. Horn fra okse er likevel ikke tillatt, fordi det kan minne om dansen rundt gullkalven (2. Mosebok, kapittel 32.) Hornet av en vær regnes som spesielt verdifullt og skal minne om aqeda, fortellingen om da Abraham skulle ofre Isak, og denne ble erstattet av en vær i siste liten (1. Mosebok 22, 1–19.) I enkelte land har antilopehorn også vært brukt. En shofar kan defor være lang eller kort, rett eller bøyet. Lyden høres ut som mange støt med ulik lengde, og gir gjerne et klagende preg.

Ifølge tekstene i Det gamle testamentet og Tanakh hørte israelittene lyden av hornet allerede i forbindelse med lovgivningen på Sinai. (2. Mosebok 19, 16–19). Tekstene pålegger også israelittene å blåse i bukkehornet i forbindelse med nyttårsfeiringen, rosh hashana (4. Mosebok 29.1 og 3. Mosebok 23, 24–25). Senere ble bruken utvidet.

I tempelet i Jerusalem ble bukkehornet brukt ved ulike viktige anledninger, som fremkomsten av nymånen eller innsetting av en ny konge. (1. Kongebok 1,34). Etter tempelets fall i 70 evt. ble det rabbinernes oppgave å fastlegge hvordan dette instrumentet skulle brukes fremover.

I dag er blåsing i bukkehornet en viktig del av feiringen av jødisk nyttår (rosh hashana), forsoningsdagen (jom kippur) og løvhyttefesten (sukkkot). Askenasiske og sefardiske jøder har noe ulike tradisjoner for hvordan, og når, det skal blåses i bukkehornet. Blant askenaser er det for eksempel vanlig å blåse i bukkehornet hver dag, unntatt på sabbaten, i hele måneden før rosh hashana.

Bruken av shofar er hovedsakelig knyttet til synagogen, men i områder der det bor mange ortodokse jøder kan det også blåses i bukkehornet i parker og på gatehjørner.

I staten Israel blåses det også i en shofar i forbindelse med innsettelsen av en ny president.

• den jødiske kalenderen
• jødedom
• rabbinsk jødedom
• jødenes tidlige historie
• synagoge